Jeg har tenkt på noe. Sarkasmen i en ond flørt. Tennene gnisser, og hjertet banker for ondskap og spenning. Pennen rister, mens solen går ned og spenningen vibrerer, mens voksne mennesker slåss mot hverandre. Det er en forstyrrelse i en misforståelse. Det er en ond flørt mot min venn i en urovekkende by. Noen skriver i galskapens favn, mens uværet kommuniserer med vindkrefter i en vanvittig storm. Det er mitt liv, som jeg studerer. Det er ditt liv, som du studerer.
Glem din vakre kjæreste, og studer ditt hjerte mot ondskap. Jeg kaller en galskap for en innvendig og kontrollerende makt av ondskap. Vi er mennesker, som elsker å vinne makten i en menneskelig makt. Så skriv ned, om det ditt hjerte frykter. Bank på døren til din nabo venn, og lytt til visdom. Det er ikke alle som tenker som meg. Det er ikke alle, som elsker å flørte med ondskapen. Vinduet er lukket, men utgangsdøren står litt på gap/litt åpen. Du har hørt så mye i en vekt av hypnose og løgn, men du lærer å ikke falle før solen går ned.
Det er en galskap av innvendig motstand og opprør.
Stå imot, og velsign dem som elsker deg i en kjærlig fred. Det er 24 timer i et døgn. Det er urovekkende hendelser, og aktiviteter i 24 timer av døgnet. En smittsom sykdom som vekker opp avskyelige smerter i noen. Jeg vil ikke beundre noen, som elsker råttent verk, som er av svart magi, for å drukne mennesker inni en gjørmete fantasi/eller innvendig skittenhet gjennom en forførelse, og falsk presentasjon.
I mitt liv.
I ditt liv.
Så ubeskrivelig.
Så ubeskrivelig.
Det er jo mye skremmende vakkert, men det er ikke av mitt ønske. Jeg vil heller studere taller og bokstaver av blod, som advarer meg mot en ondskap i galskapens favn. Jeg er rolig og litt nervøs, mens klokken tikker.
Mens klokken tikker.
Et nytt ansikt.
Et annerledes menneske.
Hva har skjedd med ham?
I hans liv er det helvete og uro.
I mitt liv, så er det en kontrollerende makt av ondskap.
Så forstyrrende.
Så forstyrrende.
Vinden blåser forbi.
Jeg har tenkt på noe. Kjærligheten er vakker og stor i et maktforhold. De skriker, herjer og bråker utenfor en kjærlig favn. En forståelse i en ond spenning gjennom distraherende rytmer, og syner, som er illustrerende, men mye av tall og bokstaver. Jeg er jo glad i noen, som ikke har det så fornuftig bra. Jeg legger fram en beskrivelse om en innvendig motstand i formørkelsens steder, og i galskapens favn.
Det er en svimmelhet i galskapens favn.
Det er en svimmelhet i galskapens favn.
Hennes tårer er blod, og hennes klær er dekket av mye blod i en skittenhet. Hun er så vakker en dag, men de ulvene er farlige og distraherende i galskapens favn. En urovekkende drøm om hennes galskap.
Hva skal jeg gjøre? En hemmelighet i styggedommens bilde/syn. Det er mange, som hater meg. Det er forskjellige plager, som illustrerer en sannhet, som er rotfestet.
En kopi av en falsk avgudsdyrkelse. Et innviklet tema om en illustrerende ideologi, eller filosofi. Jeg puster, og lytter på nedrivende rykter, som setter spikeren inn med en stor hammer. I en følsom spenning. I en dramatisk situasjon. Hvem er det, som er så berørende sterk til å skape en ny tragedie? Jeg er ikke en morder. Jeg er ikke troløs mot venner, som elsker fiendskaplig motstand, som vibrerer.
Det var noen, som prøvde å ringe meg i et ubesvart anrop. Et hat mot livet i en formørkelse, som samler inn skyldige mennesker, for å bli bundet og foraktet. Jeg hater fiender, som er skammelige og dekket av skyld. Et glass med vin, som gir en kortvarig glede, men noen er ute etter å skape et kaos i krefter av ondskap. Det er i et kontrollerende tåkelag, som maler skjønnheten mørk og ond, og manipulerer et menneske til å begå selvmord i et selvmordsforsøk.
En ny side i en nydelig dag, og freden gir meg søte og gode følelser. Det går sakte, men det er i en følsom stillhet og spenning. En vurdering eller en viktig tanke om livets beslutninger. Det var noe, som plaget meg. Det er både tall og bokstaver i noe jeg ser i drømmer, som gir meg en forståelse i frykt. Det er en komplisert forklaring. Det henger i en tråd av ond plage, som binder og legger mennesker i håpløsheten.
Jeg spør henne: Lever du enda?
Hun smiler ondskapsfull, og svarer ikke på mitt spørsmål, men sier direkte til meg: “Jeg trodde at du var død”.
Jeg har venner.
Jeg har en familie.
Det er noe som ikke helt stemmer.
En uhørt episode.
En uhørt tragedie.
Volden kan være flørtende.
Mye har skjedd, og ting er annerledes idag.
Jeg lever enda.
Det er noe som bekymrer oss. Vi elsker egentlig å omfavne ondskapen. Livet er vanskelig å forstå. Det er både nedturer og oppturer. Livet er så mystisk og omfattende stort. Kortvarig er livet, og vi lar sjelene bli dekket av masse indre sår. Det er deprimerende å få vite at formørkelsen hviler i og over ensomheten. Jeg vil ikke stole på en blindhet, som illustrerer fred og ingen fare. Vi lar oss bli manipulert av stolthetens stav, som er i styggedommens natur. Jeg er krenket noen ganger, og jeg gråter inni meg noen ganger.
Hvordan går det med deg?
Jeg mener.
Lever du enda?
Jeg skyver vekk frekkhetens tale i synden, men jeg kan ikke hindre sorgen å blø i meg noen ganger. Depresjonens kvelertak, og sorgen i frustrasjonens time har krefter og ondskap. Jeg er ikke bedre enn noen, for vi er alle skapt i Guds bilde. Vi er alle like verdige og elsket.
Det herjer og blåser i mørke faser av livet. Det er en kulde som får deg til å gråte. Jeg føler det i meg at håpløshet er en svakhet. Jeg vil finne en løsning på svake røtter i dype spor av ondskap, som skjærer inn arr (i kroppen) og sår i sjelen. Det er ikke mine tårer gjennom alt dette. Det finnes et publikum/mennesker , som gir forfengeligheten mer makt enn å innrømme og forebygge en indre og hemmelig sykdom. Det er snart over, men det er mer snakk om ytre detaljer enn kjærlighet på innsiden.
Det bor noe i meg, som er slett ikke bra. Et funksjonelt problem i indre utfordringer, som skaper sinnslidelser mot et naturlig liv. Jeg spytter ut hver tanke av løgn mot min skjønnhet. Jeg spytter ut uhøflige ord mot min eksistens. Jeg trekker meg forsiktig tilbake med en tålmodighet i dager, som er illustrerende dekket av forstyrrelser i et sjakksystem. Jeg gråter av og til på innsiden, for å unngå en paranoid motstand og nedrivende tanker.
Tenk på meg.
Vær forsiktig med åndelig innsikt, og illustrasjoner i sollyset.
Jeg er ikke en del av galskapens dal/favn.
Det er noe som ikke helt stemmer i livets innhold, mens mitt hjerte banker. En introduserende plage i vegger og i kroppen. Jeg er ikke redd for å miste kontroll mot disse avskyelige vrangforestillinger i en åndelig side, og i en åndelig stil. Jeg kan studere mye i en åndelig side av denne verden, men jeg kan også kommunisere med forstyrrende elementer/skikkelser i et høyt åndelig nivå. Min stemme er annerledes, men min hørsel er så åpen for forskjellige lyd effekter og støy utenfor den fysiske verden. Jeg er et mystisk menneske.
En plage som manifesterer seg gjennom forstyrrelser og illustrasjoner. Det er provoserende ondt og ufredelig. En urovekkende drøm, som får ansiktet til å stivne av litt skrekk. Det er noe, som vil ubalansere mitt liv mot en ødeleggelse. Jeg har kjent for mye av det gode på innsiden. Jeg har hatt gode stunder med mye latter, og omfavnet livet med en god samvittighet.
En opplevelse.
En hemmelighet.
Jeg er ikke en gnist av en elektrisk ondskap.
Hvem er vi som er sykelig plaget?
Vi bryter stillheten.
Jeg vil ikke være sånn for alltid.
Jeg vil ikke glemme meg selv, som et friskt og fantastisk menneske.
Jeg vil ikke se tilbake gjennom et skittent speil.
En utenkelig manifestasjon.
Det er en plage.
Det er en introduserende plage.
I en åpenbaring.
I en hemmelighet.
Jeg er ikke en gnist av en elektrisk ondskap.
Også skjer det igjen, som syr meg inn i en ond spenning gjennom distraherende rytmer. Jeg hater utfordringer, som forvrenger en personlig sannhet. Det er ikke over, og jeg må skrive om dette inn på bloggen. En levende og lidenskapelig kraft mot en ond bevegelighet på innsiden. Hva er det som gjør meg tørst? Det er som å eksistere i et ondt kammer, som er dekket av insekter og kakerlakker. Det finnes en synlig verden, men det er også en usynlig verden.
Tenk på meg.
Ta vare på gode tanker, eller illustrasjoner.
Jeg orker ikke å være stille.
Jeg er egentlig et fantastisk menneske.
En kontrollerende makt i en forstyrrende fase av livet. Depresjonens kvelertak, og provoserende stemmer fra avgrunnen gjør meg syk. Et fiendskap mot motbydelige elementer/skikkelser. Jeg vil ikke se tilbake, men heller framover. Det vibrerer av og til på innsiden. Jeg er et åndelig menneske, som utvider en åndelig våkenhet. Jeg har hørt. Jeg har sett, og jeg har omfavnet en kjærlighet.
Jeg har vært i denne tilstanden. Jeg kan ikke bekrefte, om jeg hater det eller ikke. Jeg vil skrive en ny side, og skrive ned om alt den onde makten har gjort mot meg. En plage fra skyggens luftlag. Det er skittent, og giftig i en demonisk bevegelse. Jeg vil finne ro i min sjel, og jeg vil holde meg unna en svimmelhet, som begraver min personlighet for mørkets krefter. Det er som å stå inne i en heis, som plutselig stopper og vibrerer inn forstyrrelser. Det er viktig å overleve gjennom vanskelige forhold i tilknytning til mørke krefter i luftlaget.
Jeg må daglig finne min personlighet.
Jeg har ofte ubehagelige følelser.
Jeg ser ofte en illustrerende skygge, som er ved siden av lysets makt.
Jeg føler meg ofte nervøs og tidspresset. Det er som å påminne meg selv om å ikke dø, men jeg føler meg litt dødelig, og svak i noen timer. Noen ganger så vil jeg skrive ned alt på ny, om forbannelse lenker, som binder mennesker i frykt og depresjoner. Hør på en ukjent, mørk, langvarig lyd gjennom en berørende og ond effekt. Jeg vil leve videre, og ikke bli innesperret. Det er som å bli forfulgt av voldelige skikkelser som spytter på maten og drikker blod med sjelen i.
Jeg er populær og forfulgt.
Jeg er ikke helt meg selv noen ganger.
Ubehagelige følelser.
Det er store flokker, som er innesperret for onde krefter.
En beskrivelse av en berørende kjærlighet. Jeg ville ikke skrive utydelige ord fra hjertet, men åpenbare en motstand i en følsom makt mot disse inntrengende mørke krefter, som piner mennesker ned til dødsriket. En blindhet som gir sorg og gråt på innsiden. Hvor er sannheten? Hvor er menneskene som er gått bort? Det er kjedelig å være i en formørkelse, som ødelegger fargerike og vakre detaljer.
Hun står og skjelver.
Han står og ser opp mot himmelen.
Ubehagelige følelser.
Levende og magnetiske.
Hvem er jeg egentlig?
Hvor er kjærligheten?
Det er noen som hater meg.
Det er ondskap i mitt liv.
Jeg har ofte ubehagelige følelser.
Ubehagelig.
Jeg forstår at det kan være en vrangforestilt misforståelse, som får mennesker til å føle seg vraket. Vi er ikke like, men vi er ulike og forskjellige. Bibelen er en hellig bok, men menneskeheten ønsker å utvikle en annerledes religion. I minutter så skjer det en ond og fryktelig spredning i en form for virus i luften. Jeg kan ikke finne svar på absolutt alt. Det finnes et alternativ å velge, som gir meg en mulighet til flykte. En gruppe av syke mennesker er innesperret i deres hjem og hus. Jeg roper at dere er dumme og idioter. En tyngde i en ond, og varm atmosfære gir dere ubehagelige følelser i et ubehagelig innhold.
Mørke krefter er manifesterende overalt.
Jeg har prøvd å ta mitt eget liv mer enn 3 ganger.
Levende.
Hvor er kjærligheten?
Jeg vil tenke på min syke venninne. Jeg vil tenke på mine tvangsinnlagte venner og venninner. Det er som å føle seg inndratt til en formørkelse, som gir meg en forståelse i ubehagelige følelser. Jeg orker ikke å se på Tv. Jeg orker ikke å kaste bort tiden min. Det er i bølgende forstyrrelser.(Forbannelsen) Det er mot mennesker, som elsker å leve i blomstrende liv.
Illustrerende skygge.
Onde elementer forsøker å ta meg vekk fra livet, som er et mirakel i en gave.
De (onde elementer) vil pine meg og ødelegge meg.
De (onde elementer) vil rive fra meg alt det gode, som bor i meg)
Det er noe, som gjør meg kvalmende og motbydelig. Jeg har ventet lenge på å uttrykke en avskyelig smerte i en ruinert, og dramatisk livshistorie om en flammende illustrasjon i maktforstyrrelser, og motstand mot min svevende sjel. En stillhet, som gjør meg sterk og nervøs. Det er en bok, som gir meg utilstrekkelige svar i ukorrekte sammenhenger. Jeg er et menneske, som tror på mirakler. Jeg er en forfatter, som lar regndråper skylle vekk mine tårer og tvil. Det er som å studere et kunstverk, som er dekket av mye råttent, og blod i farger og mønstre. Jeg er ikke alene, og jeg er ikke redd. Jeg har et spørsmål i dager, som er dekket av mørke skyer.
Jeg er i et sykehus.
Jeg skriver i et sykehus.
Ikke ta selvmord.
Mitt hjerte banker.
Mitt hjerte skriver.
Hun sa til meg at dette var i en dyrkende fantasi. Hun gav meg en smertelig sex opplevelse, som fikk meg til å stilne en indre galskap i en hemmelig favn av en ond spenning. I et lyst kapittel, så følte jeg meg forandret i krefter av kjærlighet i en makt mot ondskap. Jeg går og hvisker, mens tungen er tørr og varm. Hun er min udødelig kone, og hun er i min åndelig kropp av kraft og Kjærlighet i et meningsfylt liv av mirakler og illustrasjoner.
Et hjerte som banker i kjærlighetens favn.
Du blåste vekk mine skyldfølelser. Du gav meg et indre hat mot lovstridige maktforstyrrelser. Det var urovekkende opplevelser på innsiden. Det var et følsomt hat mot inntrengende og fiendtlige forstyrrelser. Jeg vil ikke glemme vekk ditt navn, som bestandig vekker meg opp fra innsiden av en grusomhet og forakt mot verden og mennesker. Jeg stod ved siden av en fiende. Jeg var ikke helt meg selv i en krenkende tilstand. Det er bokstaver i mine hjertes tavler. Det er et ondt og magnetisk øye, som studerer meg i gråe og lysere dager.
Hun kom.
Men hun forsvant.
Hun kom tilbake.
Hun trøstet meg.
Jeg orker ikke mer.
Hva skal jeg si?
Hva skal jeg skrive om?
Jeg har vært syk.
Mine lesere savner meg.
Min kjærlighet omfavner meg.
Jeg har vært borte og fraværende lenge.
Det er grusomt og ufredelig.
Hjertet skriver.
Hjertet skriver.
Mitt hjerte banker i kjærlighetens favn.
Ikke forstyrr meg.
Ikke forstyrr meg.
Jeg trengte litt mer søvn.
Jeg var myk.
Jeg var svak.
Men jeg hørte
PLASK……….
Det er noe, som ikke helt stemmer. En virkelighet, som er et fengslet system i urettferdighetens makt. Jeg har sett en stjerne, som har gitt meg en innvendig trang for oppreisning i en spennende kraft mot håpløshetens felle. Jeg har et vanlig navn, og et livsmot, som seirer uberherskelig mot slutten av livets siste dager. Jeg vil ikke leve, for å krenkes mot en styggedom som konfronterer et sjakksystem i stolthetens makt.
Det er ikke slik, som jeg vil ha det.
Det er i en organiserende makt for ulydighetens lov.
Jeg snakker om demoniske ulver.
Som er så lystne etter sex med nakne mennesker.
Jeg har et kjærlig forhold, som er dekket av mørke forstyrrelser mot min egen vilje.
Det er i en grusomhet.
Det er giftig.
Jeg skriver et innlegg om krefter mot min kjærlighet.
Jeg var visst ikke helt våken. Jeg var en del av en radikal motstand i en bundet form (lenket) for lydighet. En religiøs tale mot fryktens atmosfære, og en bibel som er dekket av støv. Det har skjedd noe (i en ond spenning), som er uhørt på innsiden. Det var en stillhet, men skyggenes detaljerte styrker blåste inn urolige, og urovekkende forstyrrelser inn til min balanse i livet. En misforståelse i en åndelig kulde, om menneske naturen. Jeg ble ond fordi ondskapen var sådd i meg fra barne fødselen. Ondskapen gav meg en visdom og kraft mot fiendtlige forstyrrelser.
Kjærligheten oppdro meg i rene og urene tider. Kjærligheten så meg inn i øynene, og trøstet meg med en innvendig/inderlig kraft av godhet. Jeg ble så levende og mindre syk i perioder av innvielser, og tilbedelser. Det var på tide å skjule seg, og det var på tide å utfylle en åndelig livsstil av en påminnelse for livets omfavnelse. Jeg så rundt meg for å studere mennesker, og deres annerledes liv gjennom min forståelse i bevisstheten. Jeg mener at jeg så en formørkelse og ondskapens lenker, som bandt dem levende fra morningen til kvelden. Jeg ville ikke si noe til noen, og jeg vil ikke forstyrre noen med ufredelige ord, som er dårskap i deres oppfatning/forstand.
Det er ikke lenger en stillhet, som åpenbarer en hemmelig favn. Det blåser mye i en åndelig side av livet mitt. Det er manipulerende krefter fra venstre til høyre, og fra høyre til venstre. Jeg har sett for mye av skjulte krefter. Jeg har møtt urene ånder, som er demoner. Jeg har møtt Satan i en levende åpenbaring i soverommet bak lysets atmosfære, og i mørkets atmosfære hos/iblant demoner og ondskapens krefter og magiske manifestasjoner, mens Satan satt foran og i midten, for å fullføre en viktig samtale med meg i soverommet.
Jeg lever i et mystisk liv.
Mine tårer er skjulte.
Det er så mange detaljer.
Det er så mange nedrivende tanker.
Men jeg savner en kvinne. Hun var så mystisk pyntet i en ond atmosfære av følsom spenning, og glede. Jeg smakte på leppene hennes, og så henne gråte av latter. Hun tok min oppmerksomhet vekk fra verdens krefter. Hun stod ved siden av meg, for å studere min inspirasjon. Hun kysset meg, for å omfavne min kjærlighet.
Hun kom inn til mitt liv, som en forstyrrelse fra formørkelsen. Hun er mystisk i ondskapens favn. Hun er mystisk i ondskapens favn. Hun vet meget godt hvem jeg er.
I min realistisk plan, så er jeg uredd og komfortabel. Jeg har oppdaget et skjult fellesskap med usynlige, og ustoppelige krefter. Mitt liv er dekket av mye kjærlighet, og mitt liv er åndelig velsignet i et høyere nivå gjennom forstyrrelser fra gode krefter og onde krefter i et intimt fellesskap i min åndelig kropp. Jeg er et strategisk åndelig menneske, som har vokst i en åndelig makt, og innflytelse over demoner og menneskelige makter. Det er noen som studerer mine steg i popularitetens favn. Det blåser mye ute i en ond og utrygg verden, mens stormen bryter seg inn i mitt liv for å forstyrre og ødelegge mitt skrive verk.
Mitt hjerte banker.
Mitt hjerte banker.
Mitt hjerte banker i en ond spenning.
Et nytt kapittel i 2025. Jeg får smerter i magen av å tenke på 2025. Det er en misforståelse om en motstand i en motvind mot livets balanse. Jeg har oppdaget en makt forstyrrelse i en normalitet/livsstil av livet. Det gir meg kalde følelser i en berørende atmosfære/tyngde av frustrasjon og depresjon. Jeg er ikke en venn, som plutselig har forsvunnet. Jeg opplevde mye uro i trøblete dager, og i dager mot mennesker med mye autoritet og makt. Jeg tok meg en 1 ukers pause fra blogging og deling av nytt innhold, for å riste av meg nedrivende tanker og frykt for livet. Mitt liv er ikke i mine hender. Mitt liv er ikke i dine hender. Mitt liv er ikke i mine fienders hender. Mitt liv er velsignet, og beskyttet av himmelske makter.
Jeg har sett noe, som har gitt meg et fredelig sinnelag. Jeg har snakket med engler og demoner. Det finnes en kraftig rustning på innsiden av meg, og i min Guds ånd, som står imot store krefter av ondskap i demonstrerende krefter for lydighet i Guds kjærlighet. Jeg er rett og slett et strategisk åndelig menneske, som har intimt fellesskap med visdommen (hun) og himmelske makter. Jeg er et kjærlig menneske, som elsker mennesker rundt meg, og mennesker som lever annerledes i andre land.
Det skal være fred i alt jeg gjør i mine dager av livet. En kald følelse i en kokende lengsel etter en spenning. Det er et foredrag om livets mysterium. Det er en dagbok om livshendelser av tydelige ord fra hjertet. Et festet og ukomfortabelt blikk mot ondskapen (i verden). Jeg er berørt av en følsom spenning som gir meg noe å tygge på, mens min tunge skriver inn et livshåp på hjerte tavlen. Det er på tide å omfavne en fred i en spikret lærdom av opplevelser. Ikke gi opp. Hold livsmotet oppe, og studer livet med et gledelig hjerte, som kjenner en fred av en behagelig styrke.
Jeg snakker til mennesker, som elsker å høste inn noe prisverdig godt, og belønning for sine arbeidsoppgaver på jordens overflate. Jeg er vennlig mot mennesker, som er åpenhjertige og mottakelige. Det er en indre kraft i gode mennesker, som skaper en balanse i en fungerende normalitet, som kobler sammen to mennesker, som er separerte og elsket. Jeg vil ransake mitt eget hjerte mot ondskapens magi og forførelser. Jeg vil studere et levende kapittel, som har gitt meg en innvendig omvendelse gjennom motstand og ond spenning.
Lytt på forstyrrelser i nedbøret og regnværet. Lytt på en innvendig og hemmelig sorg, som skriver en dikt om varme følelser. Jeg er et eksemplarisk menneske, som observerer et innhold av kapitler i et mysterium. Noen har sagt at jeg er mystisk og farlig. Det er en hemmelig favn, som er dekket av en varm atmosfære i en berørende stillhet, som manifesterer en dyp kraft gjennom en observasjon av ydmykhet.
Det er hjerteslag i stillhet.
Jeg hørte plaskende lyder (på våte bakker)
Jeg er fredelig trøstet, mens det regner.
Mens det regner.
Jeg venter og skriver i en spennende plan. Jeg lytter og planlegger i en spennende livsstil. Det er noe som gjør meg menneskelig og komfortabel. Det er i en kraftig åpenbaring mot nedrivende frykt, og ufred i en ubalanse. Jeg er ikke redd for motstand i disse dager. Jeg er ikke redd for å stride og kjempe i en åndelig kamp/krig for fred i livet. Det er en proklamerende seier gjennom mine demonstrerende krefter i en motstand for lydighet, og kraft i et åndelig og kristent liv.
I en motstand.
Det skjer mye kontrollerende stort i en time.
Jeg elsker livet.
Jeg elsker fargerike detaljer.
I en motstand.
Mens klokken tikker i en time.
Det er hjerteslag i stillhet.
Jeg vil med et oppriktig hjerte nevne fred, og Kjærlighet.
Fred og Kjærlighet.
Fred og Kjærlighet.
Hjertet banker i stillhet.
Forstyrrelser på utsiden.
Det har regnet.
Det har regnet.
Jeg har notert ned noe sårt og vakkert.
Noen ønsker å konfrontere.
Noen ønsker å forstyrre.
Stillhet……………………..
Jeg har noe å si.
Det skal være fred i alt jeg gjør i dager av livet. Jeg smaker litt på alkohol i dager av livet. Det kan være nedbrytende prosesser, som kontrollerer kalde følelser mot livets omfavnelse. Jeg kan lukte og kjenne i meg at sataniske krefter sirkulerer og lager forstyrrelser i et system, og i et opprør mot Guddommelige krefter og himmelske krefter. Jeg har tatt vare på en fred, som har gitt meg en komfortabel stil i motvind og medvind. Det er ikke alle som kjenner meg like godt som før. Det er en annerledes livsstil, som fyller mine dager med velsignelser. Det er en bevisst forståelse på en åndelig og fornuftig vekst, som kan kontrollere livets makt mot en riktig retning for nye høyder av suksess i mitt livs innhold.
Jeg hørte plaskende lyder (på våte bakker)
Jeg er berørende sterk i en stillhet.
Det er noen som skriver om livets mysterium, mens det regner. Jeg vil snakke med mennesker, som forstår hva et takknemlig hjerte kan utrette. Jeg vil snakke med mennesker, som omfavner gleden som en styrke for livets balanse. Det er uro i nabolaget. Det er urovekkende innhold i galskapens favn. Min klokke tikker sakte og tydelig i en ond takt.
Mitt hjerte banker i stillhet.
Sakarsmen er ond. Noen spyr av glede, mens andre lytter forsiktig til sine hjerteslag. Det er så mye som skjer i ondskapens favn. Det er så utelukkende grått i en ond spenning av formørkelsen. Satan er utålmodig, og dragen er farlig og brølende. Jeg vil smelte inn en smittsom fred som trøster og styrker et hjerte. Jeg vil åpenbare et budskap fra mitt bankende hjerte om trussel mot livet, og gleden i livshåpet.
Stillhet…………
Det er noen som gråter.
Det er noen som gråter.
Tårer og svettedråper.
Tårer og svettedråper.
Mitt hjerte banker i stillheten.
Hjerteslag i stillhet.
Hjerteslag i stillhet.
Hjerteslag i stillhet.
Hjerteslag i stillhet.
Les mitt forrige innlegg her: Spenning. Les mitt innlegg om håp her: Et spørsmål om håp. Les mitt innlegg om kunst her: Kunst. Les mitt innlegg om parfymen her: Parfymen.
Det er en spenning. I livets favn er det en ond kunst i en forstyrrende makt. Det er en følsom melodi i en ond spenning. En ny side av kjærlighet og frykt. En kunst på innsiden, og rennende elementer av fargerike dråper i en illustrerende side av livet. Hvor er min savnede venn, som gav meg så mye livsmot i en følsom omfavnelse av kjærlighet i vennskapet? Jeg føler meg utålmodig noen ganger i en illustrerende ørken verden. Jeg er et åndelig speil, og det er noen som kjenner meg meget godt i et reflekterende bilde av kraft og kjærlighet (i vennskapet). Jeg blar fram, og åpner en ny side av livet. Det er en kald lengsel etter å omfavne en spenning.
Jeg venter.
Jeg lytter.
En myk atmosfære av godhet. Jeg kan høre en dyp røst, som er konfronterende følsom. Det har regnet mye, og sorgen i en indre spenning av skjønnhet har skrevet ned et bankende budskap i hjerteslagene for livet. Jeg kan studere et skritt mot høyre, og et skritt mot venstre. Det er nesten ingen, som tør å banke hardt på døren min. Jeg har en lykkelig makt i mine menneskelige hender. Jeg har sett et glimt av min lysere framtid. Det er jo ikke overraskende nytt, for kjærligheten bor i mitt hjertet, mens livet illustreres fram til dagslyset gjennom spenning og livsmotet.
Jeg har kjent på regndråper på ansiktet. Jeg har sett mine rennende tårer i en ond atmosfære av spenning. Det er en venn, som er komfortabel med livets innhold, og omfavnelse. Det er en kalender, som opplyser en hemmelig plan i en strukturerende form, og balanse i en funksjonell rolle. Jeg har åpnet mine øyner til å studere en spenning i en hemmelig omfavnelse.
En dråpe til.
En dråpe til.
Plask…. Det er en indre opplevelse av spenning. Min fiende er en ond versjon av meg selv i et fiendskap, som skaper frustrasjoner i skygger av formørkelsen. Det er en ond saft (alkohol), som åpenbarer en ond personlighet i en nytelse, og fornærmelse. Det er som å høre et speil bli knust til tusen biter når atmosfæren blir ond, og slipper inn følelser av mislykkelse. Jeg har sett meg selv i et synlig speil. Jeg vet når tid jeg skal legge meg, og når tid jeg skal stå opp igjen. Det er en motstand i en prosess av en foranderlig styrke. Det er en røst, som ber deg om å leve en dag til.
Hun var plutselig ikke her lenger.
Jeg har studert inn i øynene hennes.
En kniv i kjærlighetens hjerte.
En parfyme i kjærlighetens favn.
Klokken tikker.
Jeg har hørt en røst.
Jeg har hørt en røst.
Hun gav meg en kald lengsel.
I et kaldt kyss.
Så mystisk, og så skremmende vakkert.
Hvem var jeg i hennes øyner?
Hvem er jeg i hennes øyner?
Spenning………….
Jeg er en venn.
Jeg er et reflekterende speil.
Jeg lytter.
Jeg lytter.
Jeg lytter.
(Hjerteslag)
Tåredråpe falt.
Plask…… Det er en følsom spenning. Det er en ny side av livet. Hva har jeg i bakgrunnen lært om livet? En ond kunst om et dramatisk, og tankevekkende innhold. Det finnes en frykt i en hemmelig omfavnelse. Jeg er ikke forelsket lenger. Jeg føler meg ofte latterlig, men det er en forståelse på en forstyrrende latter, som gir meg urolige og kilende plager i magen.
Jeg har sett det i stormen. Jeg har studert en opplevelse i stormen. Vindkreftene er ofte svake og forstyrrende. Det er ikke skjult fra mine følelser. En åpenbaring om noe uslokkelig og overraskende, og en gjennombrytende kraft i mitt soverom. Jeg trenger litt ro, men jeg trenger å lytte til mine hjerteslag i en følsom spenning. Jeg lever i en ny side av livet, og jeg åpenbarer dere en ny side av meg i en nydelig dag.
Hvem er det som vil banke hardt på døren min i en nydelig dag?
En tanke for livet eller døden. En radikal opplevelse fra fortidens makt av urovekkende detaljer. Jeg har observasjonens kraft for helheten av livet. Jeg er en del av en spennende kunst, som korrigerer kontroversielle ord av motstand i forstyrrelser. Dette skjer og oppdages i en ond makt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive meg selv i en ny side av livet. Det er nedskrevet i mitt hjertestavle. Det er i en lærdom, som gir mitt hjerte gode hjerteslag i livets favn.
Klokken tikker. Hennes hjerte banker i en ond spenning.
Klokken tikker. Hennes hjerte banker i en ond spenning.
Jeg vil ikke si om jeg liker det, eller ikke. Det er noe som skjer i et fiendskap. Det er ubehagelig i en ond stil. Jeg føler meg ydmyket, og annerledes i en ond kunst. Smerten er så levende. Smerten er så forstyrrende. Det er en vibrerende spenning i en rolig atmosfære. Et spørsmål om nåde, og en ond tilbedelse i en mystisk omfavnelse for livsmotet. Hun hater sitt eget speil bilde. Hun ser annerledes ut på kveldstidene. Hun bretter ned sine klær forsiktig, og stilner plutselig av uønskede detaljer. (Noen har vært inne i leiligheten hennes). Livet er et tema, som ofte tilfredsstiller menneskers sine kjedelige krav i en kjedsomhet av ubalanse. Jeg hører om en levende ondskap. Jeg kjenner hjerter til sårede mennesker, som er utrygge og kjedelige i en ond kunst av spenning, og realisme i et livs innhold.
Hun hører at noen går i leiligheten hennes.
Han hører at noen tramper forsiktig i leiligheten.
En ond søtsmak i munnen. Et hjerte som gråter av smerte i galskapens favn. Det er en urovekkende venn, som skjuler sin glede i skyggens atmosfære. Vinen vil ikke omfavne hans kjærlighet. Vinen biter på ham, som en giftig og listig slange. En magnetisk, og følsom spenning i en berørende atmosfære av en ubehagelig kulde i en ondskap. Hans hjerte blør i minutt for minutt. Hans kropp rister, og vibrerer i en ond, og følsom spenning i minutt for minutt.
Klokken tikker.
Jeg trodde at det var over. Jeg følte meg mislykket i en desperasjon etter å gripe tak i gode hjerteslag for livet. Det var mer enn et stygt sår i hjertet. Det var i en berørende motstand under en ubehagelig tåke av forstyrrelser. Jeg trenger litt mer tid til å lytte. Jeg trenger litt mer tid til å studere et kapittel. Depresjonens kvelertak har gitt meg stygge sår merker. Fornedrelsens time er min følsom stillhet av ydmykhet, mens tårer renner ned på ansiktet.
Hun kjenner seg selv i meg. Hun går på glatte stier, for å observere livets innhold i en lys omfavnelse. Hennes hjerte er ondskapsfull. Hennes øyner er utstrålende vakre. Hun har en drøm om å lykkes stort i det kortvarig livet. Hun har et rom, som er dekket av godhet og kjærlighet. Hun er ydmyk i fornedrelsens time, mens tårer renner ned på hennes ansikt i minutt for minutt.
I minutt for minutt.
Torden.
Torden.
Det var så skremmende. Det var brutalt og fryktsom på innsiden. To unge mennesker, satt inne i en bil, og kjørte på glatte veier i en voldsom full fart. Sjaføren var deprimert og ondskapsfull. Han svelget ned noe få tårer, for å dempe sin galskap i en brutal vrede mot sitt liv. Han kjørte i langt unna/over fartsgrensen. Han kjørte altfor fort, og var nær med å fullføre en dramatisk og eksplosiv kræsj. Han kjørte i 180 km/i timen. Han kjørte og kjørte til bevisstheten begynte å vibrere og svekke/svikte. Han kjørte i en voldsom fart, for å ødelegge seg selv til en ødeleggelse for andre, som hatet ham.
De kom tilbake til hjemstedet i live. Det var ikke fortjent at de skulle oppleve noe så skremmende farlig som dette, men det var i en ond plan. Det var sydd sammen i en ond stil, og i et fiendskap.
Klokken tikker.
Han sa til seg selv:” hvem er jeg på innsiden?” Han stirret ondt på seg selv i et speil av skittenhet. Han dro dessverre ned til en stor fest i storbyen, for å ta et vennlig oppgjør med fiender, som han skyldte penger til. Han var ikke spart for livet. Han ble forfulgt, slått og torturert under en meget stor brutalitet i festen, og ble skutt ned gjennom ansiktet, og hodet i et baderom. Det var en fryktelig scene i en skjelvende og helt ødeleggende episode. Han gråt, gråt, gråt og gråt, men ble til slutt skutt ned i våtrommet. De så en stor spredning av skyldig blod dekke en stor del av baderommet. De så et skremmende menneske ligge blødende, og livløs på bade gulvet. Det var et stygt syn. Det var fælt og ødeleggende å se på i minutt for minutt.
Jeg kikker ned på klokken, og løfter mitt blikk opp mot en håpløs verden.
Jeg var klar for å elske.
Vi skulle feste sammen, og oppleve en romantisk kveld.
Venninner kom inn, for å forstyrre og provosere. Det var et glass vin for mye for min kjæreste, som var merkelig og ufredelig i en følsom spenning av ondskap.
Kvelden kom.
Jeg gikk, og gikk for å finne min kjæreste i hennes rotete leilighet.
Jeg ville finne min skjønnhet og modell.
Min blomster, og min venninne.
Jeg kom inn til soverommet hennes, og fant henne liggende, og bevisstløs på sengen.
Jeg så henne liggende i et mørkt, og vakkert antrekk.
Jeg så henne ligge bevisstløs over den andre halvdelen av sengen.
Hun hadde tydeligvis ikke sagt noe ord til meg i løpet av kvelden, og det var sannsynligvis noe, som ikke helt stemte.
Jeg følte meg ikke forelsket lenger.
Men jeg så på henne.
Og stirret på henne.
Studerte henne.
I minutt for minutt.
Minutt for minutt.
Det er en ond klokke takt.
Hennes hjerte banker i en ond spenning.
Jeg vil ikke si om jeg liker det eller ikke. Det skjer noe dramatisk i en spennende plan. Jeg har mistet mange venner, som har gått forbi livet, og ned til dødsriket. En kraftløs tale om livets ubalanse. Et hjerte, som er dekket av synd og ondskap. Det er som å høre ditt hjerte skrike ut for tilgivelse. Det er som å lytte til en galskap, som syr onde mennesker inntil hverandre, og løgnere inntil hverandre. Det er i en levende ondskap, som gjør alkoholen søt og forførende. Jeg har ikke gitt opp livet, men jeg strekker meg utvilsomt framover med gode hjerteslag. Hvem er det som enda lyver, mens ondskapen farger livet i en ond kunst? Hvem er det som enda forføre seg selv, mens ondskapen forstyrrer livet i en ond stil?
Jeg er ydmyk, og berørt av ondskapens krefter.
Klokken tikker.
Noen har hørt meg rope ut om hjelp. Noen har sett meg rømme fra Stavanger. Det var et fiendskap i et ubehagelig innhold. Det var et skritt mot døden i livets urolige dager. Det er et fiendskap i et nytt kapittel i livet. Det er en giftig duft av råtnelser i en ond inspirasjon. Jeg er ikke den gamle meg lenger. Jeg vil ikke la meg uheldigvis synke ned i en bakteriefyll gjørme av stank, frykt, gift, forbannelse og blod i formørkelsens nærvær. Det er antagelig noen som gjør dette noen ganger.
Men livet går framover.
Livet går framover.
Jeg har lagt merke til noe. Det er i en ond omfavnelse. Stillheten er ofte forstyrret vekk på kveldstider. Det er uønskede detaljer i en spennende livsstil. Jeg gråter ikke, og jeg lar ikke noen gjøre narr av meg på en sarkastisk måte. Men det går sakte i en ond stil, og smerten er levende, og forstyrrende i en ond spredning.
Jeg har lagt merke til at klokken tikker i en ond takt i minutt for minutt.
Jeg lar ikke onde makter rive meg ned til bevisstløsheten. Det er som å tillate en smertelig prosess i en sakte film. Jeg lo, og jeg var liggende på sengen, men klokken er ond, og klokken er levende i en ond takt av spenning. Jeg lar mitt hjerte kjenne på en nedrivende makt i ydmykhetens lærdom. Det er i et ubehagelig innhold, som har fått meg til å høre merkelige, og uønskede lyder fra avgrunnen. Det var en konkret misforståelse i et stort volum av forstyrrelser ved siden av min stolthet. Jeg forstår at jeg omfavner et nytt kapittel, som graver opp visdom i mitt hjertes dybde felter.
En hellig bok, som får et menneske til å oppleve en berørende oppdragelse i livet. Det er en lenke, som binder høyre foten, men en åpen himmel, som åpenbarer en hemmelig nåde av kraft, og balanse i livets utrygghet. Jeg spiste meg mett, men følte meg nådeløs, og ond i en varm og berørende temperatur. Det føltes ut som en prøvelse av ild og motstand. Det var som å høre mitt hjerte banke farlig i en ond rytme, som er i en drivkraft for en ond melodisk omfavnelse. Jeg hørte djevelens fottrinn, mens visdommen smeltet vekk frykten i mitt hjerte gjennom en varm kjærlighet. Jeg stilte et spørsmål om håp, mens mitt hjerte ble hatefull mot Gud den allmektig i himmelens atmosfære.
En ond tanke, om et innhold i verdens innrammende struktur og ubalanse. Jeg har vært mislikt av autoritære mennesker i ondskapens innflytelse. Jeg lurer jo egentlig på hvorfor klokken tikker sakte i en mørk side av ondskapens favn. En glede i solens nærvær, men en ond skikkelse har gjemt mine besvarende detaljer i skyggens atmosfære. Et siste kyss fra min eks kjæreste, som forsvant brått i en tragisk hendelse, og beslutning bak ondskapsfulle mennesker.
Jeg er levende, og sterk i forstyrrelser av livet mot ondskapen i ondskapens natur. Det er som å studere et livs innhold i en ond klokke takt. Jeg vil ikke forstyrre noen, eller krenke noen, som leser dette innholdet om en ubehagelig motstand i et ubehagelig innhold av formørkelsen.
Kjærlighet.
Tilgivelsen.
Fryktens kjede/lenke er revet fra halsen min.
Fryktens kjede/lenke er revet fra halsen min.
Jeg har bedt om en tilgivelse i formørkelsens time.
Jeg har bedt om en tilgivelse i formørkelsens time.
……………………………………………………………………………………………………………………..
Tikk. Tikk. Tikk. (i en ond klokketakt)
Tikk. Tikk. Tikk.
DUNK.
Jeg ble liggende på sengen.
Er det på tide å gi opp?
Er det på tide å gi opp?
I fornedrelses time.
I fornedrelses time.
Det er en forstyrrende makt i et ubehagelig innhold. Jeg vil rive ned forførende krefter, som ønsker å pine hjerter med uro, og hatefulle innhold. 2025 året er et komplisert år. Jeg gjentar at 2025 året er et komplisert år. Jeg er skyldig for mine personlige feiltrinn. Jeg har lært å være ydmyk i en lysere tid, som får ondskapen til å vokse blodig gjennom tykke lag av luft i vindkrefter. Jeg vil ikke være et komplisert menneske i et fiendskap, som vekker opp en avskyelighet og galskap i de onde kamres/kammere sine skjulesteder. Jeg har ofte hørt at mine venner får ikke sove i nettene, som slipper inn en forstyrrende makt.
Det er som å studere en dyp, og varm spenning i en sakte film. Det er i en smertelig prosess, som gjentar seg urolig over tid til livet skifter en side til en annen side i en dramatisk spenning. Jeg er ikke kjedelig i mine ord, og jeg er heller ikke en lunken type, som er altfor komfortabel i en ond latskap, som får klokken til å tikke høyere, og tydelig i en levende form av ondskap.
Jeg hører at Gud taler i meg.
Jeg omfavner et kapittel i blogg livet.
Jeg slet.
Jeg slet.
Men se.
Jeg er levende og sterk.
I en forstyrrende makt.
Men hva er det som gjør dette kapittelet, om til et ubehagelig innhold? Dråper av hat er berørende. Dråper av kjærlighet er berørende. Jeg har sagt noe, som jeg ikke burde ha sagt. Jeg har gitt store uttalelser, som har gitt meg en høst/innhøsting av utfordringer og depresjoner. Mitt kapittel er levende på grunn av lutrende prøvelser gjennom ilden, og gjennom vannmassene i stormer av livet.
