Kategori: Spenning

Jeg lar ikke onde makter rive meg ned til bevisstløsheten. Det er som å tillate en smertelig prosess i en sakte film. Jeg lo, og jeg var liggende på sengen, men klokken er ond, og klokken er levende i en ond takt av spenning. Jeg lar mitt hjerte kjenne på en nedrivende makt i ydmykhetens lærdom. Det er i et ubehagelig innhold, som har fått meg til å høre merkelige, og uønskede lyder fra avgrunnen. Det var en konkret misforståelse i et stort volum av forstyrrelser ved siden av min stolthet. Jeg forstår at jeg omfavner et nytt kapittel, som graver opp visdom i mitt hjertes dybde felter. 

En hellig bok, som får et menneske til å oppleve en berørende oppdragelse i livet. Det er en lenke, som binder høyre foten, men en åpen himmel, som åpenbarer en hemmelig nåde av kraft, og balanse i livets utrygghet. Jeg spiste meg mett, men følte meg nådeløs, og ond i en varm og berørende temperatur. Det føltes ut som en prøvelse av ild og motstand. Det var som å høre mitt hjerte banke farlig i en ond rytme, som er i en drivkraft for en ond melodisk omfavnelse. Jeg hørte djevelens fottrinn, mens visdommen smeltet vekk frykten i mitt hjerte gjennom en varm kjærlighet. Jeg stilte et spørsmål om håp, mens mitt hjerte ble hatefull mot Gud den allmektig i himmelens atmosfære. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

En ond tanke, om et innhold i verdens innrammende struktur og ubalanse. Jeg har vært mislikt av autoritære mennesker i ondskapens innflytelse. Jeg lurer jo egentlig på hvorfor klokken tikker sakte i en mørk side av ondskapens favn. En glede i solens nærvær, men en ond skikkelse har gjemt mine besvarende detaljer i skyggens atmosfære. Et siste kyss fra min eks kjæreste, som forsvant brått i en tragisk hendelse, og beslutning bak ondskapsfulle mennesker. 

Jeg er levende, og sterk i forstyrrelser av livet mot ondskapen i ondskapens natur. Det er som å studere et livs innhold i en ond klokke takt. Jeg vil ikke forstyrre noen, eller krenke noen, som leser dette innholdet om en ubehagelig motstand i et ubehagelig innhold av formørkelsen.

Kjærlighet. 

Tilgivelsen. 

Fryktens kjede/lenke er revet fra halsen min. 

Fryktens kjede/lenke er revet fra halsen min. 

Jeg har bedt om en tilgivelse i formørkelsens time. 

Jeg har bedt om en tilgivelse i formørkelsens time. 

……………………………………………………………………………………………………………………..

Tikk.   Tikk.   Tikk. (i en ond klokketakt) 

Tikk.   Tikk.   Tikk. 

DUNK.

Jeg ble liggende på sengen. 

Er det på tide å gi opp? 

Er det på tide å gi opp? 

I fornedrelses time. 

I fornedrelses time. 

Det er en forstyrrende makt i et ubehagelig innhold. Jeg vil rive ned forførende krefter, som ønsker å pine hjerter med uro, og hatefulle innhold. 2025 året er et komplisert år. Jeg gjentar at 2025 året er et komplisert år. Jeg er skyldig for mine personlige feiltrinn. Jeg har lært å være ydmyk i en lysere tid, som får ondskapen til å vokse blodig gjennom tykke lag av luft i vindkrefter. Jeg vil ikke være et komplisert menneske i et fiendskap, som vekker opp en avskyelighet og galskap i de onde kamres/kammere sine skjulesteder. Jeg har ofte hørt at mine venner får ikke sove i nettene, som slipper inn en forstyrrende makt. 

Det er som å studere en dyp, og varm spenning i en sakte film. Det er i en smertelig prosess, som gjentar seg urolig over tid til livet skifter en side til en annen side i en dramatisk spenning. Jeg er ikke kjedelig i mine ord, og jeg er heller ikke en lunken type, som er altfor komfortabel i en ond latskap, som får klokken til å tikke høyere, og tydelig i en levende form av ondskap. 

Jeg hører at Gud taler i meg.

Jeg omfavner et kapittel i blogg livet.

Jeg slet.

Jeg slet.

Men se.

Jeg er levende og sterk.

I en forstyrrende makt.

Men hva er det som gjør dette kapittelet, om til et ubehagelig innhold? Dråper av hat er berørende. Dråper av kjærlighet er berørende. Jeg har sagt noe, som jeg ikke burde ha sagt. Jeg har gitt store uttalelser, som har gitt meg en høst/innhøsting av utfordringer og depresjoner. Mitt kapittel er levende på grunn av lutrende prøvelser gjennom ilden, og gjennom vannmassene i stormer av livet.

Jeg har bevart en Guds tro. 

Jeg er begavet med store og åndelige krefter. 

Jeg lever i et merkelig kapittel. 

Jeg sa til meg selv at det er så berørende ondt. 

Så ubehagelig ondt. 

Så ubeskrivelig ondt (i onde krefter) 

Mitt hjerte banker.

Mitt hjerte banker.

I et ubehagelig innhold. 

Et ubehagelig innhold. 

Et ubehagelig innhold. 

Et ubehagelig innhold. (del 2)

Les mitt forrige innlegg her: Michelle. Les del 1 i serien “Et ubehagelig innhold” her: Et ubehagelig innhold. Les mitt innlegg om ondskap her: Minutt for minutt (del 5). Les mitt innlegg “hjertet banker” her: Hjertet banker.

Jeg kom inn sakte for å snu ryggen min til/vende meg fra en kjedsom livsstil. Jeg tok kontrollen, mot vibrerende motstand og snublesteiner. Det var på tide å pusse opp i forskjellige ting. Det var på tide å klatre med glede. En spenning i en følsom del av styrken. Arrogante mennesker leste bloggen min, og startet igang en spekulasjonsflom i perioder. En skarphet i en sjarmerende stil. En filosofisk samtale med sultne lesere, som også er eksemplariske forfattere med gode synsvinkler/synspunkter. Jeg har tatt et stort steg framover mot suksessen i en bredere størrelse. Jeg er takknemlig, men det er noen der ute som banker hardt og farlig på døren min.

Jeg vet ikke hvem du er, men hva slags inntrykk har du fått av meg? Kanskje er det på tide å legge seg litt flat, eller kjøre på med en voldsom fart i drivkraften. Jeg er en paranoid type, som får til på en mirakelvis å sanke inn kommentarer, fordommer og kritikk fra utsiden til mitt nærvær. En tydelig stemme sier ikke gi opp. Et uvær(fæle høydepunkter, og storm i blogg samfunnet) pisker opp dårlige forhold mellom blogg karakterer. Det er en tydelig signal/tegn på en motstand i en motbydelig kulde av en ubehagelig motvind.

Jeg er ikke redd. 

Jeg er slett ikke redd, for å snakke ut for meg selv i et åpenhjertig budskap. Jeg har vært gjennom mye, som har skapt en del skyldige småprating av kalde følelser mot min karakter. En misunnelse, og sjalusi i en nedbrytende prosess. En utenkelig handling av skyldfølelser mot min framgang og håp i blogg karrieren. Det er uten tvil noen der ute, og her inne, som inkluderer medbloggere, som hater meg på grunn av mitt store gjennombrudd i slutten av forrige år (2024).

Jeg vant en premie (årets stjerneskudd) med skogsfruen i gryxen awards. Jeg fikk litt ære av Allan i utnevnelsen av månedens blogger for januar i år. Jeg fikk min første konge tittel og tronen på første plassen den 30. November i 2024. Etter det så har jeg hatt gode samtaler med lesere i Facebook chat, og kommentarfeltet. Jeg har mange på min side, som elsker bloggen min, og heier på meg i motgang og framgang. 

Så da er det mye på spill i begge sider. En konfrontasjons tale mot en dyktighet. Jeg har blitt undervurdert i et hat av voldsom sinne. Jeg ser mange snublesteiner i en stor våkenhet. Mitt hjerte banker videre i min følsom stillhet. En lyttsom øre, som tar imot min inspirasjon til sin notatbok i en ond plan. En utenkelig handling av egoistiske motiver og tanker, som spikrer ned unødvendige ord og useriøse ord om en skjult blogger. Det er så nedrivende og barnslig på en lekesand i en barnehage at jeg er nødt til å si ifra i mitt eget innlegg, om å kutte ut, og heller vokse opp. 

Er det noen som ønsker strid og oppstyr, så er det umodne og dumme mennesker, som er voksne på utsiden, men liten på innsiden. Det er en frekkhet på alle sine tunger, men det er dessverre noen som velger å si et par ord for mye i en uvitenhet og liten forstand. Jeg husker at jeg kom inn sakte, for å brette ut et nytt kapittel med mer fart og spenning. Jeg tok kontrollen mot all negativitet og depresjonens kvelertak. Det var aldri et kortvarig prosjekt for min del. Det er et bankende hjerte i bloggen, som skriver inn en lærdom i en berørende effekt av en åndelig kraft. Jeg er et åndelig menneske, og det var aldri en nedskrevet plan om å gi opp. Jeg har ikke gitt opp, men jeg har klatret opp til en velfortjent topp plassering. Jeg har kommet til nye høyder med store mestringsevner i skrive kunsten. Jeg er et stort forbilde for mange unge lesere og forfattere. 

Det er dessverre mennesker som ikke lar seg imponere av meg, og mitt arbeid. Selv om vi stort sett er forskjellige, så er det faktisk noen som vil felle meg, krenke meg, og ødelegge meg i en brennende misunnelse.

Jeg er ikke redd. Det er uryddige spekulasjoner i stygge rykter om min livsstil, bloggliv og mitt utseende. Kall det hva du vil, men det er i en levende ondskap, som er farlig skarp som en lang kniv. De roper MESTROOO, men tør ikke ringe meg. De har jo hørt om meg, og noen vil gjerne drepe meg for å ta imot bestikkelser i et bestilt oppdrag av oppgaver, de hater meg og spekulerer mye om meg bak min rygg. 

Men Kofi?

Jeg er ikke redd. 

Hvem er det som leser bloggen min til ingen nytte?  Det er sannelig noe, som i en forstyrrende plan ikke stemmer. Jeg er en trivelig fyr, som elsker å spre en spennende glede gjennom blogg. Jeg har mislykket som trommis i et band i musikk karrieren. Jeg har mislykket stort, som fotballspiller i en karriere. Jeg har ikke gitt opp livshåpet for skriving i et skinnende forfatter yrket. Det er mitt beste valg i et stort alternativ. Jeg er i en spennende fase av livet. Jeg skal på en eller annen vis/måte klare å røpe fram disse skitne ulver, og hatere, som vil se meg falle til døden istedenfor å tilgi. Jeg tilgir dem for all deres urett mot meg. Jeg vil ikke høre MESTROOO, for jeg hører ofte at folk skriker det navnet ut. 

Men disse menneskene, som er mine motstandere, og fiender skal en dag kjenne meg godt. 

De skal en dag møte meg og forklare. 

Og forklare.

Og forklare.

Jeg skriver til slutt dette:

Jeg er ikke redd.

Jeg er ikke redd.

Jeg er ikke redd.

Jeg er ikke redd. (del 2)

Les del 1 i serien “Jeg er ikke redd” her:Jeg er ikke redd. Les mitt forrige innlegg her:Galskapens favn (del 3) Les mitt innlegg om parfymen her: Parfymen. Les mitt innlegg om håp her: Smerter mot livshåp.

Det er urovekkende drømmer, som må skrives ned. Det finnes en realistisk og urolig venn, som gir spådommer om landets utrygghet. Det føles som om ingen vil lytte. Det føles som å ta et skjelvende skritt mot døden. Jeg er ikke en usann venn, men en dråpe av kjærlighet, som kan rense vekk en illustrerende galskap på innsiden. Det er en manipulerende ondskap, som skaper en urettferdighet i forskjellige forhold. I et ubehagelig innhold så er kjærligheten kald og sviktet. I min livshistorie så er noen av mine kjære venner mislykkede, og tråkket under i en galskap av elendighetens kraft i en vibrerende, og elektrisk motstand.

Når jeg ser meg selv i speilet, så takker jeg noen ganger for meg selv, for å hindre en følsom fristelse av ondskap i kontakt med mitt forrige liv i fortidens forbannelse. Mine venner så meg klatre ut av styggedommens vilje. Noen så meg i Drammen, som var mitt kortvarig skjulested fra dødens snare og voldens makt. Jeg går på en frihetens vei, som er dekket av en berørende atmosfære mot ødeleggende forstyrrelser fra innsiden av en galskap, som en gang lot meg rømme, men vil sluke meg inn igjen.

Jeg sa til min venn: *Ha en god bedring, for du er alvorlig syk, redd, urolig og paranoid.

Han er mishandlet. 

Syk og paranoid

I en galskapens favn.

Jeg spør meg selv noen ganger om en uslokkelig nåde. Det er synlige/tydelige fotspor i alt jeg hører, om noen som slett ikke har det bra. Det er selvfølgelig bankende hjerteslag for livet og livsmotet. Det er nifst og mørkt der ute i opprørernes bosteder, og i fienders hvilesteder. Et dynamisk gjenge miljø er et ondt fellesskap, som misbruker en hemmelig makt i en forstyrrende fase av livet. En kald øl får meg til å tørke vekk svettedråper, men det er i en dyp forståelse om en ond kunst i livets utrygge hender, og en ond omfavnelse. Mitt liv idag er en stor overraskelse. Jeg er enda et levende menneske i et nytt kapittel av livet. 

Livet er urettferdig kort. 

En misnøye, som gjør kroppen svak. 

Jeg er en dråpe av kjærlighet. 

Lev. 

Ditt liv er ikke i dine hender. 

Klokken tikker. 

Minutt for minutt, og forbannelsen sprer såret utover en svak kropp. (ikke min kropp)

Ondskapen er stor, og brennende farlig. 

Jeg savner min kjæreste. (Eks kjæresten) 

Jeg savner mine avdøde venner. 

Det er uro i ondskapens hjem. 

Det er en svimmelhet i galskapens favn. 

Jeg vil ikke være så vanskelig, men jeg vet at det er en svimmelhet i galskapens favn. Det er urovekkende drømmer, som må skrives ned. En følsom venn kjenner ofte på sitt bankende hjerte. Livet er vanskelig å kontrollere. Kirkegården er helt full av graver med døde mennesker i. Jeg har leitet etter en ledig og åpen grav. Jeg har leitet lenge etter en ond omfavnelse i en ond, og skammelig overdrivelse. Jeg har sett noe, som mine øyner ikke vil se. Jeg har hørt om noe som jeg slett ikke vil høre igjen. Det er i en motstand mot en uttrykkelig kjærlighet. Det er i en konfronterende ubalanse i et ondt og formørket system, som er overvåket og dekket av ondskap i brennende flammer. 

Mitt hjerte banker.

En misforståelse om livets favn i en krenkende tilstand. En sykdom mot livshåpet. En livstil i en kontinuerlig kontroll av en manipulasjon/manipulerende effekt. Jeg har studert mitt liv i en våkenhet. Det er en ondskap i mitt kortvarig liv. Det er en brennende ondskap i mine venners liv. Forstyrrelser i fakler av ild. Gjennomskjærende/Gjennomsyrende smerter fra innsiden av usynlige krefter. Det er et hjerte som banker fortere, og hardere. Tiden er kort, og mange går videre fra dette livet til neste destinasjon i evigheten. 

Vanndråper drypper ned.

Vanndråper drypper ned.

En ukjent stemme, som forstyrrer mitt hode. En følsom glede for livet og nåden. Jeg vil slett ikke sove forgjeves, men skrive ned en styggedom, som gir fæle drømmer og utrygghet i livets innhold. Jeg vet hvor mye klokken er, og jeg vet hvor gammel jeg er. Tiden er kort, og snart innrullet med resten av skapningen i eksistensens kammer (himmelen), som består av universets elementer. 

Jeg skal bli gammel en dag.

Jeg skal bli dømt en dag i himmelen.

Jeg skal til himmelen en dag.

Men.

Men.

Det er en brennende ondskap i mitt liv.

Det er en levende ondskap i mitt liv/og venners liv.

For jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen.

Uten å gråte.

Uten å gråte.

Det er en svimmelhet i galskapens favn.

Det er en svimmelhet i galskapens favn.

Galskapens favn.

Galskapens favn.

Galskapens favn.

Galskapens favn. (del 3)

Les mine innlegg i serien “Galskapens favn” her: Galskapens favn (del 2) Galskapens favn. Les mitt forrige innlegg her: Tilgivelsen er ren. Les mitt nyeste innlegg i serien “Minutt for minutt” her: Minutt for minutt (del 5).

Det var både svettedråper og tårer i dager, som gav meg frysninger. Jeg husker at det var en kulde, som frøs meg vekk fra en umoden kjærlighet, og et tragisk vennemiljø. Det er komplisert å glemme det, som fikk meg til å grave meg selv ydmykende ut av et ubehagelig innhold av konflikter i en galskap. Det var en håpløs historie i en ond plan, for lærdommen i å snuble og overleve. Jeg husker at jeg var ung, og jeg var et umodent menneske med lite innsikt, og innblikk i et forfalsket og forferdelig gjengemiljø.

Jeg var nær døden flere ganger. Jeg var i en voldelig posisjon, mot falske rykter, og sammensvergelser i uværet. Mitt bankende hjerte var skjelvende og levende ondt. Jeg lo sarkastisk godt flere ganger, for å skyve vekk all hatefulle ord, som ble skutt som piler mot sjelen min. Det var i en vond fortid, og i en håpløs historie. Et uønsket besøk av en fornærmende og deprimerende venn. Livet var farlig, og avskyelig i den onde tiden. Et vanskelig valg om å prioritere en hemmelig makt i menneskers hender. En styrke å omfavne gjennom lidelser av uro. Det skjedde så mye i dramatiske høydepunkter. Det var mer enn et vanlig vennskap. Det var i en voldsom drivkraft av ondskap i et voldelig opprør. Jeg ville ofte kjenne på mitt bankende hjerte, for å holde meg bestandig i live. 

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Jeg gråter litt noen ganger av å tenke på det. 

Det er litt frykt å kjenne på noen ganger. 

Off, så mange år. 

Så mange år er gått forbi. 

I dette livet. 

I dette livet. 

Jeg husker at det var et kapittel. Jeg husker at det var i et vennskap. Det var så umodent og problematisk av urolige mennesker i et urovekkende miljø. Jeg husker et menneske. Han var en venn i mitt liv. Han var forfalsket god med mye ære av gode rykter. Han var ikke bare seg selv, men han lekte for alvor med døden og ilden. 

Det var jo vakkert i begynnelsen. Det var i det året før jeg fikk en dårlig nyhet, om en falsk tragedie i et forfalsket dødsfall. Jeg var en venn som fikk mye oppmerksomhet og respekt i et forvrengt, forfalsket og dramatisk vennskap. Jeg ville ut av komfortsonen, og ut av vennemiljøet. Det tok litt tid før jeg tok en bestemt beslutning om å snu ryggen til og forsvinne for godt. 

Jeg hørte det klart og tydelig, mens jeg gikk hjemover en dag: *Du er forførende god*.

Vent. 

Vent. 

Jeg ringte til min venn en dag. 

(Ingen svar) 

Jeg ringte til venninna hans. 

(ingen svar) 

Jeg var våken. 

Jeg var forbanna. 

Jeg var bedratt/forført 

Av en forræder.

Hvem var jeg egentlig i fiendens øyner?

Hvem er jeg egentlig i fiendens øyner?

Jeg prøvde å finne meg selv i en rolig balanse. Jeg ville lytte, for å lære og vurdere. Det var mye vondt som skjedde i Stavanger byen. Min venn, som ble min fiende fikk ofte bank, men han stakk av gårde. Jeg fikk høre mye dumt om min forræder, som jeg trodde var min ekte venn og ære. Jeg fikk dessverre høre at han forfalsket sitt dødsfall i en ond, og skammelig plan. 

En tåre for livet. 

Og en dråpe av blod. 

Min venn rømte. 

Så mye vold mot uskyldige mennesker. Så mye hat mot livet i en krenkende tilstand. Det var slik han ville ha det før sammensvergelsen. Det var slik han ville ha det før vår siste telefonsamtale. En herjende kulde i et fryst vennskap. Kjærligheten var kald og bittert. Vennskapet vårt var fryst og nesten glemt. Jeg ville ikke ha noe ting mer med ham å gjøre. Jeg ville slett ikke tenke mer på ham. Det var disse dager, som gav meg en ubehagelig smerte på innsiden. Jeg kom meg ut av byen. Jeg dro langt av gårde for å glemme, og bli glemt. 

Mine venner var ikke særlig mine ekte venner. Det var som å kjenne en skarp pil gjennom mitt blødende hjerte. Jeg fikk dråper av ekte tårer. 

Jeg sa at min venn, og min fiende var egentlig død i mine øyner.

Han var egentlig død i mine øyner.

Jeg trodde at jeg så hans grav.

Men.

Men.

Vent litt.

Jeg husker en telefonsamtale.

Jeg var litt redd og nervøs, men jeg ringte ham en dag, og han tok telefonen:

* Husker du meg? (spurte han)

* Nei. (Jeg løy)

* Jeg trodde jo at du var død. (ropte jeg sint)

* JEG SKAL DREPE DEG! (Skrek han i telefonen)

Jeg la på røret. 

Jeg la på røret.

Jeg la på røret.

Jeg la på røret. (del 3)

Les alle delene i serien “Jeg la på røret” her: Del 2 Del 1. Les mitt forrige innlegg her: Et mirakel. Les mitt innlegg om kjærlighet her: Hun er (usynlig)

Jeg tror på mirakler. Jeg tror på et par ord, som påvirker et godt svar. En følsom glede i en vibrerende kraft på innsiden. Et komplisert valg å benytte i en uoppmerksom utfordring. Regn og kulden gjør sjelen kald og sjenert. En dråpe til av en ekte tåre i en tåkefull dag. Hva tenker en mann med urene lepper på? Jeg venter fortsatt på en stadfestelse av noe betydelig stort og levende. Det er så ubehagelig å sove for mye. Det er håpløst å snakke for mye. Hvor mye er den store klokken, som tikker i en skjult spenning for meg og deg? Så tenk litt på en hemmelig omfavnelse i en våkenhet mot en sykdom i en motvind.

Jeg er rolig ikveld.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal korrigere min oppfatning av en tåkefull dag.

Ikke gi meg et håpløst spørsmål.

Jeg er ikke en håpløs venn.

En merkelig stillhet.

Mine venner og mine venninner har sett noe  skremmende i mine utstrålte øyner. Det har gått et par dager. Jeg lurer på hva som skjer på innsiden av meg. Det er ikke min dag å omfavne. Det er ikke en dyp lengsel etter å overleve i en komplisert stil, som får ansiktet til å mykne. Det er som å beskrive en berørende motstand, som er en krenkende opplevelse i et forstyrrende nærvær. Jeg husker gode opplevelser i en god tid, som gav meg sommerfugler i magen. Jeg savner en gjennombrytende overraskelse i en utilfreds fase av livet.

Jeg venter i en følsom spenning. 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare en merkelig stillhet, som gir meg et kaldt ansikt. 

En ond latter i en tåkefull dag. Hva er det jeg tenker på? En melodisk omfavnelse mot en ond styrke/kraft fra galskapens favn. Jeg kjenner mine lidelser i en ufredelig verden. En dråpe til av en ekte tåre i en merkelig stillhet. Jeg bruker min energi i en tankevekkende stil, for å åpenbare en komplisert motstand i en ond og atmosfærende stil. 

Jeg er litt komplisert noen ganger. 

Jeg er.

En merkelig venn, som skjuler sine sterke følelser. 

Jeg er. 

En merkelig venn, som illustrerer en galskap i en tåkefull dag. 

Jeg tenker. 

På å ikke avslutte livet brått. 

Ikke avslutt livet. 

Noen har knivstukket sjelen min.

Men jeg lever videre.

Jeg lever videre. 

Jeg ler ondskapsfullt mot alle forstyrrelser i en merkelig stillhet. Det er som å ta seg en kald dusj istedenfor et par øl i en motbydelig kulde, som gir meg en ustoppelig undertrykkelse på innsiden. En følsom plage i en følsom spenning på innsiden av et livs innhold, og på innsiden av meg selv. 

Jeg kjenner en følsom glede i en vibrerende kraft på innsiden. Jeg tror på et par ord, som påvirker et godt svar. Jeg tror på et lykkelig liv i en tåkefull dag. Hva er det som skjer på innsiden av meg? Mitt hjerte banker og banker. 

Mine lepper er urene lepper.

Mine øyner er vakre, men ondskapsfulle. 

En dråpe til av en ekte tåre.

Noen har sett meg. 

Noen har studert meg. 

Jeg kjenner mine lidelser i en tåkefull dag. 

En tåkefull dag.

En tåkefull dag.

En tåkefull dag.

En tåkefull dag. 

Les mitt forrige innlegg her: Galskapens favn (del 2) Les mine innlegg i serien “Det er ikke mine tårer” her: Det er ikke mine tårer (del 2) Det er ikke mine tårer. Les mitt innlegg om “en omfavnelse” her:En omfavnelse.

En grå dag. Jeg har kjent på en svimmelhet, som har gitt meg en innvendig forandring. En langvarig trussel mot livet i en ond plan. Jeg vet hva som skjer i mennesker, som er medvirkende i innflytelsesrike gjeng miljøer. Det er en blodsmak i munnen, som får tennene til å gnisse i en skjelvende takt. Det høres ut som en urovekkende forstyrrelse i en ond sykdom. Verden er grå og ond. Jeg ler sarkastisk, for å riste av meg en ubehagelig redsel, for en vibrerende og voldelig kraft i en galskap, som ødelegger et håp i et bankende hjerte.

En dynamisk pyramide i en virksomhet, som har en virkende kraft mot svake mennesker i et grått system, og i et formørket innhold. Jeg vet om en skjult mattematikk, som graver fram en ond forståelse i tall og bokstaver, som formidler manipulerende informasjon i grove og forførende instrukser. Sengen er kald, og et hjerte banker fortere i sekunder og i minutter.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

En ulest bibel, og en dråpe av blod, som renner ned fra et øye i en vond og urovekkende oppførsel. Det er en ond spenning i et illustrerende sjakksystem, som får nerver til å skjelve i en virkelighet, som er dekket av mye forstyrrelser i en galskap. Det er en mening med livet, og en stemme i bakhodet gir sjelen merkelige følelser av utmattelse i en håpløshet, som får kroppen til å ligge rolig på en kald seng. Det er en troløs kjærlighet i en ond plan. Det er en ulykke og en rekke av tragedier i en ond plan. Det er ikke en normalitet, som får livsmotet til å vokse. Det er en urovekkende drøm, som plutselig rammer over livet, og skader livets innhold på innsiden av en virkelighet i en galskap.

Et hjerte, som banker hardt og farlig. 

Et hjerte, som banker fortere. 

Det er en grå dag, og noen har det slett ikke bra. En langvarig trussel mot livet. Et par ord i en høst kulde, som får hjertet til å banke fortere. Jeg vet jo hva som skjer i mennesker, som elsker ondskapen  mer enn livet. Det er noe som skaper en problematisk ubalanse i et ubehagelig innhold. Det er en urovekkende forstyrrelse og et mareritt i galskapens favn. 

Svettedråper drypper ned fra pannen. 

Stillheten vekker opp et avsky på innsiden. 

Livet ser plutselig mørkt og farlig ut. 

En ondskap og en lyse grå tåke i høsten.

Det er en forstyrrende makt. 

I galskapens favn. 

Svimmelheten i galskapens favn. Jeg har sett mye vondt og ødeleggende i en urovekkende drøm. Det har skjedd mye varierende ondt under den brennende solen. Jeg føler meg mislikt og forrådt i en verden, som elsker ondskapen mer enn Gud. Det er en fornærmelse mot sjelen. En plage som forstyrrer meg dag og natt. Så hva mer er det igjen av meg, som har en stor grunnleggende forståelse på hvordan det er å være et mislykket menneske i onde dager av livet?

Det er jo noen, som slett ikke har det bra. 

Så hvem er jeg egentlig? 

Jeg kjenner jo mennesker, som elsker meg. Det er en mening med livet, som bretter ut et innhold av gode dager og onde dager i forskjellige kapitler. Jeg skjuler meg i en trygghet, som er utenfor en ond plan. Jeg er enda i live, og jeg forstår en ting meget godt.

Jeg er ikke din fiende, men en venn og en fiende.

En fiende.

En fiende.

Jeg er ikke trøtt, men jeg er kanskje i trøbbel mot en ondskap i galskapens favn. Det er noe som ikke helt stemmer etter mange år fra fortiden og formørkelsen. Jeg hører at mitt hjerte banker hardt og fortere.

Mitt hjerte banker fortere. 

Hør her:

Det er en svimmelhet i galskapens favn.

Galskapens favn. 

Galskapens favn. 

Galskapens favn. 

Galskapens favn. (del 2) 

Les mitt forrige innlegg her: En ond stil. Les del 3 i serien “Mer enn vennskapet” her: Mer enn vennskapet (del 3). Les mitt innlegg om galskapens favn (del 1) her: Galskapens favn. Les mitt innlegg om smerter på innsiden her: Å blø på innsiden.

En ekkel dans i en ond atmosfære. Et spørsmål, som får ansiktet til å stivne. Det er mange bankende hjerteslag i en stillhet, som gjør nakken stiv og kroppen skjelvende. En rennende elv, som følger en strøm i en ond takt. Det høres så merkelig og ufredelig. Jeg finner ikke min neste kjærlighet i en håpløs verden. Et illustrerende sjakksystem, som gir manipulerende instrukser til mennesker, som er blinde, og dekket av ondskap.

Jeg er et menneske som har gråtet mye i dette livet. Jeg føler meg distrahert av en ond innflytelses kraft. Det er en motbydelig kulde i en følsom plage mot livets omfavnelse. Det er i en ond klokke takt, og i et ondt nærvær mot sjelen. Min egen stemme gjør meg nervøs på innsiden. En komplisert kaos i en nådeløs verden gjør meg nervøs på innsiden. 

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Jeg hører at vindkreftene bråker dramatisk, og forstyrrer stillheten. Det er en vibrerende forstyrrelse i en side av livet. En hellig bok, som er åpen hele døgnet. En pistol, som er lagt forsiktig på stuebordet ved siden av boken. En røyksom atmosfære i et fremmed hus. Det skjer i en sakte spenning. Det skjer i en ond klokke takt. Det skjer i et ondt nærvær mot sjelen. 

En uhørt episode. 

Tårene renner. 

Av blod. 

Det er så kaldt og kjedelig. 

Det er knirke lyder som gjør en enslig mann nervøs og redd i et soverom. Hjelpeløs og sjenert i en ufredelig motstand. Livet er komplisert å omfavne. Han ser sine svettedråper og tårer, som gjør ansiktet våt og motbydelig. Klokken tikker, mens fugler flyr i luften og piper og hyler mot ondskapens krefter i en ond atmosfære, og i et tåkelag. 

Jeg kikker ned på klokken, og løfter mitt blikk opp mot en håpløs verden. 

Hun sprang. 

Hun blødde. 

Jeg ville ikke høre mer om henne. Jeg stakk gjennom kjærlighetens hjertet med en blodig kniv. 

Dråper av blod drypper, og drypper ned til hennes skitne klær. 

Hennes klær var skitne. 

Hun ropte etter meg, men ingen hørte. 

Hun sprang vekk fra mitt liv, og kom aldri tilbake. 

Hun forsvant, men kom aldri tilbake. 

Jeg lot sorgen rive meg til en skammelig opplevelse i hjertet, mens tårer rant ned på kinnet. 

I minutt for minutt.

I minutt for minutt. 

Det er noen, som elsker å danse ondskapsfullt i en ond atmosfære. En farvel til den avdøde, som renner gjennom tunnelen i formørkelsen, og ned til dødsrikets land i jordens nedre deler. Jeg har gråtet mye i mitt liv. Livet er komplisert å omfavne. Jeg vil jo bare være meg selv. Jeg kjenner at mitt hjerte banker hardt i en stillhet, som gjør nakken stiv og kroppen skjelvende. En tanke i en indre røst, som er et rop etter hjelp i et formørket liv. 

Klokken tikker. 

Et hjerte, som gråter i minutt for minutt. 

Jeg er enda i live. En tanke og en følsom spenning i en kjærlig omfavnelse til livet. Jeg savner mine venner som gav meg et livsmot.

Men det er ikke alt. 

Jeg kjenner et ondt kapittel, som er dekket av mye grått i en ond kunst. Det er jo ikke alle som har det bra. Det er en blødning på innsiden. Et sår i hjertet. Jeg hvisker ut et par ord, men hører et hate ord, som stivner mitt hjerte.

Jeg har lagt merke til noe, som forstyrrer stillheten i soverommet.

Det er kaldt og kjedelig. Det er jo ingen som bryr seg om negative påvirkninger. Det er noe som ikke helt stemmer i en ond stil. Det går sakte med mye smerter på innsiden. Det går sakte i en ondskap. Det skjer i en ond klokke takt. Det skjer i en ond stil. Det skjer i et ondt og formørket nærvær.

Jeg hører at klokken tikker.

Jeg har lagt merke til at klokken tikker.

Og tikker.

Mens ondskapen sprer seg i en voldsom flyt/spredning over hele verden.

Et hjerte som gråter i minutt for minutt. 

Klokken tikker videre.

Og tikker i minutt for minutt.

Minutt for minutt.

Minutt for minutt.

Minutt for minutt.

Minutt for minutt (del 4)

Les alle mine 3 innlegger i “minutt for minutt” serien her: Minutt for minutt (del 3) Minutt for minutt (del 2) Minutt for minutt. Les mitt forrige innlegg her: Tårer. Les mitt innlegg om et hjerte som gråter her: Et hjerte som gråter.

En ren tale i sorgens hus. Det er mørkt. Det er et merkelig syn. Jeg leiter etter et menneske. Jeg kan føle meg kald og upassende i et grått innhold. En komplisert makt i en forstyrrende melodi/musikk. Det er noen som er et urovekkende problem i en forsamling og i kjærligheten. Jeg lytter til et hjerte som blør for en rettferdig utfrielse fra en ustoppelig undertrykkelse i en dal, som flyter av ondskap og hat i en berørende kulde.

Jeg elsker en troverdig oppdagelse. Jeg elsker mennesker som gir meg gode tårer. Det banker i hjertet mot en forstyrrelse av frykt, og en merkelig følelse av svimmelhet i motløshetens ånd. Et grått innhold i en bred og komplisert livs historie. En følsom plage på innsiden. Jeg lytter forsiktig til mine hjerteslag, og lytter til vindkreftene, som er en manifesterende flytsom del av høstværet. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

En problematisk retorikk, som slår hardt på bordet for blinde mennesker. Det er mørkt. Det er et merkelig livssyn. Jeg kjenner et menneske, som forlot meg, for å omfavne et nytt kapittel. Det ligger i mitt hjerte å lengte etter dødsdagen min. Jeg forstår hvorfor det er en vibrerende kraft for motstand i et formørket innhold. 

Jeg forstår hvorfor noen leiter etter meg. 

Jeg forstår hvorfor jeg forsvant i fortiden.

En kniv i hjertet. 

Det er en konfronterende kraft i en tankeløs tale.  Jeg vil ikke gråte for noen, som bryr seg mer om en halv skrevet illusjon i en blindvei, som er en falskhet i livet enn kokende ord, som gjør hjertene varme og brennende i sorgens hus. Det er noen som feller andre i en uhørt tragedie. Jeg husker at jeg fikk elske noen med en ekte kjærlighet, som gav meg tårer. Jeg husker at jeg gråt. 

Jeg gråt. 

Jeg føler meg upassende i et tidspresset liv.

Jeg føler meg utilstrekkelig i et ulykkelig liv. 

Jeg er ikke. 

Jeg er ikke. 

Jeg er ikke den du tror jeg er. 

Jeg er. 

Jeg er et menneske i et levende vitnesbyrd. 

Ok. 

En hemmelig omfavnelse for noe betydelig stort i livet. En oppdagelse av frelsen i stormen og i en trengsel. Det banker i mitt hjerte mot ondskapens lidenskapelig kraft i den onde naturen. Jeg er ikke redd for å blø. Jeg er ikke redd for å snuble. Mitt liv er et brennende vitnesbyrd i en kraft fra det høye. Hvorfor skal jeg frykte? Og hvorfor skal jeg snuble? 

Noen følger etter meg.

Noen hater meg.

Klokken tikker. 

Jeg venter på en overraskende slutt. Min fred er i min trøst.

Min fiende er i et formørket fangenskap. Det er et levende håp, som lyser opp en glede i en brennende kraft. Jeg er ikke død enda. Jeg skriver det ned for å brenne vekk skyldfølelsen.

Jeg venter på mitt siste kapittel før døden.

Min fred er i min trøst.

Klokken tikker. 

Hva gjør jeg nå? 

Jeg lar tårer renne ned.

Tårer.

Tårer.

Tårer.

Tårer. 

Les mitt forrige innlegg her: Jeg er ikke død. Les mitt innlegg om et nytt kapittel her: Et nytt kapittel. Les mitt innlegg “Jeg skriver til deg” her: Jeg skriver til deg. Les mitt innlegg om et hjerte som blør her: Hjertet blør.