Å vokse i vennskapet, å vokse i kjærligheten. Jeg lytter til en fredelig trøst på innsiden, som er i en komfortabel følelse mot smerter, og smerter mot livshåp. Dager og netter gir meg en forståelse i en fornuftig kunnskap, om tålmodighet og styrke. Jeg er ikke fornøyd med en ustabilitet, men jeg foretrekker en balanse i en utvikling. Hvem skal jeg stole på? Jeg vet at regnværet gir meg en forståelse i visdom, om sorg og kjærlighet. Det er i en naturlig del av livet. En evne til å motivere seg selv gjennom utilfredsstillende dager. Det er ikke vanskelig, og det er slett ikke vanskelig. Det læres i en følsom stillhet.
Hvorfor skal det være så vanskelig å leve opp til sine målsettinger? Det er en takknemlighet for eksistensen i livet. Den takknemligheten ligger dypt inni oss mennesker. Jeg kjenner mine lidelser i frustrasjonens time, som gir meg en god grunn til å tvinge fram en god smil for dagen, og for livet. Vi går gjennom mye i hverdagen, som forklarer oss noe viktig. Nemlig at det er noe mer, som utvider en smertelig misnøye mot en ustoppelig utvikling. Det er jo som å takle all stress, og takle dette som gode øvelser og trening i hektiske dager.
Det er dråper av tvil, men gleden er større i en dyp sannhet og lengsel. Jeg vil ikke legge meg helt flat og gi opp. Det er heller slik at jeg vokser i lærdommer ved å snuble litt, og stå på egne bein. Jeg lutres og oppdras til å skjønne at det er en karakter bygging på innsiden. En følsom glede på innsiden. En styrke og en stor kraft på innsiden. Hvem er du virkelig på innsiden? En god personlighet, som er mild, kjærlig og vennlig er et resultat av noe i en oppdragelse.
Tenk på det.
Tenk på ditt liv.
Tenk på framtiden.
Jeg vil tenke på positive ting, livet og framtiden. Jeg kjenner at det er en behagelig følelse for det. Livets omfavnelse, og kjærlighet er ingrediensen til et sterkt livsmot. Jeg kjenner at det er en berørende trøst i den omfavnelsen. Jeg gir ikke opp, men jeg er ydmyk og motivert til å gripe tak i livet, mens jeg lever.
Mens jeg lever.
En side om kjærlighet og håp.
Mens jeg lever.
Så er ondskapen min fiende, og levende.
Min trøst av godhet.
Min trøst er som en varm te på innsiden.
Jeg vil leve.
Klokken tikker.
Jeg vil leve.
Jeg har lært mye i et vennskap. Jeg har lært å vokse i en nåde. Jeg lytter til inspirasjon, og kjærlighet. Det er som å være takknemlig for alt. Det er et livshåp, som banker godt i hjertet. Det er en glede, som koker av kraft og godhet i meg. Jeg vil ikke legge meg flat og gi opp. Det er på tide å pusse opp i forskjellige ting. Det er på tide å balansere i en normalitet. Jeg hører fra mennesker rundt meg at jeg må gripe tak i livet.
En opplevelse.
En sannhet.
(stillhet)
En trygghet.
En normalitet.
Det er ikke slik som jeg tenker, men det er en annerledes struktur i en urettferdighet. Det er i en virkelighet, som er for ondskapens dominerende energi. Mennesker er ofte håpløse. I en ond fase av livet. I en formørkelse. I en elendighet og foraktelse. Jeg lytter til mine hjerteslag. Jeg omfavner livet, og vet at det er kraft i et håp.
Jeg lytter til inspirasjon og kjærlighet.
Inspirasjon og kjærlighet.
Inspirasjon og kjærlighet.
Inspirasjon og kjærlighet.
Les mitt forrige innlegg her: I mitt hjerte. Les mitt innlegg “berørende” her: Berørende. Les mitt innlegg om et ondt sjakksystem her: I et ondt sjakksystem. Les del 3 av innlegget “Ord fra hjertet” her: Del 3.