Svimmelheten i galskapens favn. En urovekkende drøm, som får svettedråper til å dryppe ned fra pannen. Hvem er berørt av kjærlighetens sorg, og en venn som forræder, og plystrer inn en ødeleggende storm mot livet? Et hjerte som blør godt på innsiden. En tanke for livet eller døden. Jeg hviler, og tenker på framtiden med et levende håp. Det er noe som banker hardt og farlig i mitt hjerte. En pågående kamp, om livsmot mot livets motgang i en ond stil av formørkelsen.
Det er kvalmende. En sprø tale, og dråper av blod, som drypper ned fra munnen. En sang om kjærlighetens kraft, og demoniske lenker av redsler fra helvetes dybde. Jeg ser meg selv i speilet, og smiler ondskapsfullt. Det er ikke noen som ser mine tårer i onde og skammelige dager.
Frykten er i øynene, som er dekket av sår og tårer. En mørk venn, og en ond tråd, som er dekket av blod og skittenhet. Det er en mening med livet, som til og med venner ønsker å ødelegge. Det er som å ta seg en kald dusj, når frustrasjonen griper inn, og stilner hjertet. Jeg hviler i stillhetens kraft. Det er en mening med livet, men det er så mye ondskap i menneskers lepper, som svikter i å røpe ut sannheten.
Det er en svimmelhet i galskapens favn. Det er ikke en misforståelse i den store trengselen av livet. En ond og skjærende musikk. En ekte glede, som kveles opp av en ond forstyrrelse. Det er en ond plan, og en ond sirkel. Det er en stor forbannelse. Jeg er ikke i dine sko, for jeg kjenner ikke ditt hjerte, som mitt bankende hjerte. Hvem er det som er berørt, og studerer meg? Jeg føler meg sterk, men er svak på innsiden.
Svak på innsiden.
Det er en brennende ild, som fortærer i mitt liv.
Et livskapittel, som er lang og nedskrevet av Gud og Satan/Djevelen.
Ikke forbann meg.
Jeg er ikke din fiende.
Jeg er en fiende, og en venn.
En fiende.
En fiende.
En urovekkende drøm, som får meg til å slippe ut skammelige tårer. Jeg føler meg ofte knivstukket, og forrådt under den brennende solen. Jeg er ikke redd for å dø, men en folkemengde gir meg en god rustning mot ondskapens makt, som har døden og dødsriket med seg i halen. Ondskapen ser ut som en stor drage, med en lang og brennende hale. Jeg kan føle meg nedtråkket, men jeg er ikke alene under den brennende solen.
Hva mer er det igjen av meg, som forstår meget godt hvordan det er å være et mislykket menneske i onde dager av livet? Jeg kan ikke skrive mer enn det jeg forstår av mine lidelser. Det er ikke en misforståelse, eller en tilfeldighet i et meningsfylt liv. Ondskapen blinder mennesker til ødeleggelsen i galskapens favn.
Hvem er jeg egentlig?
Det er en svimmelhet.
I galskapens favn.
Galskapens favn.
Galskapens favn.
Les mitt forrige innlegg her: Jeg har sett mine tårer. Les mine innlegg om en smertelig prosess i minutt for minutt her: Minutt for minutt (del 2) Minutt for minutt. Les mitt innlegg om ondskap i forstyrrelser her: Forstyrrelser.
