Et kaldt kyss.
Hun er ikke lenger min.
Kulden, som har fryst vennskapet. Et svikefullt hjerte, og en sorg i kjærligheten, som slapp inn vindens kraft og stormen til å splitte oss to, og dele hjertet i to.
Jeg elsker deg.
Men jeg kjenner deg egentlig ikke.
Det er en dag å omfavne med en levende tro. En tanke om en kvinnelig person, gjør mitt hjerte brennende. Jeg forstår hva en umoden/troløs kjærlighet har lært meg i en kald og mørk oppdragelse. Fortiden er begravet under mine føtter, og under hennes varme føtter. Jeg kan ikke lenger finne alle ordene, som illustrerer en dyp kjærlighet vi en gang levde i med brennende hjerter i en to bundet kropp for hverandre. Jeg kan enda føle at hun bor i meg. Det er liksom ikke nok å bare tenke på henne, men kjærlighetens kraft gjør min kropp urolig, og oppmerksom på hennes dype og manifesterende nærvær. Jeg kjenner henne i en varm og kjærlig atmosfære.
En vond drøm, men tårene renner ut av mine øyner, mens gleden fyller min kropp med styrke og mot. Jeg hører et rop inni meg, og jeg hører min sang om hennes utstrålende skjønnhet, som er vakrere enn den vakreste blomster i skjønnhetens bilde.
Hun er ikke lenger min, men hennes kjærlighet er til med min rotfestet kjærlighet, som enda går hånd i hånd med henne i livet. Det er som å omfavne en levende kjærlighet i en sann historie, som har gitt meg varme følelser for livet. Det er som å gå på varme og komfortable ild plater, som brenner inn mye kraft og godhet i mine føtter.
Jeg har aldri fått nok av henne.
Fordi jeg elsker henne.
Men jeg kjenner ikke henne godt nok.
En dag å leve i med en brennende ildfakkel i hjertet. Jeg er i en varm sone, hvor hennes fotspor er synlige som ild i et syn. Jeg kan kjenne hennes rolige hjerteslag dypt inni meg. Det er en merkelig følelse av svimmelhet i kjærlighetens ånd. Min fred er en langvarig fred i en dyp lengsel etter hennes godhet. En historie om min eksisterende eks kvinnelig kjæreste, som jeg har skrevet mye om. Hun er ikke bare et menneske. Hun er en del av meg og en del av min inspirasjon i en brennende åpenbaring.
Jeg sa til henne at det var en misforståelse.
Hun så meg ikke inn i øynene.
Jeg sa til henne at hun kunne bare gå videre i livet uten meg.
Hun så meg ikke inn i øynene.
Jeg kunne ikke si at jeg virkelig elsket henne.
Jeg klarte ikke å si at jeg virkelig elsket henne.
Har jeg virkelig fått nok av å leve? Jeg puster, og føler meg elsket i en god følelse. Jeg er ikke ferdig med å løpe/leite, for å oppdage en større fylde av kjærlighetens kraft. Jeg føler meg smittet av urenheter. Det er ikke min feil at det er en stillhet mellom oss, som strekker seg fra en tid til tider. Hun er så levende i mitt hjerte, men hun snek seg unna meg fordi jeg nektet å strekke det kjærlige forholdet enda en mil framover.
En redsel.
Hun er så levende.
Jeg tygger på noe godt og vondt. Jeg sa til meg selv, som om jeg snakket direkte til henne:
Du sa at jeg burde bety alt for deg. Du var jo ubegrenselig varm og god. Kjærligheten var søtt, men troløs, og stakk meg dypt i hjertet. En slipt kniv i kjærligheten. Du var jo der, men forsvant ut av livet mitt. Dine tåredråper og dine svettedråper. Du kysset meg, og gav meg enda et kaldt kyss. Du bet meg på leppene.
Du var min kvinne.
Jeg husker
Og jeg husker
at det var
Et kaldt kyss.
Hun er ikke lenger min.
Kulden, som har fryst vennskapet. Et svikefullt hjerte, og en sorg i kjærligheten, som slapp inn vindens kraft og stormen til å splitte oss, og dele hjertet i to.
Jeg elsker deg.
Men jeg kjenner deg egentlig ikke.
Mitt hjerte for hennes hjertet.
Betyr
Hjerte for hjertet.
Hjerte for hjertet.
Hjerte for hjertet (del 2)
Les del 1 av “Hjerte for hjertet” her: Hjerte for hjertet. Les mitt forrige innlegg her: Galskapens favn. Les mitt innlegg om kjærlighet og sorg her: Kjærligheten som sviktet. Les mitt innlegg om kjærligheten her: Kjærlighet.
