Jeg ser at frykten gjør mennesker urolige. Jeg ser at kjærligheten svikter og bedrar hjerter inn til en deprimerende kulde. En brutalitet i et formørket fiendskap. Et håp å diskutere. Livets makt er en troløs oppgave. Det gjør vondt å ransake et råttent hjerte. Det gjør vondt å lyve, for å overleve i livets trengsler. Min omfavnelse i en følsom del av livet. Min depresjon i en livshistorie, som mykner et grått og hardt hjerte. Det er tid for å gråte vekk en avskyelig smerte i tåre for tåre. Det er en kald øl, som gir leppene mer enn nødvendige ord å tygge på. Et hat mot elendighetens kraft.
Hvem er det som teller opp fienders skritt i skyggens dal? Så mange merkelige episoder og så mye hat i en galskap. Et voldsomt skrik i en skjærende røst/stemme. Det er en grusomhet i et ondt innhold, som får hjertet til å blø. Det er kvalmende og motbydelig mot sollyset, og mot en fattig sjel. Det skraper sånn i vegger(skrape lyder) , og det knirker tydelig på gulvet i nettene. En motstand i en urovekkende forstyrrelse, som vekker opp bekymringer i en ond klokke takt. Det høres ut som en forbannelse i en håpløs verden, som gir ufred og en stor tørst i hjertet.
Mitt hjerte banker fort i et livskapittel, som er stort, fryktsom og vrient. Jeg vet ikke når tid stormvinden bryter inn i mitt livs innhold med store og plagsomme krefter. Jeg føler meg foraktet av mennesker, som ønsker i større grad å misforstå meg i et rent hat. Min seng er kald og myk, min atmosfære er rolig, men dekket av forstyrrelser. Det er som å føle seg bedratt i et fryst vennskap, som skaper problemer i høydepunkter. Det er tomme ord i løgn og svik, som får meg til å stille et par spørsmål før jeg legger meg.
Et menneske, som skriver ned en livshistorie om en ond og uslokkelig fortid. Det er et problem i et fiendskap inni meg. Det er nesten ingen, som har lagt merke til det. Det er et tragisk innhold i et utbredt kapittel, som slutter i nyttårsaften. Det er en sarkastisk latter, som kiler godt i magen og forandrer hverdagen. Det er vanskelig å være meg selv i dager, som gir meg mye tanker. Det er vanskelig å forstå at fortiden raste forbi meg i en stormvind, mens tiden flyr av gårde med en stor fart.
Jeg hører at jeg går forsiktig mot enden av livet.
Et skritt mot døden.
Jeg forlot forbannelsen for å finne et nytt liv.
(Stillhet og klokken tikker)
Jeg har venner, som er døde.
Jeg har nesten glemt meg selv i en stor sorg.
(Stillhet, mens klokken tikker)
Jeg har fiender, som er døde, tilgitt og begravet.
(stillhet, og hjertet banker fortere)
Er det noe mer igjen av meg, som venter på et svar mot en dramatisk slutt?
Det er ikke slutt.
Det har liksom vært litt tungt i de siste dagene. Det er som å være litt redd for å blø. Det er som å være litt redd for å dø. Jeg husker ikke, men jeg forstår hvordan det er å omfavne en ondskap, som gir smerter i magen, og blodsmak i munnen. Jeg venter på noen, og jeg ser at frykten binder mennesker ut av kjærlighetens kraft. Jeg husker at det var en sarkastisk latter, som fikk meg til å skjelve og skrike i soverommet.
Jeg vet at det er et håp. Det er litt merkelig å legge seg for tidlig noen ganger. Det er jo en bevisst forståelse på en følelse, som beskriver meg som et menneske i et tåkete liv. Jeg blar forbi dager og kapitler, mens tiden flyr av gårde i en stor fart. Jeg tar et nytt skjelvende skritt mot døden. Jeg vet at livet er ikke som dans på roser. Mennesker er onde, og fryktelige.
Jeg vil ikke høre mer.
Jeg vil ikke høre mer.
Jeg sa til min eks kjæreste at:*De er onde mennesker, eller fæle ulver. De hater hverandre og hater meg. De bråker, forstyrrer, refser og knurrer. De spytter på hverandre og spytter på meg. *
Ikke gråt.
Ikke gråt.
Jeg er dessverre ikke en kald venn, men en smittsom skikkelse/person.
Jeg tar et skritt mot døden.
Et skritt mot døden.
Et skritt mot døden.
Et skritt mot døden.
Et skritt mot døden (del 2)
Les del 1 av “Et skritt mot døden” her: Et skritt mot døden. Les mitt forrige innlegg her: Mer enn tårer. Les mitt innlegg om et “ondt øye” her: Et ondt øye. Les mitt innlegg om ensomheten her: Jeg har et spørsmål.