En ustoppelig og tankevekkende frykt. Detaljerte planer og forvirrende opplysninger. Noen nekter å komme i kontakt med verden. En nyhetssending, som får dagen til å se grått ut. Jeg tenker på noe, og prøver å finne ut av hvordan jeg kan overleve gjennom dagen. Klokken tikker, og livet går sakte framover. Det er ingen som vet om alt. Det er en sorg som maler dagen svart og håpløs. Vi puster, men det er vanskelig å få gripe tak i en manifesterende, og en illustrerende kraft, eller noe som kan tilfredsstille oss fra alt som plager oss i en kjedelig formørkelse.
Det er kjedelig og ubehagelig. Det er litt vibreringer på gulvet. Jeg er egentlig tørr i munnen, men noen ganger så føles det ut som, om jeg har svelget ned mye dritt, eller spytt og blod. Hva er det jeg snakker om?
Det er ikke alle som dukker opp på skoler etter påskeferien. Tiden går veldig sakte og ingen vet hva du eller jeg holder på med bak lukkede dører.
Det er en stillhet som fryser oss. Det finnes mennesker, som vi helst ikke vil komme i kontakt med. Noen ganger føler vi oss mislikt og nedtråkket. Det går så sakte i en mørk atmosfære.
Jeg orker ikke mer. Det er mye å tenke på. Jeg er litt redd, og usikker på hvordan jeg kan overleve gjennom hele dagen. Klokken tikker, og livet mitt går sakte framover i 24 timer.
Jeg tenker at jeg skal ringe til en barndomsvenn. Jeg blir plutselig svak og varm i kroppen. Så urolig og sjenert. Eksen min hater meg. Så urolig og sjenert. Jeg er ensom og motløs. Så urolig og sjenert.
Det er en utfordring, men jeg reiser meg og griper tak i telefonen. Jeg trykker meg inn i sosiale medier, for å utforske verden enda mer. Jeg ser også ut gjennom vinduet, og oppdager at solen skinner sterkere og sterkere på meg. Det føles veldig ok, og unge mennesker springer plutselig ut med fotball, og leketøy i hendene.
Det er ikke mye mer å gjøre enn å gripe tak i pusten og skrive. Jeg begynner å skrive og noterer ned nesten alt jeg har lagt merke til.
Jeg orker jo å leve.
Det er ikke alltid kjekt.
Det er ofte et ubalansert og urovekkende sinnelag i mitt hode, som gir press på min frustrasjon på en forstyrrende måte. Hvem er jeg egentlig på norsk jord? Det er mye å tenke på.
Klokken tikker videre.
Det er egentlig mye som skjer, også føler jeg meg plutselig sterk igjen.
Klokken tikker videre.
Jeg har lyst til å gjøre noe, men jeg gjør noe annet, og gjør dermed noe annet for resten av dagen.
Og
Klokken tikker videre.
I 24 timer.
24 timer.
