Tristhet og trøst. En liten omfavnelse av en dyp kjærlighet. Klokken tikker videre, mens regndråper plasker hard på våte bakker. TVen er på, men lyset er slått av i stuen. Jeg vet ikke hva som egentlig plager meg. Det er kjedelig. Det er liksom et lite ubehag, eller et spørsmål om en ufredelig motstand.
Jeg er litt svimmel og usikker. Kvalmen og nervøs. Det finnes ikke en konkret beskrivelse på en ufred. Det er noe som skurrer, men fremdeles en usikkerhet som bobler dypt inni meg.
Jeg er et vanlig menneske. Det er ikke noe særlig nytt, men føles forvirrende å ikke få gripe tak i en balanse. Det er som å ligge helt alene i regnværet uten å få være meg selv i et grått og trist bilde.
Jeg kjenner ikke deg. Det kan også være at jeg egentlig kjenner deg. Det er ikke noe rart eller forkastelig med det. Jeg lever og ser dypt inni et illustrerende bilde, som faktisk kan gripe min lengsel for døden.
Ikke hat meg.
Ikke forakt meg.
Jeg prøver å overleve.
Jeg sa jo at jeg har slett ikke behag i mine motstandere, som går bak ryggen min hele tiden. De er jo ikke mine favoritter. Det er jo ikke vanskelig å kjenne meg. Det er så avskyelig og forkastelig.
Jeg ønsker helst ikke å forkaste noen. Jeg vet ikke helt om hva som egentlig plager meg. Det er fremdeles en usikkerhet, som bobler dypt inni meg.
Jeg dro vekk fra vennegjengen uten å si farvel.
Jeg forlot hver og en uten å se bak meg.
Klokken tikker.
Klokken tikker.
Så avskyelig og forkastelig.
Jeg overlever.
