Jeg har så mye å tenke på. En lidenskapelig kraft i mitt soverom. Jeg trenger å lytte på få og utvalgte ord, som kan smelte mitt hjerte. Jeg utnytter, og kjøper tiden min godt, for å bekrefte min visdom i onde dager. Stillheten, og mine tankevekkende ideer. Livet er et mirakel i ordet og i virkeligheten. En følsom glede i sjelen, og en rennende tåre i min takknemlighet og ensomhet. Jeg vil ikke rive ned livsmotet på grunn av tomme ord av bokstaver, som slår ihjel. Jeg vil rive ned vegger av (tvil og frykt) i hjertet og hjertene. Det er uten tvil store vegger, som står kraftige og rotfestede i hjertenes dybder.
Jeg smiler og lar gleden kvele opp en kjedsom følelse, som er en forstyrrende plage. Det er snart kvelden, og en høst kulde kiler inn en berørende motstand mot mennesker, som er dekket av sår og misnøye. Jeg er ikke et håpløst menneske. Det er mange dager i uken, og uken eller måneden er tegnet inn, som en god og viselig plan i en menneskelig organisering plan for oversikt, struktur og balanse i et program, som beskriver en tidslengde i en bred og utfyllende tids plan, som er en informasjon. Jeg er ikke tørst på vann, men tørst etter gode kilder, som utgir kunnskap, ideer og åpenbaringer, som renner ut som kunnskapsrike velsignelser i en rennende elv.
Det er en motstand i en motvind av livet. Det er ikke alle, som tør å stå alene i vonde kapitler, som gir dårlige og smertelige minner. Jeg er som deg i en pågående kamp og utfordringer som er en del av den menneskelige oppdragelsen i viktige livsområder. Lytt på de vises ord. Lær og ta ordene til deg og bevar visdomsordene dypt i hjertet. Slik at du kan lytte til ditt eget hjerte, og bedømme rett når vanskelige tider kommer.
Vi trenger hverandre, og vi forstår at det er en manifesterende makt i ord. Det er sprøe taler, som skaper problemer, lidelser og tragedier gjennom en manifesterende makt i ord og innhold. Jeg er en venn som skriver ned innholdsrike ord, som har forandret mitt eget liv, og gitt meg gode hjerteslag.
Jeg har sagt til meg selv.
*Jeg lever kortvarig, men jeg føler meg som en død ulv, som er redd og tidspresset.*
Alkoholen er ond og biter.
Gi meg en dråpe av kjærlighet.
Mennesker er onde, og de vil skade meg.
Jeg er ofte ensom.
Gi meg en dråpe av kjærlighet.
Trekk ut kniven, som har stukket innom og gjennom mitt hjerte.
Jeg er ikke død enda.
Det er en stillhet, som dyrker fram en indre lengsel. Jeg puster enda, men det er ikke nok. Det er en bevisst forståelse på en trygghet og frihet. Jeg er ikke død enda. Det er stille og varmt i mitt soverom, og mitt hjerte banker enda. En problematisk ansvarlighet for byrder og manipulerende utfordringer, som er dekket av mye grått og misforståelser. Det er ikke alltid kjekt å være i live. Det er ikke alltid slik at venner kan registrere inn løsninger og gode svar mot alt som farger livet mørkt og kjedelig. Det er noen som ønsker å hjelpe meg inntil døden, men det er også noen som ønsker av fri vilje å drepe meg.
Jeg har så mye å tenke på. Det er en god atmosfære i mitt soverom. Jeg trenger en stillhet, som gjør meg sterk, lyttende og konsentrert. Stillheten og mine tankevekkende ideer. Livet er et mirakel i ordet og i virkeligheten. Jeg går og klatrer enda forsiktig oppover på en stige. Jeg kan se en lys framtid, og jeg kan høre en fredelig vind, som blåser liv og fred i gode krefter av kjærlighet. Et livsmot mot slutten av livet, og en livsglede som renser godt på innsiden.
Jeg er ikke trøtt og jeg skriver.
Og jeg skriver.
Og jeg skriver ned en følsom tekst i stillheten.
Stillheten.
Stillheten.
Stillheten.
Stillheten.
Les mitt forrige innlegg her: Et ubehagelig innhold. Les mitt innlegg om ondskap i mitt liv her: Det er ondskap i mitt liv. Les mitt innlegg om forbildet her: Forbildet. Les mitt innlegg om grått og ondt her: Grått og ondt.
