Kategori: Spenning

Det er vanskelig. Vinden blåser og en kald luft suser inn gjennom vindusåpningen, og inn i soverommet. Et ønske om en innvendig forandring(på innsiden), og et spørsmål om håp. Det har vært litt urolige netter. Jeg har vært skyldig for min motløshet, som jeg rett og slett vil sette et punktum for. Mine bøker er dekket av mye støv, og er uåpnede. Jeg prøver å finne en balanse i en dominerende kraft, som kan være tilfredsstillende i en stil og spenning.

Jeg prøver å redigere et stygt innhold (livs innhold), som dekker en historie (livshistorie) med forstyrrelser og galskap. Jeg vil rett og slett ødelegge et råttent kunstverk, som har ødelagt mine netter i en grusomhet og åpenbaring. Det er en komplisert nåde å omfavne i livet. Det er noe som banker hardt, og farlig i hjertene til mennesker, som har åpnet sine øyner for livet i klokskap og i ydmykhet. Jeg bruker en indre dyktighet, som gjør meg menneskelig sterk i et modent vennskap. Jeg bruker en ydmykhet, som kjærligheten har født fram, for å bli elsket, og få hjelp til å stå på egne bein, og overleve på denne forbanna jordkloden.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det er et kraftig inngrep av et ubehagelig og smittsom virus i formørkelsen. En ond spredning av et voldsom uakseptabelt hat i mental sykdom, sykdom på kroppen og ego forbannelse, som gjør mennesker syke, og råtne på innsiden. Det er en motiverende ondskap i en opprørsk plan, som er i en risikofase. Ondskapen kjøler opp et ondt temperatur i en formørket verden, som hater Gud i en kald kjærlighet.

En spekulerende teori.

En frykt for døden i livet.

Jeg ser på en håpløs verden. 

Jeg kjenner en blodsmak i munnen. 

Stillhet…..

Jeg ser på mitt liv. 

Mitt hjerte banker sakte og rolig. 

Stillhet…..

Jeg vil ikke ha det slik.

Stillhet. 

Stillhet. 

Stillhet. 

Min glede i livsmotet. Min inspirasjon i et ondt og formørket innhold. Det er vanskelig å leve, for å overleve. Vinden blåser på utsiden, og en kald luft suser gjennom en liten vindusåpning, og inn til mitt soverom. Jeg har vært stille og uoppmerksom på forskjellige ting. Jeg fryser av og til på innsiden. Jeg ønsker en følsom forandring på innsiden av meg selv. Det er et spørsmål om håp. Det er spørsmål om framtiden i urolige netter. Jeg vil forandre et innhold, som er innrammet bak forbannelsens og grusomhetens rammer. 

Jeg vil rive ned et råttent kunstverk(ondskapen), som maler livet mitt mørkt og farlig. 

Jeg puster, og føler meg litt korsfestet på innsiden. I min svakhet, og i stillheten. Hjelp meg.

Det er kvalmende å være meg selv i en vond periode med kalde følelser for livet. Et hjerte som blør godt på innsiden. En følsom spenning i en kjærlig stillhet. Jeg puster og jeg er i live, for å leve.

For å leve.

For å overleve.

For å overleve.

Min frykt er ofte fryktsom i formørkelsens nærvær.

Jeg ønsker rett og slett ikke å frykte.

Men jeg vil leve videre.

Det er en frykt som binder oss mennesker i skygger/mørke faser av livet.

Det er en frykt for døden i livet.

En frykt for døden i livet.

En frykt for døden i livet.

En frykt for døden i livet. 

Les mitt forrige innlegg her: Stillheten. Les mitt innlegg om et ubehagelig innhold her: Et ubehagelig innhold. Les mitt innlegg om “En tanke for livet eller døden” her: En tanke for livet eller døden. Les mitt innlegg om “Mine tårer” her: Mine tårer.

En klokke, som tikker sakte. En tjener som forstyrrer i formørkelsen. Saften er giftig og mørk, for mennesker flørter med ondskapen, som er så grått, giftig og kvalmende. Jeg er ikke redd for å skrive ned en ubehagelig styggedom i onde krefter, som kiler godt under armene, men sprøyter inn en forbannelse i gode dufter på klærne og i luften. TVen er slått av, mens det tette skylaget slipper ned regn, som gir vekst til planter og skapningen. Det er en indre sorg/depresjon, som taler en falskhet, eller løgn til hjertene mot menneskers skjønnhet, helse og liv. Jeg kjenner et kapittel. Jeg vet hvorfor helvetes porter er vid og bred.

Det gjør vondt å puste i en kald atmosfære av forakt og frykt. En fiende, som tramper ned på din glede på innsiden. En følsom plage mot livets omfavnelse. Et ulykkelig ektepar, men hjertet faller til ro når visdommen smeltes inn (i hjertet), og slår seg ned i kjærlighetens kraft. Jeg har gitt mange svar, og fått mange slag. Stillheten er en berørende kraft mot en ond melodisk styrke i formørkelsen. Jeg tenker på hvor mange, som vil overleve og føle seg elsket i en kjærlig favn, som gir dråper av rent vann og en styrke for livsmotet. 

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg går forsiktig på en hemmelig sti. Jeg går mot en retning som er en linje, som følger mine tanker og tanke linjer mot større områder i en reise, som har skapt en forfølgelse av forførende ånder, skorpioner og insekter. Det er en ubehagelig følelse av svimmelhet i en episode, en situasjon, en dyp sorg, som vokser i en ond rytme, som bølges opp i en svevende og mørk form på innsiden av forakt og frykt/fryktsomme lenker. Det er som å føle seg fryst i et formørket nærvær i huset. Det er mye smerter, men liten glede å kjenne på i 24 timer. 

Hvem er du i 24 timer?

Hva er klokken nå? 

En stillhet og en smittsom uro på innsiden. En følsom spenning, som får svettedråper til å dryppe ned fra pannen på kvelden og natten. Jeg skriver ned et ubehagelig innhold, som har gitt meg urolige tanker og kalde skuldrer. Jeg lurer virkelig på hvem jeg egentlig er i dager som fryser mitt hjerte med avsky og hat mot livet. 

Et hat mot livet. 

Et skritt mot døden.

Et hjerte som blør.

En tunge som blør.

Tårer av blod.

Tilgi meg for all min synd.

Tilgi meg.

Ikke hat meg.

Stillhet. 

Stillhet.

Det er et ubehagelig innhold, som skriver en styggedom i en ondskap under en falsk fasade. Det er mer enn få ord. Det fryser et vennskap, og det skaper et verktøy for strid mot loven og livets normer. Mennesker er så ensomme, og utelukkende på innsiden av en sirkulerende og ond plan i en motstand. Jeg drakk litt vann, for å rense sjelen. Jeg drakk en mengde av alkohol for å la hjertet trøstes med gleden for livet. En sarkastisk latter, og en slange som biter gjennom vinen. 

Jeg er ikke død enda. 

Og klokken tikker. 

Det er så mange som ler ondskapsfullt. De følger en blindvei, som gir dem gode magefølelser, som er edderkopper, som kiler godt og søtt i magen deres. Jeg er urolig og nervøs. Jeg vil hjelpe mennesker, og ikke hate dem. Jeg kjenner mørke lidelser fra innsiden av galskapens favn. Det er en urovekkende sannhet, som er uforanderlig i drømmer og i virkeligheten.

Hvem er du i 24 timer? 

For klokken tikker. 

Jeg er lei av å gråte surt på innsiden.

Jeg skriver et nytt kapittel:

Et ubehagelig innhold.

Et ubehagelig innhold.

Et ubehagelig innhold.

Et ubehagelig innhold. 

Les mitt forrige innlegg her: Jeg puster. Les del 2 av serien “mareritt” her: Mareritt (del 2) Les del 3 av serien “minutt for minutt” her: Minutt for minutt (del 3). Les mitt innlegg “hjertet blør” her: Hjertet blør.

Det var en ondskap i et fiendskap i en tid. Jeg husker at det var i en vond og fryktsom plan, for mitt eget liv i en stor, og brutal overraskelse. Jeg husker min krenkende tilstand i en motbydelig kulde. Jeg lot meg gråte litt gjennom en smertelig følelse av forakt. Det var et bank på døren min. I min dype søvn. En komplisert makt i en forferdelig drøm. En vannstorm og en ødeleggende oversvømmelse i et formørket mareritt. Jeg lever og kjenner knapt mine vonde hjerteslag, som banker inn hvert slag for hevn i en hevnlyst takt i en ond rytme.

Jeg er ikke redd for å dø ulykkelig. Et hjerte som blør for et rettferdig liv, og et vennskap som er fryst og glemt. Jeg kan enda se frykten i mine mørke øyner. Jeg kan enda høre mitt gråtende rop, som fikk min nedbrytende kropp til å storme opp fra søvnen, og den onde drømmen. Det var en frekkhet i en stormende tale bak en stor tornado storm, før alt bare smalt inn i en stor oversvømmelse av vannflom i en forferdelig vannstorm. Jeg husker at det var en vond drøm.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det var i en tid hvor vennskapet var omfavnet med litt troskap og liten tillit. Jeg husker at ordene hans var kraftige og vibrerende mot alt som stod manifestert mot min venn i en fornærmende motvind. Jeg sa til ham at det er makt i ord. Jeg spyttet mot ham og gikk ofte forbi ham uten å løfte et blikk tilbake. 

Det var en dag…. 

Jeg ville ikke glemme mitt navn i formørkelsen og hendelsen.

Det var så mange hatefulle ord.

Det var så mange slag, og det var et kapittel med mye vold og blod.

Jeg så et knust hjerte.

Det var så mange knuste flasker og glassdeler overalt på en skitten, og blodig bakke.

Men….

Jeg glemmer aldri ordene hans.

Som fikk mitt hjerte til å nesten slutte og banke. 

Min venn.. 

Min venn.. 

Spyttet på meg. 

*Off, for et mareritt* (tenkte jeg) 

Jeg er jo våken, og ser på en håpløs verden med tårer på ansiktet. Jeg vet hva han gjorde mot meg, som var en ren forbannelse. Det var rett og slett en styggedom i mine rettferdige øyner. Ordene hans tømte ned en ond og forbannet saft i min drøm og mareritt. Jeg var så ulykkelig og smadret i en stor ødeleggende oversvømmelse av vannflom. Det var i en ond plan, i et budskap (i drømmen), i ordene hans. Det var i forbannelsen. 

Jeg puster rolig og tungt. Tørker vekk litt svettedråper fra pannen, og kjenner på en dyp sorg på innsiden, mens ordene hans faller ned som regn, og plasker på meg som regndråper: * Ikke GLEM MEG. Du er et katastrofalt monsterdyr. Jeg skal pine deg og ødelegge deg i en forferdelig vannflom*.

I et mareritt. 

Jeg vil jo leve videre, og helst legge dette faenskapet bak min rygg.

Men det er ikke over.

Det er ikke over.

Jeg husker mine ord. 

Jeg var kald, urolig og motbydelig. 

Men jeg husker mine ord. 

Jeg sier det høyt og tydelig:

*Han skal få svi for dette*.

*Han skal få svi for dette*.

I et mareritt.

Mareritt.

Mareritt.

Mareritt.

Mareritt (del 2)….  (Følg meg på bloglovin, ellers så fjerner jeg bloglovin knappen med en gang!) 

Les del 1 av “Mareritt” her: Mareritt. Les mitt forrige innlegg her: Mitt hjerte banker. Les mitt innlegg om politikk her: Et hjerte for politikk. Les mitt innlegg om mitt behov for skrive arbeid/yrke her: Et personlig behov (skrive arbeid).

Det er en stillhet, som gjør meg menneskelig glad. Det er en renhet, som gjør meg sterk og tilstrekkelig. En provoserende tale, som gir meg en forvirrende uro. En stemme i bakhodet, og en motstand i kroppen. Jeg lever i mitt kortvarig liv, men jeg burde ha vært død. En klagesang til de ufrelste, og en berørende melodi for sjelen. Det finnes illustrerende farger, som utstråler en fargerik herlighet, og livskraft i en unik skjønnhet, og farger som maler livet grått og ondt. Jeg føler meg bedre, og sterk i min ånd, og i min kropp. 

Drikk litt vin, og rent vann på grunn av misnøye og sykdom, som gjør mennesker motløse og svake. En sterk personlighet, og et hjerte for livet og politikk. Det er mye som skjer i en virkelighet, som gjør høsten litt annerledes. Det er ikke kjekt å komme hjem uten å kommentere eller hilse. Det er litt tåkete og nifst å være ute i en håpløs verden, som er i en risikofase med ondskap og torturerende plager, som ødelegger et sjelsliv. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg lever i et ondt system. Jeg får lite ro i meg selv. Jeg tørker ofte vekk tårer fra ansiktet, og føler meg likevel urettferdig behandlet på en kontrollerende måte i motvinden. Folket rundt meg er så stille, deppa og nervøse. Det er liksom en forstyrrende kulde, som fryser vekk en godhet, som en gang smakte søtt som honning. En mørk atmosfære i en kald formørkelse, som blåser vekk en stor livsglede, som en gang smakte søtt som druesaft. 

Jeg lurer på mange ting.

Jeg tenker på mange ting.

Mitt hjerte banker videre. 

En lengsel etter en omfavnelse på en lysere del av framtiden. En tåre for smerten i magen, og to rennende tårer for livets motgang. Det er kanskje litt uklart og uhørt, men vi er som forskjellige brikker for hverandre og mot hverandre. 

Hva er det jeg hører for noe? 

Hva er det som skjer på innsiden? 

Jeg er snart død. 

Det gjør vondt i kroppen.

Det er en urovekkende strid/konflikt på innsiden.

En følsom spenning.

I onde tanker.

Stillhet.

Jeg er snart død.

Jeg prøver å ta meg godt sammen. Det er en stillhet som gir meg en menneskelig glede. Det er en kjærlighet, som er ekte og brennende. En stemme i bakhodet, og en motstand i kroppen. Jeg står på egne bein i en viktig livsreise. Jeg lever for å overleve i livet. Det er bare et liv, som mitt hjerte banker i. Et liv, som er et mirakel i seg selv. 

Jeg vet ikke helt hvem som er imot meg, og hvem som er gruppevis, eller skarevis med meg. Jeg kjenner en forstyrrende plage, som legger ned livsmotet i et sjakkbrett. Jeg tenker på livets lengde, som er kort og begrenset. Det er jo mye som skjer i verden, som vekker opp en liten dråpe av interesse. Jeg er en utfordring for mange, men jeg er også en velsignelse til mange. For klokken tikker sakte videre, mens jeg prøver igjen og igjen å gripe godt tak i pusten.

En følsom spenning på innsiden.

En plage, og frykt på innsiden

Det gjør vondt i kroppen.

Men mitt hjerte banker videre.

Mitt hjerte banker.

Mitt hjerte banker.

Mitt hjerte banker.

Les mitt forrige innlegg her: Jeg skriver til deg. Les mitt innlegg om mareritt her: Mareritt. Les mitt innlegg om “gode og onde dager” her: I gode og onde dager. Les mitt innlegg om et behov for skrive arbeid/yrke her: Et personlig behov (skrive arbeid).

Meld dere på min Facebook gruppe: Norske bloggere (Mestro06) også her:

https://facebook.com/groups/537725241965173/

Noen ganger så føler jeg meg ikke våken. En ukjent og radikal stemme, som slår inn en falsk alarm, og et nedbrytende ekko i en skjelvende tilstand. Det er noen som sier at de kjenner en kraftig åpenbaring i en styggedom i onde lovbrytere/mennesker, som har det vondt i formørkelsens dal. Det er ofte en merkelig situasjon, som er ofte i en ond reprise, som får dagen til å se grått ut i en ond råtnelse eller rytme. Jeg har lagt merke til at det går veldig sakte framover i en ond rytme, for jeg vil jo leve.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal elske når kulden slår inn i mitt liv, og fryser vekk min kjærlighet ut av min kropp. Det finnes en frekkhet på tunger som taler ut svikefulle ord, mens solen går ned for å slippe inn kvelden, natten og formørkelsen.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det er en smertelig prosess, som gir stygge sår på kroppen. Et falskt kyss, og en kniv i et blødende hjerte.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve i et liv, som lar mine øyner se på en levende ondskap i en ond reprise etter en reprise av skrekk og gru i minutt for minutt. Jeg har spist meg merkelig mett, og sukker dypt inni meg, mens jeg løfter opp mitt blikk mot en håpløs verden.

Jeg kan se mye, men forstår dessverre ikke alt. Jeg kan høre at vinden blåser mektig sterkt i en roterende og forstyrrende plan, men jeg kan ikke høre noen si at de elsker meg med sanne hjerter. Det er noen som liker bilder for gode minner og detaljer, men ondskapen lar dråper av blod renne ned på bildene, og forbanner hjertene, som lar kjærligheten bli kald og fryst i en mørk tid.

Jeg vil ikke miste meg selv. Jeg vil ikke se meg selv synke ned i en skitten, og blodig gjørme. Det gjør vondt å være i galskapens favn, som forblinder hjerter i en levende ondskap i minutt for minutt. Jeg tenker på meg selv, og jeg tenker på en kjærlighet som en gang gav meg en takknemlighet. Jeg har aldri vært lykkelig. Jeg hater meg selv rett og slett noen ganger. 

Hva er det som skjer på innsiden av et ondt akvarium (verden) , som er fylt av tåker, skittenhet og ondskap? Det er deprimerende å være i live, for å leite etter fred og sikkerhet. 

Det er kvalmende, og det gjør vondt i minutt for minutt. 

Det var en ung og vakker kvinne, som sprang og sprang for å rekke bussen. 

Beina hennes ble plutselig klemt fast av lukkede bussdører, og bussen kjørte litt videre med henne liggende på den våte bakken. 

Hun skrek og hun blødde. 

Jeg så ned på henne med et kaldt blikk.

Hun skrek og skrek, mens hennes blødninger ble synlig i en vond spredning. 

Hun skrek, mens bussen kjørte, og bussen stoppet. 

Hun så meg plutselig inn i øynene, og skrek mens hun blødde. 

Hun så meg sterkt inn i øynene, mens hun skrek og blødde stort i minutt for minutt. 

Jeg kjenner den vakre kvinnen. 

Hva er det som får meg til å stille et par spørsmål, om min eksistens på en forbannet jordklode? Jeg er stille og usikker på hvordan det går med mennesker, som jeg kjenner. En dråpe til for sorgen over hele menneskeheten. 

Det er stygge sår i sjelen, og hjertet banker hardt på en forstyrrende og motbydelig måte. Sykdommen er nifst i en kald atmosfære av formørkelsen. Unger skriker, mens moren ser ned på et avskjedsbrev om selvmord. Klokken tikker videre, og tårene renner ned på kinnet. 

I minutt for minutt.

Jeg tenker på gode dager, men livet gir meg frysninger og smerter på kroppen. Det er en kortvarig glede, men jeg får ikke se til mine avdøde venner og bekjente. Det er leit å skrive om noe, som slukker et falskt håp. Hvor mange ganger skal jeg skrive om noe, som jeg skulle ønske ikke hadde skjedd?

Jeg er et menneske på en jordklode, som er forbannet (jordkloden) og trampet av menneskene. De sier at det finnes en Gud. Jeg vet at det finnes en Satan, som er ondskapsfull og levende. Det er en kort tid til noe, som er avgjørende, dødelig og evig.

Hvis ikke noen forstår meg, så kjenn på mitt hjerte, som banker og banker med vonde hjerteslag. Jeg sier, og jeg skriver uten å gråte at jeg har lagt merke til en ting. Det går sakte i en ondskap og i en ond stil. Jeg får ikke mye fred, og føler meg ikke alltid våken.

Men jeg har lagt merke til en ting.

Jeg har lagt merke til at klokken tikker videre, men sakte.

Klokken tikker og tikker, mens ondskapen flyter og dekker hele verden.

Jeg hører at klokken tikker.

Og klokken tikker videre.

I minutt for minutt.

Minutt for minutt.

Minutt for minutt.

Minutt for minutt (del 3) 

Les mitt forrige innlegg her: En viktig karriere. Les mine innlegg “minutt for minutt” her: Minutt for minutt (del 2) Minutt for minutt. Les mitt innlegg om et råttent kunstverk her: La mine ord være få.

Svimmelheten i galskapens favn. En urovekkende drøm, som får svettedråper til å dryppe ned fra pannen. Hvem er berørt av kjærlighetens sorg, og en venn som forræder, og plystrer inn en ødeleggende storm mot livet? Et hjerte som blør godt på innsiden. En tanke for livet eller døden. Jeg hviler, og tenker på framtiden med et levende håp. Det er noe som banker hardt og farlig i mitt hjerte. En pågående kamp, om livsmot mot livets motgang i en ond stil av formørkelsen.

Det er kvalmende. En sprø tale, og dråper av blod, som drypper ned fra munnen. En sang om kjærlighetens kraft, og demoniske lenker av redsler fra helvetes dybde. Jeg ser meg selv i speilet, og smiler ondskapsfullt. Det er ikke noen som ser mine tårer i onde og skammelige dager. 

Frykten er i øynene, som er dekket av sår og tårer. En mørk venn, og en ond tråd, som er dekket av blod og skittenhet. Det er en mening med livet, som til og med venner ønsker å ødelegge. Det er som å ta seg en kald dusj, når frustrasjonen griper inn, og stilner hjertet. Jeg hviler i stillhetens kraft. Det er en mening med livet, men det er så mye ondskap i menneskers lepper, som svikter i å røpe ut sannheten. 

Det er en svimmelhet i galskapens favn. Det er ikke en misforståelse i den store trengselen av livet. En ond og skjærende musikk. En ekte glede, som kveles opp av en ond forstyrrelse. Det er en ond plan, og en ond sirkel. Det er en stor forbannelse. Jeg er ikke i dine sko, for jeg kjenner ikke ditt hjerte, som mitt bankende hjerte. Hvem er det som er berørt, og studerer meg? Jeg føler meg sterk, men er svak på innsiden. 

Svak på innsiden. 

Det er en brennende ild, som fortærer i mitt liv. 

Et livskapittel, som er lang og nedskrevet av Gud og Satan/Djevelen. 

Ikke forbann meg. 

Jeg er ikke din fiende. 

Jeg er en fiende, og en venn. 

En fiende. 

En fiende. 

En urovekkende drøm, som får meg til å slippe ut skammelige tårer. Jeg føler meg ofte knivstukket, og forrådt under den brennende solen. Jeg er ikke redd for å dø, men en folkemengde gir meg en god rustning mot ondskapens makt, som har døden og dødsriket med seg i halen. Ondskapen ser ut som en stor drage, med en lang og brennende hale. Jeg kan føle meg nedtråkket, men jeg er ikke alene under den brennende solen. 

Hva mer er det igjen av meg, som forstår meget godt hvordan det er å være et mislykket menneske i onde dager av livet? Jeg kan ikke skrive mer enn det jeg forstår av mine lidelser. Det er ikke en misforståelse, eller en tilfeldighet i et meningsfylt liv. Ondskapen blinder mennesker til ødeleggelsen i galskapens favn.

Hvem er jeg egentlig?

Det er en svimmelhet.

I galskapens favn.

Galskapens favn.

Galskapens favn. 

Les mitt forrige innlegg her: Jeg har sett mine tårer. Les mine innlegg om en smertelig prosess i minutt for minutt her: Minutt for minutt (del 2) Minutt for minutt. Les mitt innlegg om ondskap i forstyrrelser her: Forstyrrelser.

Hva er det jeg hører fra innsiden? Det er en uforanderlig skygge, som spøker fram et tåkete nærvær på en kveldstid. Det er en ond lengsel etter å rive ned en styggedom, som er en langvarig trussel mot livet. Mitt hjerte fryser når det er grått og ondt i dager, som gir meg tårer. Jeg er ikke et problem, eller et skjult tema av noe krenkende, som gir et vondt og hatefullt slag. Det er en ond melodi, som har gitt meg smerter på kroppen. Det er et fiendskap i en ond tråd, som strekkes ut gjennom mine livskapitler, som en formørkelse i mine livshistorier.

Jeg elsker enda den jenta jeg en gang var forelsket i. Jeg er et vakkert menneske. Det er et spørsmål, som gir meg en ufred mot livet og kjærlighetens kraft. Jeg er ikke den samme personen som før. Mitt hjerte banker, mens klokken tikker videre.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Det er en merkelig historie. En merkelig fortelling. Et kaldt vann i et stort glass og tørre lepper. Jeg sa til min venn at livet mitt rister og faller ut av min kontrollerende hånd. Jeg sa: “gå, og ikke kom tilbake.” Det er som å høre på en ukjent røst, som gir meg tomme ord og mye løgn. Det er kaldt og kjedelig å være alene, men jeg er ikke en misforståelse, eller en bevisstløs person. Det er en ondskap i mitt liv, i mitt hus, og i min livshistorie.

Dråper av tårer og skam.

Jeg lever i en time.

Det var en ond tunnel. 

Jeg ropte i tunnelen. Det var et tragisk kapittel og et utelukkende og utsvevende livs innhold på en ond måte og en forstyrrende måte. Jeg gråt og skjulte meg selv foran øynene til mennesker, som heller ville drikke sitt eget blod enn å tilgi meg og mine venner. 

Jeg ser at vinden blåser.

Jeg er stille. 

Ekte tårer. 

I stillheten. 

Jeg har drukket noe, men hva er det jeg drikker for noe? 

En ond saft. 

I stillheten. 

I stillheten. 

Jeg har tilgitt alle, som har gjort meg mye vondt. Det er et stygt vindkast mot meg, som er et fiendskaplig (taktisk) angrep, i en form av en voldsom vindkraft mot mitt liv, og i min retning med fart og spenning. Jeg er ikke helt fornøyd med meg selv og livet. Det er selvfølgelig noen som spionerer på meg. Det gjør vondt å tenke på det. Det gjør litt vondt å puste og leve i 24 timer. 

Mitt navn, som er i mange sine lepper. Mitt hjerte, som er et kjød hjerte. Hvordan blir mitt siste kapittel av livet, som er kortvarig? Jeg er et menneske. Det er litt vanskelig å akseptere det noen ganger.

Men hva er det jeg hører fra innsiden?

Det skjelver og vibrerer litt i stillheten. Det er en ubeskrivelig vond følelse av en misnøye og hat mot min egen skikkelse.

Det er verre enn det jeg tror og hører.

Hva er det jeg hører fra innsiden?

Min fiende

Min fiende (i meg)

Min fiende.

Min fiende.

Min fiende. 

Les mine innlegg om mine smerter i “minutt for minutt” her: Minutt for minutt (del 2) Minutt for minutt. Les mitt innlegg om tilgivelse her:Tilgi din fiende. Les mitt innlegg om en kamp for livet her: En kamp for livet.

Redd for å dø.

Redd for å blø.

En ond latter, som får meg til å skjelve av elektrisk kraft i mitt soverom.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg er.

Ikke en kald venn, men…..

En smittsom skikkelse/person.

Det er et håp. Det er en ubeskrivelig følelse for livets sjakksystem, som ser ut som en ond sirkel. Jeg har kjent på mange smertelige hjerteslag. Jeg er ikke en fryktsom venn i en ukjent dal, som er omgitt av et tåkelag av svimmelhet, ondskap og fordømmelse. Det er noe som gnistrer og flammer opp en brennende vrede mot alt, som stemmer i en saklig hevn utnyttelse mot meg. Det finnes ulver, som knurrer og biter tennene godt sammen. Jeg er et menneske som tar vare på en langvarig livsglede. Jeg tar vare på en hemmelighet. Det er mine ord som er saltet med visdom. Det er deres blodige hat, som har gitt meg blodflekker og kalde skuldrer. De spytter på hverandre, og spytter på meg. 

Et motbydelig blikk. Det kommer ikke som en overraskelse å se venner, (som er et folk i mine øyner) gå rett forbi meg i en kald og tøff motstand. De dytter meg rett til siden, og ser kaldt på alle som ønsker å vise fram vennlighet. En lærdom som koker av råtnelse. En førførende venn, som er fengslet og drept bak fengsel vegger….. 

Jeg er ikke overrasket for tydelige hindringer, som er som hvite grensestreker i mange livsområder. Jeg er redd for å miste kontroll og blø for det. Hvorfor ikke blø for det gode mot en oppnåelse og større dømmekraft? Det finnes en falsk og umoden kjærlighet, som spruter ut gode dufter, men råtner sjelen og svikter en menneskelig favn i et troløst forhold. Det er altfor mange snublesteiner. Jeg får lyst til å skrike med tårer til himmelen. 

Det gjør vondt å puste. 

Det gjør vondt å leve. 

Et nytt skjelvende skritt mot døden. Det er skremmende å legge seg ned på sengen for tidlig. Jeg orker snart ikke mer. 

Det er noen som kjenner meg altfor godt. 

Altfor godt. 

Altfor godt. 

Det er et håp. Det er en ubeskrivelig følelse for livets sjakksystem, som er ondt og forførende. Jeg er som et menneske i et tåkete liv, som skjuler min framtid. Jeg tar vare på en langvarig livsglede. Jeg tar vare på en hemmelighet. Det er vanskelig å motivere og oppmuntre mitt folk til å tenke slik. Det er mange glatte stier. Det er tydeligvis mange konfronterende uttalelser og budskap, som stikker hjertene dypt med onde nåler. Det er urettferdige oppdragelser i flere livsområder, som er blitt notert ned i en kartleggingsplan, og åpenbart fram som sammensydde feller. Det er et ondt sjakksystem som manipulerer fram forskjellige synlige skritt, som utføres i en blindhet. 

Jeg vil ikke høre mer. 

De er onde mennesker, eller fæle ulver, som hater hverandre og hater meg. De bråker, forstyrrer, refser og knurrer. De spytter på hverandre og spytter på meg.

Ikke gråt. 

Jeg ligger på sengen, og husker enda ordene som kom ut av min avdødes venn i en kort tid han var i live:

“Redd for å dø”

“Redd for å blø”

Jeg begynner plutselig å le. En ond latter som får meg til å skjelve av elektrisk kraft i mitt soverom.

Jeg er.

Ikke en kald venn, men……

En smittsom skikkelse/person.

Jeg tar et skritt mot døden.

Et skritt mot døden.

Et skritt mot døden.

Et skritt mot døden. 

Les mitt forrige innlegg her: Grått og ondt. Les mitt innlegg om forræderi i et vennskap her: Jeg la på røret. Les mitt innlegg om ondskap her: La mine ord være få.