Det har skjedd en tragedie før julaften. En urovekkende støy/forstyrrelser skaper problemer i gater, som er dekket av forsøpling og stank. En hvilepause mot livets motgang, og en forklaring på en galskap, som vekker opp en motvind fra alle hjørner. Jeg er et levende menneske, som elsker mennesker og livet. En ting, som er klart og tydelig er å overvinne det onde, med det gode. Mitt siste spørsmål før min død. Mitt hjerte mot livets onde krefter. Min livstid er som et vindpust. Jeg trenger en forklaring, og jeg trenger å overleve i livet, som du også gjør i ditt eget liv.
En klokke, som tikker sakte og hardt. Et hjerte som banker hardt og tydelig. Er det noen som hører på et rop fra tunnelen? Mennesker elsker ondskapen mer enn Gud i deres sykdom, og i et fiendskap og fornærmelse. Min omfavnelse i en følsom del av livet. Jeg kan føle en kulde, som vekker opp en avskyelig strid i mitt indre. Jeg kan lukte en ondskap, som er manifesterende følsom og sterk i luften. En sann venn elsker sin neste ved å hjelpe, og avsløre en hemmelig sannhet til sin neste. Det er snart jul, og juletradisjonen er ofte ond.
Et ord som brenner vekk gleden. En tanke for livet eller døden. Jeg hører på vindkrefter, som gir meg litt tårer og bekymringer. Jeg er en venn og en kald fiende. Mine ord har fått en storm til å rase over et liv, og mine gode ord har stilnet en storm. Det er en magi i ondskap og i kraften bak slagfulle/skapende ord. Det gjør vondt å lese om en tragedie før julaften. Det gjør vondt å høre om mange dødsfall, som tilhører mine nærmeste og bekjente.
En klokke, som tikker hardt og tydelig.
En fiende, som gjør et siste forsøk på å ta sitt eget liv.
Er det noen som hører etter?
Er det noen, som kjenner meg?
Hun gråter for mye.
Jeg elsker henne i et ondt nærvær.
Hun har gjort mye skammelig vondt.
Men, hun er jo min venninne.
Jeg er glad i henne.
Hun har studert mine øyner.
Hun er en farlig skikkelse.
Hun er en ondskap i en ond sirkel.
Hun er.
Hun er.
Hennes tårer renner ned på ansiktet.
Hun er.
Hun er.
I ondskapens magi.
Jeg har hørt om mye vondt, som jeg slett ikke vil snakke om. Det er en urovekkende støy og forstyrrelser i min storby. En kraft i språket og i ondskapens favn. Mitt spørsmål om livets favn før min død. Min omfavnelse i en følsom del av livet. Kjærligheten er kald og motbydelig i en troløshet. Det er en svimmelhet og frykt i ondskapens favn. Det finnes mennesker, som har uten tvil bare knipset inn en elendighet og foraktelse i et formørket liv gjennom spikrede ord og spenning. De elsker ondskapen mer enn vennskapet.
Mine venner kjenner meg egentlig ikke. Jeg har lagt ned en godhet i deres hjerter, men jeg studerer dem hver uke.
Jeg har onde øyner.
Det er bankende hjerteslag i ondskapsfulle hjerter. En kraft fra syndens lov gjør livene deres komplisert og avskyelige. Tungen er fylt av svik, søppel og ondskap. En skog kan lett bli tent opp i brann av tungen, som er et lite ror i et seilende skip gjennom livsreisen. Det er en kald kjærlighet. Det er en magi i ondskap.
Det er en klokke, som tikker hardt og tydelig.
Det er en venn, som tar av seg sin gode maske, og utfører en rekkevis av mord mot familien og vennekretsen.
Det er en ondskap, som manifesterer magiske krefter.
Ta vare på ditt hjerte.
Jeg hater ikke deg.
Mitt hjerte banker ofte hardt mot ondskap og ondskapens magi.
Det er brutale krefter i ondskapens magi.
Som er i ondskapen.
Ondskapen.
Ondskapen.
Ondskapen.
Ondskapen.
Les del 4 og 3 av minutt for minutt her: Minutt for minutt (del 4) Minutt for minutt (del 3) Les mitt forrige innlegg her: En drøm. Les mitt innlegg om en ond kunst her: En ond kunst.