En side av livet. En kald følelse i stillheten. Det er en vurdering, eller en ond forstyrrelse. Jeg kan ikke forstå meg selv helt uproblematisk og konkret i bakgrunn av falske informasjoner og spikrede, men falske løfter. Høsten farger dagene annerledes og onde. Mitt hjerte banker hardt for venner, som har mislykket stort og grått i livet. Det er en dag å leve uten å svikte. En dag å omfavne uten å ødelegge for seg selv, og ruinere. Kjærligheten eksisterer og blodet, som er i en død kropp taler enda til en høyere makt, for å demonstrere en dyp hevnlyst.
La de døde hvile i fred, og la en blind person lede en blind mann ned til samme grav. En følsom mattematikk forståelse og en annen strukturert plan, som drukner i foraktelser, spytt, gjørme og blodig hat for alvor. Jeg vet kanskje hvem som forfølger meg, for å forsterke en ondskap i mitt liv, som aldri visner (ondskapen), men vokser og vokser i en ødeleggende makt.
Jeg er en rolig mann, som skriver mye i sollyset og i regnværet. Jeg lar svettedråper dryppe ned fra pannen. Jeg lar gledens olje renne ned på kinnet og armen. En guddommelig kraft mot styggedommens ondskap berører mitt liv i mirakler. Jeg sliter med å kjenne meg selv uproblematisk. Det er en løgn, som er blitt sådd i mitt hjertes dybde. Jeg ser en åpen dør, som slipper inn kaos og formørkelse, men jeg ser også en åpen dør som slipper inn sollyset i skarphet, og i en skinnende stil.
Et problem i et usunt forhold. En dramatisk krenkelse i sjelen når en sann venn plutselig kjenner din historie, og velger å forræde deg i en fornærmelse i formørkelsen. Det er som å høre ditt eget hjerte gråte i en ond stil/takt av forakt. Det er kvalmende og vondt i en ond livsstil.
Jeg er en levende sjel. (i kroppen)
Jeg føler at kroppen min åpenbarer et feil bilde av meg.
Ingen mennesker har sett den virkelige meg. Det er noe som plager meg.
Jeg har sett mitt eget blod.
Jeg har opplevd en side av livet, som har gitt meg en kald dusj.
En kald dusj.
En fornærmelse.
Hjelp meg.
En ukjent livshistorie. Et sårt budskap, som gir et indre sårmerke. En skjelvende tone i en melodi, som får hjertet til å tenke og gråte vekk en forferdelig bølge av smerter. Det har skjedd mye i en side av livet. Det er en kald følelse i stillheten. Det er et håp for mennesker, som sliter mye med indre plager i høsttiden. Kjærligheten eksisterer og frykten i kroppen taler enda til en høyere makt av ondskap, om å ruinere et liv i en stor storm for døden og dødsriket.
Jeg spør deg gjerne om en ting.
Lever du enda?
Det kan være vanskelig å studere seg selv i et stort speil. Jeg kjenner jo ikke ditt hjerte. En fasade lyver ofte om det indre menneske, som også er skjult fra synligheten. En storkar, som blir ydmyket. Et ulykkelig menneske, som renses i lutringsovnen/prøvelser som rensende gull i en side av livet. Det menneske skinner sterkt i livet, og åpenbarer en rensende kjærlighet, som gir livet til det menneske et lykkelig resultat.
Jeg tenker og lytter i stillheten.
Jeg er en rolig mann.
Men det er en vurdering, eller en ond forstyrrelse.
I stillheten.
Ingen kjenner mitt hele hjertet.
Det er en usann forklaring på hvem jeg er på innsiden.
Vær så snill og kjenn mitt ekte hjerte.
For det er et feil bilde av meg, som mange har sett og hørt.
Et feil bilde av meg.
Et feil bilde av meg.
Et feil bilde av meg.
Les mitt forrige innlegg her: Et svar på tungen (del 4) Les mitt innlegg om å være våken her:Våken. Les mitt innlegg om stillheten her: Stillheten. Les mitt innlegg om mine sterke følelser for livet her: Jeg skriver det ned.
