Rett fra mitt hjerte. En pågående kamp, og opprøret i en stor stridslyst, for å dempe skyldfølelsen på innsiden. En individuell strid og konflikt på innsiden, for å finne ro og fred. Det har vært en god start, men kjærligheten har blitt skitten og kald. Jeg har spyttet på den, og luftet ut mange tvilsomme tanker om livets reise. Det har ikke vært lett å leve med en slik motstand.
Det har ikke vært lett å bedømme livets problemer og utfordringer på en optimistisk måte. Jeg har jo vært levende i over 30 år. Jeg har hatt en god oppdragelse, men stormen har aldri gitt seg.
Døden og dødsriket har prøvd å sluke meg ned til avgrunnen flere ganger. Jeg har ikke gitt opp håpet, som har tent opp en ildfakkel i mitt hjerte. Jeg har gråtet litt, og diktet opp mange gode alternativer som kan være til hjelp mot slutten av livet.
Jeg ropte om hjelp.
Det var noen som gav meg mye hat på innsiden. Det var tomme ord og falske ord fra venner og bekjente. De løy og bedro meg i det skjulte. De løy og bedro en folkemengde i det skjulte. De fikk seg et stort smell i en stor og voldsom storm.
Noen har spyttet på meg, men jeg har tørket vekk spyttklyser og spyttdråper fra ansiktet mitt flere ganger.
Noen har slått meg til blods(blødende), men jeg har tørket vekk blod flekker og blod dråper fra ansiktet mitt flere ganger.
Noen har prøvd å drepe meg, men jeg har rømt og skjult meg i flere dager. Jeg ropte på Gud, som også gav meg fred og tilgivelse fra mine fiender. Jeg har tørket vekk mine dråper av tårer fra ansiktet mitt flere ganger.
Jeg har falt og reist meg opp. Jeg har druknet i et stort vann basseng, men fikk plutselig en hjelpende hånd, som dro meg fort opp til live fra dypet. Det var en stor redning. Jeg var jo bare et lite barn den gangen.
Men det var ikke alt.
Jeg tenkte på frykt og håp.
Jeg tenkte på en lysere framtid.
Jeg tenkte på å skrive ned alt dette med ærlige ord.
Rett fra hjertet.
Rett fra hjertet.
