Vennskapet er fryst

Jeg vet ikke helt hvem jeg skal stole på. Universet er stort, men verden er liten. Hjelpeløs har jeg vært, men tiden går fort. Det er ikke alltid kjekt å være ensom. Det er svettedråper og litt redsler, mens noen holder et godt øye på meg. Livet går framover.

 

Det er ikke jeg, som er problemet. Hjertet er blødende, og vennskapet er fryst. Jeg har rømt fra mine venner og fiender. Det er ikke lenger en god og varm kaffi på morgen. Jeg svetter, og ølen er ikke lenger kald.

Jeg er ikke lenger den samme personen, som jeg var før. Det er alltid et valg å ta i mørke perioder.

 

Hvorfor følger du etter meg?

 

De vet ikke hvor jeg er. Det er fryktelig. Det er noe som ikke helt stemmer. Jeg sier en ting, som er klart og tydelig, men jeg hører plutselig et slagord. Jeg er ikke din fiende, men noen banker på døren min, og forsvinner rett rundt hjørnet. 

Vennskapet er fryst. 

Jeg er sliten og sint. Hvor er folket? TVen er slått av, mens regnværet blir verre og verre. Jeg er ikke ferdig. Det er noe som ikke helt stemmer. De er ulver uten forstand. De biter på hverandre, og fryser ut den ene etter den andre. Det er ikke over. 

 

Jeg hater dere. 

Ikke drep meg. 

Jeg hater dem. 

 

Jeg er ikke lenger den samme personen, som jeg var før alt dette. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal stole på. Det er mange ord å tygge på, men livet går framover. Jeg er sliten og sint. 

Det er noen som følger etter meg. 

 

Vennskapet er fryst. 

 

 

 

 

 

Et spørsmål om håp

Et spørsmål om håp. Urolige netter og uåpnede bøker. Jeg stod opp tidlig, for å riste av meg en grusom frykt. Jeg bet meg på leppene. Hva tenkte jeg på? Det var blodsmak i munnen min, og kroppen var allerede kald og rolig. Jeg sa ikke et ord. Det var som å kjenne på en ubehagelig kulde i en følsom stillhet.

 

Si meg hva bor i hjertet mitt, som er så tynget av ondskap? Ingen kom på besøk, og den smertelige prosessen ble bare verre og levende.

Jeg ville plutselig bli slått ned. Jeg ville kjenne på en motstand i min forvirrende frustrasjon.

 

Livet mitt var ok. Eksen min tok ikke kontakt med meg lenger. Mange tok ikke kontakt med meg lenger. Telefonen min var kald og rolig. Jeg frøs og svelget ned både spytt og blod.

 

Et spørsmål om håp. Jeg følte meg ikke bra. Jeg gadd ikke å lese, og heller ville jeg ikke spise. Jeg sa jo til meg selv at livet mitt var jo egentlig helt ok. Jeg kjente at tårer rant ned på kinnet mitt. En utakknemlighet, og et hat mot livet.

 

Det var ikke enkelt å stå imot denne ubehagelige, og uberørende motstanden. Jeg visste at det var alltid noe, eller noen som kunne smelte mitt hjerte. Jeg ville se noen kjente ansikter. Jeg ville kjenne på trøst i min sjel. 

Hva tenkte jeg på? 

Jeg ristet av meg en grusom frykt. En frykt for fortid, frykt for mennesker, frykt for kollaps, kaos og helvete mot livet. Jeg var alene, men jeg visste at det var noen og noe som var ute etter å ødelegge både mitt liv og min kropp. Jeg følte meg håpløs.

*Ikke kom nær meg. * Ropte jeg. 

Håpløs. 

Jeg lo. 

*Ikke kom nær meg*. Ropte jeg. 

Håpløs. 

*Ikke kom nær meg*. 

 

Et spørsmål om håp. 

 

Overlever

Tristhet og trøst. En liten omfavnelse av en dyp kjærlighet. Klokken tikker videre, mens regndråper plasker hard på våte bakker. TVen er på, men lyset er slått av i stuen. Jeg vet ikke hva som egentlig plager meg. Det er kjedelig. Det er liksom et lite ubehag, eller et spørsmål om en ufredelig motstand.

 

Jeg er litt svimmel og usikker. Kvalmen og nervøs. Det finnes ikke en konkret beskrivelse på en ufred. Det er noe som skurrer, men fremdeles en usikkerhet som bobler dypt inni meg.

Jeg er et vanlig menneske. Det er ikke noe særlig nytt, men føles forvirrende å ikke få gripe tak i en balanse. Det er som å ligge helt alene i regnværet uten å få være meg selv i et grått og trist bilde.

 

Jeg kjenner ikke deg. Det kan også være at jeg egentlig kjenner deg. Det er ikke noe rart eller forkastelig med det. Jeg lever og ser dypt inni et illustrerende bilde, som faktisk kan gripe min lengsel for døden.

Ikke hat meg.

Ikke forakt meg.

Jeg prøver å overleve.

 

Jeg sa jo at jeg har slett ikke behag i mine motstandere, som går bak ryggen min hele tiden. De er jo ikke mine favoritter. Det er jo ikke vanskelig å kjenne meg. Det er så avskyelig og forkastelig.

Jeg ønsker helst ikke å forkaste noen. Jeg vet ikke helt om hva som egentlig plager meg. Det er fremdeles en usikkerhet, som bobler dypt inni meg.

Jeg dro vekk fra vennegjengen uten å si farvel.

Jeg forlot hver og en uten å se bak meg.

Klokken tikker.

Klokken tikker. 

Så avskyelig og forkastelig. 

Jeg overlever. 

Continue reading “Overlever”

Mareritt

Lite godt var det å oppleve mye stormvind i et voldsomt uvær, og bråkete regnvær. Jeg kunne ikke finne meg selv helt i live. Jeg hørte livsfarlige ord i en tornado storm. Det skjedde, og vi ble plutselig rammet av noe fryktelig under kontroll av masse vannmengder over en liten landsby, og vi druknet inni en stor oversvømmelse av vannflom. Det skjedde så mye på en gang, som med en stor mengde av vann makt. Et mareritt, og en vond start på dagen.

 

Jeg stod opp til bevisstheten fra en forferdelig drøm. Jeg var nesten helt stiv, og kunne nesten ikke finne tilbake den gode formen. 

Det var en merkelig og vond start på dagen, som skulle gi meg en påfyll av livsglede. Det var som å plutselig……………… Det var tungt og vanskelig å puste. 

 

Så mange sjokkerende detaljer. Jeg var enda våken. Så skremmende. Jeg sa ikke et ord, men holdt meg i ro i en ubehagelig stillhet. Jeg var enda våken.

Det var mine føtter, som jeg så i en ekkel og motbydelig stivnende form. Jeg kunne ikke føle på fingrene. Jeg var nesten helt utmattet og ferdig. 

 

Jeg sa til meg selv med mye redsel:*Så ukomfortabel, for jeg hørte livsfarlige ord i tornado stormen*. Jeg ville helst gråte og glemme absolutt alt, men det var ikke slik. 

 

Jeg husker at jeg hørte noe viktige ord, før alt bare smalt til i en stor ulykke av oversvømmelse. Jeg husker også stygge kommentarer fra en venn av meg for lenge siden. Han var altfor full, og han hatet meg. Han skrek at jeg kom til å kjenne på store lidelser, og et stygt mareritt skulle ved hans demonisk kraft og autoritet ramme over meg en dag i nærmest framtid. Og det skjedde. 

Det er makt i ord. 

Jeg husker at jeg hørte farlige ord i drømmen. 

Ordene kom plutselig ut av min egen munn av mye redsel:* Ikke glem meg. Du er et katastrofalt monsterdyr. Jeg skal pine deg og ødelegge deg i en forferdelig flom. 

Å herregud tenkte jeg

Han skal få svi. 

Han skal få svi. 

For det han gjorde. 

I et mareritt. 

 

Mareritt. 

 

Jeg var i live

Jeg så meg selv i et speil. Jeg så inn i mitt liv. Noen ganger så jeg en ødelagt person i speilet. Noen ganger ble jeg bare urolig av å tenke for mye på hevn, sorg, brutalitet, og ondskap. Det var nesten som å bli knust i 1000 biter. Jeg så ofte en annen person enn meg selv i speilet. Det var skremmende. Jeg har ofte kjent på redsler i form av et ondt, mørkt og langt tau. Det bandt meg nesten til bevisstløshet. Jeg har vært grepet av noe fryktelig, som har fått meg til å skrike.

 

Jeg så meg selv i speilet. Det var ikke bare meg. Det var noe merkelig ved den personen i speilet. Jeg smilte til personen i speilet, men personen ville helst ikke smile tilbake. Det var skremmende.

Jeg sa at dødens favn skulle ta imot meg om ikke så lenge. Jeg ville helst ikke leve lenger, om ikke så lenge. Jeg spydde og følte meg kald og ensom i Stavanger.

 

Jeg savnet noe, og kjente på en sorg dypt inni meg. Jeg kunne på en måte ikke gi slipp på en ubehagelig atmosfære av formørkelse, og ondskap. Jeg drakk av noe ondt i flere dager. Det var noe som prøvde å kontrollere meg ut av en balanse. Det var en ond makt, som manifisterte seg på en manipulerende måte i mitt kjære liv.

 

Jeg så en person i speilet, som slett ikke ville komme i kontakt med meg. Jeg fikk ikke gråte, men stod bare der helt kald og ensom.

Det var noe merkelig ved den personen i speilet. Det var ondt og skremmende.

 

Jeg hørte ofte en ond latter gjennom veggen. Det var noen som lo, og flirte ondskapsfullt gjennom veggen i soverommet. Det var en merkelig måte å bli kontaktet på.

Jeg sa at det var bedre for meg å dø enn å leve i dette forferdelige livet. Jeg ville helst bare forsvinne og ikke leve lenger, om ikke så lenge.

 

Jeg var kald og ensom i Stavanger.

Det var ikke slutten. 

Jeg ble faktisk kontaktet av noen, som virkelig brydde seg om meg. Vi snakket en del om Gud, og plutselig ble alt på en måte  tilbakestilt til normalitet i en form av en guddommelig forandring.

Det var heller ikke slutten.

En dag så jeg meg selv i speilet. Jeg så en annen person, som plutselig forsvant i en vindkraft. Jeg smilte.

Jeg var i live.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top