En ond atmosfære i storbyen. En dikt om varme følelser i et stort håp. Jeg var urolig i en følsom kjærlighet. Jeg ville ikke frykte. Jeg ville ikke åpenbare mitt bankende hjerte i en hemmelig omfavnelse. En løgn og en kald luft, som suste forbi min ensomhet. Jeg har vært frekk, og kald i kjærlighetens favn i livets innhold. En melodisk motstand i en formørkelse. En varm klem fra min kvinne, som skjulte sin ondskap i en avgudsdyrkelse av skam i motstand mot et menneske.
Det var som å høre på en ond melodi av fiolinens kraft. En berørende rytme i dynamikkens bevegelse av forandring på innsiden. Jeg fikk smake på en levende ondskap i mitt hus. Det var grått og ondt, mens regnværet/regn braste ut gjennom vindkreftene, og i en urovekkende forstyrrelse av spenning. Døren var ulåst og litt åpen med en liten gap. Mitt liv var åpent for kjærlighet i en blomstrende form og prakt, men en problematisk ansvarlighet fikk sorgen i hjertet til å vokse.
Hjerteslag i min nervøsitet.
Hjerteslag i min sykelig tilstand.
Hun sa adjø.
Det var mye vakkert i fortidens sider av kjærlighet i livets innhold. En følsom håpløshet uten en omfavnelse inntil hennes mykhet på kroppen hennes. Det var avskyelig å lyve til henne. Det var motbydelig å vende min rygg mot/til henne i flere dager. Jeg frøs ufredelig på innsiden. Jeg skrek i en motstand mot uønskede gjester i hennes fester. Klokken var tikkende ond i en stor sirkel av mønstrede detaljer.
Jeg elsker henne i en følsom stillhet.
Det var ikke alltid like kjekt som sommerferien. Min kvinne var også en fiende i rekker av stygge episoder. Jeg kunne høre knirke lyder i hennes uberherskelige skritt. Jeg kunne høre hennes ondskapsfulle og sarkastiske latter, som var kilende og glatt i et høyere volum/lydnivå. Det var ikke over før stormen kom. Det var i det året jeg trodde at livet kunne kontrolleres i en menneskelig makt med godfølelser. Jeg forstod det tydelig og klart at livet er ikke dans på roser. Kjærligheten stakk meg dypt i hjertet med en stor pil. Kjærligheten sviktet meg i en stor trengsel av uro og vold i galskapens favn.
I en time var jeg nesten død.
I depresjonens time.
I frustrasjonens time.
Regnet kom, mens torden effekten i et stort bråk ble verre og farlig.
Jeg gråt i en time.
Klokken tikket i en ond takt i en time.
I formørkelsens atmosfære i en time.
Hun sa adjø.
Jeg husker at jeg ropte:
*Jeg vil leve*
*Jeg vil reise meg opp igjen*
Det så mørkt ut.
Det var en ond atmosfære i storbyen. Jeg har skrevet ned dikter, om kjærlighet i et stort håp. Jeg var en fremmed i livet hennes. Hun sa at jeg var en fremmed profil i hennes øyner. Så mye løgn, og tomme ord i nedskrevne bokstaver på papir og i sms. Jeg trodde på noe mer enn en ren ondskap i en kontinuerlig innvielse/tilbedelse for spenning og livsmot. Et hat mot styggedommens krefter i livets ubalanse. Hun var ikke i min stil. Hun var ikke min sjarmerende kjærlighet. Jeg husker at det så mørkt og nifst ut i storbyen. Et levende menneske ville overleve med bankende hjerteslag i livshåpet i et stort kapittel.
Jeg sa at jeg elsket henne.
Jeg elsker henne i mitt hjerte.
En nådeløs beskjed om å forsvinne for godt. Jeg tenker på noe dryppende ondt. En dråpe av blod i kjærlighetens skam var en svart dråpe, som falt dramatisk ned, og plasket på gulvet i en stor plask i et ondt øye. Jeg var ikke en misforståelse i kulden av livet, men tårene hennes var altfor mange i en berørende og krenkende motstand mot et menneske. Jeg kan føle hennes bankende hjerteslag i mitt hjerte. Jeg kan huske hennes parfyme av skjønnhet og sjalusi/smak i en stor duft. Hun var som en flammende statue med en stor styrke og Salvese.
Hun var som ei guddommelig pike.
En side av livet, som gav meg frysninger og en kald dusj. En side av livet, som brettet ut et innhold av ondskap i en galskap gjennom avgudsdyrkelser, og tilbedelser. Jeg er i live for å overleve hele min livsreise.
Jeg har syndet.
Jeg har syndet.
Jeg ropte etter henne i regnværet. Hun gikk ofte med paraplyen sin i regnværet. Jeg lo og så etter henne i regnværet.
Det var ikke alt.
Sorgen er kjærlighetens motstand av tvil, vemmelse og hat mot en illustrerende kjærlighet i et rødt hjerte. Jeg fant en ubehagelig glede for sjelen. Jeg var et menneske med mye anger. Jeg spyttet på kjærligheten og hjertet i kjærligheten.
Jeg så på henne.
Jeg så på henne.
Jeg så på henne.
Jeg så på henne.
Min elskede.
Min kjære elsker.
Jeg var fremmed.
Jeg var fremmed i hennes øyner.
Hun sa adjø.
Hun sa adjø.
Hun sa adjø.
Hun sa adjø.
Les mitt forrige innlegg her: Min tilbedelse. Les mitt innlegg “Hun er usynlig” her: Hun er (usynlig) Les mitt innlegg om kjærlighet her: Kjærligheten som sviktet. Les mitt innlegg om hjerte for hjertet her: Hjerte for hjertet (del 4)
