Ikke kyss meg. Jeg har kjent på smerten. Ikke hat meg for mye. Jeg kjenner hennes lidelser. Hun spyttet vekk gleden, som var min glede i gode og onde dager. Hun gav meg motløse tanker og rev seg vekk fra min omfavnelse/mine favnende armer. Hun gråt og fikk meg til å lyve mot meg selv og mot andre rundt oss. Det var ikke mange dråper igjen av kjærligheten. Jeg var ikke bare et menneske, men en trygghet og et skjulested i hennes liv. Hun sang fra hjertet, men hennes øyner observerte mer enn nok i ondskap med smerte og sår.
Jeg sa vær ikke redd og lytt på mine ord. Jeg hadde mye å gi, men var kald i sjelen og i hjertet. Jeg var ikke alltid helt meg selv. Det var kanskje min egen feil da jeg lot henne snike seg inn i mitt liv i frykt og i kulden. Det var kanskje min egen feil da jeg lot henne gi meg mange kyss, som gav meg plager og uro på innsiden.
Jeg kjente ikke henne dypt nok, men var ofte redd for å miste henne i Stavanger. Det var dråper av tårer, som fikk meg til å stille henne noe få spørsmål. Hun var ikke alltid seg selv, men elsket meg virkelig i en stor forelskelse.
Det var trist og kortvarig. Det var feil og mislykket. Det var en kjærlighet som gav meg mer sorg enn forventet. Det var mer enn vennskapet. Det var en dyp kjærlighet, som sviktet meg i en uheldig storm. Jeg sa at hun sviktet meg i Stavanger.
Hun kunne bare springe og gråte, mens regnet plasket hardt på henne i et forferdelig uvær med torden og bråk. Jeg så henne springe ut til bakgården/hagen og ut av huset til min venn. Jeg kjente plutselig en stygg og smertelig pil, som stakk meg inn i mitt hjerte helt gjennom. Jeg stod der i en nesten bevisstløs tilstand. Jeg kjente på en ekkel blodsmak i munnen, og lot være å springe etter kjæresten min, som uheldigvis ble eksen min.
Jeg er lei meg for det som skjedde. Jeg tenker enda på henne uten å tvile på forholdet. Det er kanskje et sterkere bånd idag med hennes kjærlighet i mitt hjerte enn før. Jeg orker ikke å gråte for dette. Jeg savner henne i mitt liv. Jeg kan enda kjenne hennes myke og følsomme lepper. Hun var så sjarmerende og vakker at til og med duften av hennes parfyme trøster meg i en kjærlig omfavnelse. Jeg kan enda lukte og kjenne hennes gode, varme og sterke vanilje parfyme, med kanskje litt jordbær smak og en sterk kjærlig duft av god lukt og renhet.
Det er over. Hun er ikke her for meg. Det er over, og jeg er ikke der for henne. Hun forlot meg uheldigvis. Kjærligheten smaker enda litt søt idag i en god tanke. Jeg husker fremdeles hva som virkelig skjedde. Jeg lærte faktisk noe.
Det er over.
Jeg tenker liksom litt slik om henne:*Aldri kom tilbake. Ikke kyss meg. Ikke hat meg. Jeg kjenner enda på dine lidelser. Du spyttet vekk gleden min, som var også din glede. Du forlot meg i en kjærlighet, som sviktet*.
Det er over.
Kjærligheten sviktet meg.
Kjærligheten, som sviktet meg.
Les mitt innlegg om kjærlighet her: Kjærlighet. Les mitt innlegg om”hjerte for hjertet” (kjærlighet) her: Hjerte for hjertet. Les mitt forrige innlegg her: Et hjerte for politikk. Les mitt innlegg “Dråper av tårer” her i linken: Dråper av tårer.
