Jeg var visst ikke helt våken. Jeg var en del av en radikal motstand i en bundet form (lenket) for lydighet. En religiøs tale mot fryktens atmosfære, og en bibel som er dekket av støv. Det har skjedd noe (i en ond spenning), som er uhørt på innsiden. Det var en stillhet, men skyggenes detaljerte styrker blåste inn urolige, og urovekkende forstyrrelser inn til min balanse i livet. En misforståelse i en åndelig kulde, om menneske naturen. Jeg ble ond fordi ondskapen var sådd i meg fra barne fødselen. Ondskapen gav meg en visdom og kraft mot fiendtlige forstyrrelser.
Kjærligheten oppdro meg i rene og urene tider. Kjærligheten så meg inn i øynene, og trøstet meg med en innvendig/inderlig kraft av godhet. Jeg ble så levende og mindre syk i perioder av innvielser, og tilbedelser. Det var på tide å skjule seg, og det var på tide å utfylle en åndelig livsstil av en påminnelse for livets omfavnelse. Jeg så rundt meg for å studere mennesker, og deres annerledes liv gjennom min forståelse i bevisstheten. Jeg mener at jeg så en formørkelse og ondskapens lenker, som bandt dem levende fra morningen til kvelden. Jeg ville ikke si noe til noen, og jeg vil ikke forstyrre noen med ufredelige ord, som er dårskap i deres oppfatning/forstand.
Det er ikke lenger en stillhet, som åpenbarer en hemmelig favn. Det blåser mye i en åndelig side av livet mitt. Det er manipulerende krefter fra venstre til høyre, og fra høyre til venstre. Jeg har sett for mye av skjulte krefter. Jeg har møtt urene ånder, som er demoner. Jeg har møtt Satan i en levende åpenbaring i soverommet bak lysets atmosfære, og i mørkets atmosfære hos/iblant demoner og ondskapens krefter og magiske manifestasjoner, mens Satan satt foran og i midten, for å fullføre en viktig samtale med meg i soverommet.
Jeg lever i et mystisk liv.
Mine tårer er skjulte.
Det er så mange detaljer.
Det er så mange nedrivende tanker.
Men jeg savner en kvinne. Hun var så mystisk pyntet i en ond atmosfære av følsom spenning, og glede. Jeg smakte på leppene hennes, og så henne gråte av latter. Hun tok min oppmerksomhet vekk fra verdens krefter. Hun stod ved siden av meg, for å studere min inspirasjon. Hun kysset meg, for å omfavne min kjærlighet.
Hun kom inn til mitt liv, som en forstyrrelse fra formørkelsen. Hun er mystisk i ondskapens favn. Hun er mystisk i ondskapens favn. Hun vet meget godt hvem jeg er.
Hun.
Hun.
Hun vet meget godt hvem jeg er.
Så jeg har studert en levende, og ond klokke.
Jeg har studert mitt liv.
Visdommens krefter gir meg makt.
Visdommens krefter omfavner meg.
Visdommen omfavner min kjærlighet.
I et mystisk liv.
En tåre rant.
En tåre falt.
………………………………………………………………………………………………………………………………….
Jeg er ikke redd for å skrive.
Jeg er ikke redd for å skrive.
I en realistisk plan.
I min realistisk plan, så er jeg uredd og komfortabel. Jeg har oppdaget et skjult fellesskap med usynlige, og ustoppelige krefter. Mitt liv er dekket av mye kjærlighet, og mitt liv er åndelig velsignet i et høyere nivå gjennom forstyrrelser fra gode krefter og onde krefter i et intimt fellesskap i min åndelig kropp. Jeg er et strategisk åndelig menneske, som har vokst i en åndelig makt, og innflytelse over demoner og menneskelige makter. Det er noen som studerer mine steg i popularitetens favn. Det blåser mye ute i en ond og utrygg verden, mens stormen bryter seg inn i mitt liv for å forstyrre og ødelegge mitt skrive verk.
Mitt hjerte banker.
Mitt hjerte banker.
Mitt hjerte banker i en ond spenning.
Et nytt kapittel i 2025. Jeg får smerter i magen av å tenke på 2025. Det er en misforståelse om en motstand i en motvind mot livets balanse. Jeg har oppdaget en makt forstyrrelse i en normalitet/livsstil av livet. Det gir meg kalde følelser i en berørende atmosfære/tyngde av frustrasjon og depresjon. Jeg er ikke en venn, som plutselig har forsvunnet. Jeg opplevde mye uro i trøblete dager, og i dager mot mennesker med mye autoritet og makt. Jeg tok meg en 1 ukers pause fra blogging og deling av nytt innhold, for å riste av meg nedrivende tanker og frykt for livet. Mitt liv er ikke i mine hender. Mitt liv er ikke i dine hender. Mitt liv er ikke i mine fienders hender. Mitt liv er velsignet, og beskyttet av himmelske makter.
Jeg har sett noe, som har gitt meg et fredelig sinnelag. Jeg har snakket med engler og demoner. Det finnes en kraftig rustning på innsiden av meg, og i min Guds ånd, som står imot store krefter av ondskap i demonstrerende krefter for lydighet i Guds kjærlighet. Jeg er rett og slett et strategisk åndelig menneske, som har intimt fellesskap med visdommen (hun) og himmelske makter. Jeg er et kjærlig menneske, som elsker mennesker rundt meg, og mennesker som lever annerledes i andre land.
Jeg er født i ondskapens favn.
Jeg er oppvokst i ondskapens natur.
Jeg er egentlig et ondt menneske.
Som har lært å tilgi, og elske
Som har lært å tilgi og elske.
Tilgi og elske.
Tilgi og elske.
Tilgi og elske.
Tilgi meg.
Tilgi meg.
Jeg lever i.
Jeg lever i.
Jeg lever i.
Et mystisk liv.
Et mystisk liv.
Et mystisk liv.
Et mystisk liv (del 2)
Les mitt forrige innlegg her: Et mystisk liv. Les mitt innlegg om ondskap her: Minutt for minutt (del 6). Les mitt innlegg om kjærlighet her: Hjerte for hjertet (del 4). Les mitt innlegg om kunst her: Kunst
