Mitt hjerte banker.
Mitt hjerte er berørt.
En varm dyne, og en komfortabel følelse gir meg gode hjerteslag i alle dager.
Et hjerte skriver.
En beskrivelse av min personlighet.
En beskrivelse av min kjærlighet.
Hun dro og forsvant i en svevende form med vindkrefter. Hun er ikke her lenger. Hun er usynlig.
Jeg er savnet av noen.
Jeg er ikke i deres liv.
Jeg er ikke der lenger.
Jeg forsvant.
Jeg leiter etter et menneske.
Hun er usynlig.
Usynlig
Det var som å krenke noen i en fraværende frykt. Jeg bet meg på leppene, og besvarte ikke tilbake noe meldinger. Jeg er annerledes i en unik utgave av en behagelig person. Det er ikke i et feil bilde av meg selv. Jeg tar vare på meg selv ved å utelukke uønskede gjester fra overalt. Jeg er nesten glemt i deres samtaler. De vet meget godt at jeg kan oppføre meg urovekkende mot deres system i et vennemiljø.
Jeg går og leiter. Jeg studerer himmelske elementer, og sukker dypt inni meg. Det var en kulde, som frøs vekk vennskapet uten en eneste lyd i ekko. Jeg er en annerledes type, som er tankevekkende i tilknytning til mystiske og religiøse ting. Ting er i en kontinuerlig prosess, som er inkludert i min normalitet. Jeg er nødt til å være forsiktig med hvem jeg slipper inn i livet mitt
Det er ikke enkelt å forstå på hvilken måte en venn, som plutselig kan forsvinne for alltid. Det er kaldt og kjedelig å tygge på dette.
Jeg savner noen mennesker som har gitt meg mye kjærlighet. Jeg vet jo ikke hvor det er blitt av dem, men ei kjæreste er troverdig forelsket inntil hun forsvinner, som en røyk ut av mitt liv. Jeg vil ikke legge så mye vekt på et ustabilt forhold, men hun var som hvite flammer i mine øyner. Det er litt ubegripelig å innrømme at vedkommende forsvant så fort, og merkelig som et vindkast. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om disse kjære mennesker, som forsvant brått fra mitt liv.
For jeg sa til min kjæreste at hun er usynlig (i mine øyner) Hun må/bør aldri komme tilbake til meg.
Det er ikke enkelt å forstå.
Det er kaldt og kjedelig å miste noen.
I mine øyner, så er dette hendelser, som syr inn smerter i sjelen.
Mine venner er borte og døde.
Min kjære frue/eks kjæreste er usynlig.
Jeg vil ikke finne noen.
Jeg orker ikke mer.
Hvem har sett de?
Hvem bryr seg om dem?
Usynlig.
Jeg skrev noe om en kjærlighet, som lot pilen stikke gjennom hjertet (til kjærligheten) . Det var som å sitte alene i soverommet hvor veggene var hvite. Jeg satt på sengen og så på hvite vegger. Jeg tenkte på ordet usynlig, fordi hun forsvant så fort, og jeg fikk ikke se henne igjen. Hun var som hvite flammer i mine øyner.
Det er ikke enkelt å forstå.
Jeg vil ikke se henne.
Jeg har skrevet om henne.
Venner kommer inn og ut av livet. Venninner kommer inn og ut av livet, men kjærligheten gir meg en trist påminnelse om en kvinne, som kom, for å forsvinne for godt. Det var mystisk og uakseptabelt. Jeg har hvite vegger. Jeg tenker på henne når jeg studerer veggene, som er helt hvite.
Jeg tenker:
Hun er (usynlig)
Usynlig.
Usynlig.
Usynlig.
Les mitt innlegg om kjærlighet her: Hun er (usynlig) Les mitt forrige innlegg her: Jeg eksisterer. Les mitt innlegg om melodi her: Melodi. Les mitt innlegg om et mystisk liv her: Et mystisk liv (del 2)
