Plask. (Regndråper falt, og plasket)
Plask.
Torden.
Plask.
Plask.
Torden.
Klokken tikker. Hennes hjerte banker i en ond spenning.
Klokken tikker. Hennes hjerte banker i en ond spenning.
Jeg vil ikke si om jeg liker det, eller ikke. Det er noe som skjer i et fiendskap. Det er ubehagelig i en ond stil. Jeg føler meg ydmyket, og annerledes i en ond kunst. Smerten er så levende. Smerten er så forstyrrende. Det er en vibrerende spenning i en rolig atmosfære. Et spørsmål om nåde, og en ond tilbedelse i en mystisk omfavnelse for livsmotet. Hun hater sitt eget speil bilde. Hun ser annerledes ut på kveldstidene. Hun bretter ned sine klær forsiktig, og stilner plutselig av uønskede detaljer. (Noen har vært inne i leiligheten hennes). Livet er et tema, som ofte tilfredsstiller menneskers sine kjedelige krav i en kjedsomhet av ubalanse. Jeg hører om en levende ondskap. Jeg kjenner hjerter til sårede mennesker, som er utrygge og kjedelige i en ond kunst av spenning, og realisme i et livs innhold.
Hun hører at noen går i leiligheten hennes.
Han hører at noen tramper forsiktig i leiligheten.
En ond søtsmak i munnen. Et hjerte som gråter av smerte i galskapens favn. Det er en urovekkende venn, som skjuler sin glede i skyggens atmosfære. Vinen vil ikke omfavne hans kjærlighet. Vinen biter på ham, som en giftig og listig slange. En magnetisk, og følsom spenning i en berørende atmosfære av en ubehagelig kulde i en ondskap. Hans hjerte blør i minutt for minutt. Hans kropp rister, og vibrerer i en ond, og følsom spenning i minutt for minutt.
Klokken tikker.
Jeg trodde at det var over. Jeg følte meg mislykket i en desperasjon etter å gripe tak i gode hjerteslag for livet. Det var mer enn et stygt sår i hjertet. Det var i en berørende motstand under en ubehagelig tåke av forstyrrelser. Jeg trenger litt mer tid til å lytte. Jeg trenger litt mer tid til å studere et kapittel. Depresjonens kvelertak har gitt meg stygge sår merker. Fornedrelsens time er min følsom stillhet av ydmykhet, mens tårer renner ned på ansiktet.
Hun kjenner seg selv i meg. Hun går på glatte stier, for å observere livets innhold i en lys omfavnelse. Hennes hjerte er ondskapsfull. Hennes øyner er utstrålende vakre. Hun har en drøm om å lykkes stort i det kortvarig livet. Hun har et rom, som er dekket av godhet og kjærlighet. Hun er ydmyk i fornedrelsens time, mens tårer renner ned på hennes ansikt i minutt for minutt.
I minutt for minutt.
Torden.
Torden.
Det var så skremmende. Det var brutalt og fryktsom på innsiden. To unge mennesker, satt inne i en bil, og kjørte på glatte veier i en voldsom full fart. Sjaføren var deprimert og ondskapsfull. Han svelget ned noe få tårer, for å dempe sin galskap i en brutal vrede mot sitt liv. Han kjørte i langt unna/over fartsgrensen. Han kjørte altfor fort, og var nær med å fullføre en dramatisk og eksplosiv kræsj. Han kjørte i 180 km/i timen. Han kjørte og kjørte til bevisstheten begynte å vibrere og svekke/svikte. Han kjørte i en voldsom fart, for å ødelegge seg selv til en ødeleggelse for andre, som hatet ham.
De kom tilbake til hjemstedet i live. Det var ikke fortjent at de skulle oppleve noe så skremmende farlig som dette, men det var i en ond plan. Det var sydd sammen i en ond stil, og i et fiendskap.
Klokken tikker.
Han sa til seg selv:” hvem er jeg på innsiden?” Han stirret ondt på seg selv i et speil av skittenhet. Han dro dessverre ned til en stor fest i storbyen, for å ta et vennlig oppgjør med fiender, som han skyldte penger til. Han var ikke spart for livet. Han ble forfulgt, slått og torturert under en meget stor brutalitet i festen, og ble skutt ned gjennom ansiktet, og hodet i et baderom. Det var en fryktelig scene i en skjelvende og helt ødeleggende episode. Han gråt, gråt, gråt og gråt, men ble til slutt skutt ned i våtrommet. De så en stor spredning av skyldig blod dekke en stor del av baderommet. De så et skremmende menneske ligge blødende, og livløs på bade gulvet. Det var et stygt syn. Det var fælt og ødeleggende å se på i minutt for minutt.
Jeg kikker ned på klokken, og løfter mitt blikk opp mot en håpløs verden.
Jeg var klar for å elske.
Vi skulle feste sammen, og oppleve en romantisk kveld.
Venninner kom inn, for å forstyrre og provosere. Det var et glass vin for mye for min kjæreste, som var merkelig og ufredelig i en følsom spenning av ondskap.
Kvelden kom.
Jeg gikk, og gikk for å finne min kjæreste i hennes rotete leilighet.
Jeg ville finne min skjønnhet og modell.
Min blomster, og min venninne.
Jeg kom inn til soverommet hennes, og fant henne liggende, og bevisstløs på sengen.
Jeg så henne liggende i et mørkt, og vakkert antrekk.
Jeg så henne ligge bevisstløs over den andre halvdelen av sengen.
Hun hadde tydeligvis ikke sagt noe ord til meg i løpet av kvelden, og det var sannsynligvis noe, som ikke helt stemte.
Jeg følte meg ikke forelsket lenger.
Men jeg så på henne.
Og stirret på henne.
Studerte henne.
I minutt for minutt.
Minutt for minutt.
Det er en ond klokke takt.
Hennes hjerte banker i en ond spenning.
Jeg vil ikke si om jeg liker det eller ikke. Det skjer noe dramatisk i en spennende plan. Jeg har mistet mange venner, som har gått forbi livet, og ned til dødsriket. En kraftløs tale om livets ubalanse. Et hjerte, som er dekket av synd og ondskap. Det er som å høre ditt hjerte skrike ut for tilgivelse. Det er som å lytte til en galskap, som syr onde mennesker inntil hverandre, og løgnere inntil hverandre. Det er i en levende ondskap, som gjør alkoholen søt og forførende. Jeg har ikke gitt opp livet, men jeg strekker meg utvilsomt framover med gode hjerteslag. Hvem er det som enda lyver, mens ondskapen farger livet i en ond kunst? Hvem er det som enda forføre seg selv, mens ondskapen forstyrrer livet i en ond stil?
Jeg er ydmyk, og berørt av ondskapens krefter.
Klokken tikker.
Noen har hørt meg rope ut om hjelp. Noen har sett meg rømme fra Stavanger. Det var et fiendskap i et ubehagelig innhold. Det var et skritt mot døden i livets urolige dager. Det er et fiendskap i et nytt kapittel i livet. Det er en giftig duft av råtnelser i en ond inspirasjon. Jeg er ikke den gamle meg lenger. Jeg vil ikke la meg uheldigvis synke ned i en bakteriefyll gjørme av stank, frykt, gift, forbannelse og blod i formørkelsens nærvær. Det er antagelig noen som gjør dette noen ganger.
Men livet går framover.
Livet går framover.
Jeg har lagt merke til noe. Det er i en ond omfavnelse. Stillheten er ofte forstyrret vekk på kveldstider. Det er uønskede detaljer i en spennende livsstil. Jeg gråter ikke, og jeg lar ikke noen gjøre narr av meg på en sarkastisk måte. Men det går sakte i en ond stil, og smerten er levende, og forstyrrende i en ond spredning.
Jeg har lagt merke til at klokken tikker i en ond takt i minutt for minutt.
Hjertet banker i en ond spenning.
Klokken tikker.
Klokken tikker.
Klokken tikker.
I minutt for minutt.
Minutt for minutt.
Minutt for minutt.
Minutt for minutt (del 6)
Les alle 5 deler i serien “Minutt for minutt” her: Minutt for minutt (del 5) Minutt for minutt (del 4). Minutt for minutt (del 3). Minutt for minutt (del 2) Minutt for minutt. Les mitt innlegg om ondskapen her: Ondskapen. Les mitt forrige innlegg her: Makten.