Et spørsmål om håp. Urolige netter og uåpnede bøker. Jeg stod opp tidlig, for å riste av meg en grusom frykt. Jeg bet meg på leppene. Hva tenkte jeg på? Det var blodsmak i munnen min, og kroppen var allerede kald og rolig. Jeg sa ikke et ord. Det var som å kjenne på en ubehagelig kulde i en følsom stillhet.
Si meg hva bor i hjertet mitt, som er så tynget av ondskap? Ingen kom på besøk, og den smertelige prosessen ble bare verre og levende.
Jeg ville plutselig bli slått ned. Jeg ville kjenne på en motstand i min forvirrende frustrasjon.
Livet mitt var ok. Eksen min tok ikke kontakt med meg lenger. Mange tok ikke kontakt med meg lenger. Telefonen min var kald og rolig. Jeg frøs og svelget ned både spytt og blod.
Et spørsmål om håp. Jeg følte meg ikke bra. Jeg gadd ikke å lese, og heller ville jeg ikke spise. Jeg sa jo til meg selv at livet mitt var jo egentlig helt ok. Jeg kjente at tårer rant ned på kinnet mitt. En utakknemlighet, og et hat mot livet.
Det var ikke enkelt å stå imot denne ubehagelige, og uberørende motstanden. Jeg visste at det var alltid noe, eller noen som kunne smelte mitt hjerte. Jeg ville se noen kjente ansikter. Jeg ville kjenne på trøst i min sjel.
Hva tenkte jeg på?
Jeg ristet av meg en grusom frykt. En frykt for fortid, frykt for mennesker, frykt for kollaps, kaos og helvete mot livet. Jeg var alene, men jeg visste at det var noen og noe som var ute etter å ødelegge både mitt liv og min kropp. Jeg følte meg håpløs.
*Ikke kom nær meg. * Ropte jeg.
Håpløs.
Jeg lo.
*Ikke kom nær meg*. Ropte jeg.
Håpløs.
*Ikke kom nær meg*.
Et spørsmål om håp.
