Jeg har stanset, og ligger rolig på sengen.
Mitt hjerte banker videre.
Vekk meg opp.
Det var jo en begynnelse på noe, som skulle ende i tragedie. Jeg husker ikke hvem som hatet meg mer enn meg selv. Jeg ville ikke frykte for mye, men jeg så et kors, som var snudd med korstegnet ned på en sandbakke og blodig sand. Det var noen som så meg lide i regnværet. En prislapp på hodet, og en glatt tunge som skulle skjæres av. En side av livet som illustrerte et ubeskrivelig hat gjennom elendighet og brutalitet i en stor ondskap. Det var jo en ønskeliste, og mitt navn var først nedskrevet i sanden.
Hvis det var så vanskelig å spise opp maten, så skulle jeg heller gråte ferdig, og svelge ned hver blodig skam dråpe av spytt og blod. Det var som å svelge ned litt saft.
Jeg ville ikke frykte for mye. Det var kanskje ikke så lurt å gå ut på kveldstidene mot nettene. Det var kanskje en problematisk ide, som gav meg en usikkerhet mot meg selv i mine sårbare øyner. Jeg husker ikke hvor jeg dro for å sparke vekk en spikret skyldfølelse, som vekket opp urovekkende smerter fra innsiden.
Jeg så meg selv i speilet. Jeg la merke til en fornuftig hevnlyst, som kunne utnyttes for enhver pris i en god smak. Jeg var ofte tørr i munnen, og jeg foraktet mitt selvbilde i en stor misnøye for ondskapen, men solen skinte sterkt på meg, og tørket vekk mine rennende tårer.
Jeg så meg selv i speilet. Jeg festet mitt kalde blikk mot speilet, og studerte meg selv med et blodig hat. Det var så urovekkende og grått i mine sårbare øyner, som var dekket av sår og tårer. Det var noen som så meg lide i mange dager. Det var urettferdig å bli behandlet respektløs i en vond periode i en formørket tid. Jeg skrev ned en melding til mine venner i bofellesskapet og forsvant fra Stavanger i flere år.
Jeg gikk og følte meg såret og urolig. Jeg ble plutselig liggende på sengen. Det var ingen som kunne vekke meg opp. Jeg lukket mine øyner, og kjente på en ond vindkraft i en svevende form over meg. Jeg følte meg enda hatet av mennesker, som jeg uheldigvis hadde snudd ryggen til. Det var som å plutselig studere et kors, som plutselig var snudd fra opp til ned med korstegnet ned på en sand dekket av blod. Jeg hatet Gud, og ville slett ikke tilgi.
Jeg ville ikke tilgi.
Det var noen som plutselig kom og banket hardt på døren min, men forsvant ute i mørket på kvelden. Jeg fikk lite søvn, men var nødt til å stille meg selv et par spørsmål. Jeg ville ikke tenke for mye på livet, som gav meg en kald dusj og en ond lengsel etter en ondskap, som var vond og frekk på en ubehagelig og illustrerende måte. Ondskapen var malt med mye blod.
Mitt hjerte, som frøs i en kald kjærlighet.
Jeg spyttet, blødde og skrekk. Jeg ville rett og slett bare brenne i helvete.
Var det noe å gi av meg selv til omsorgsfulle mennesker? Jeg gråt inni meg. Det var mye godt i meg, men jeg ville ikke manifestere det fram i lyset. Jeg så, og gikk på en glatt vei. Jeg var tenksom og nysgjerrig. Det var noen som så meg lide i regnværet. Det var stygt vær og kaldt ute. Jeg gikk i Stavanger og fikk plutselig et sterkt møte med en barndomsvenn i togstasjonen. Det var ikke mer å gjøre enn å snakke åpenhjertig til hverandre.
Jeg fikk en trygghet.
Jeg fikk møte Gud.
Jeg fikk et annerledes liv.
15 år kom fort forbi.
15 år etter:
Jeg går og føler meg plutselig svak og urolig. Det er liksom noe som ikke helt stemmer i en stor sammenheng. Jeg er deppa og motløs.
Jeg stanset, og er plutselig liggende på sengen.
Mitt hjerte banker videre.
Vekk meg opp.
Vekk meg opp.
Jeg sa:
Vekk meg opp. Det er en smerte fra innsiden.
En smerte fra innsiden.
En smerte fra innsiden.
En smerte fra innsiden.
Les mitt innlegg om mareritt her:Mareritt. Les mitt innlegg om “minutt for minutt” her: Minutt for minutt. Les mitt innlegg om selvmordsforsøk her: Selvmordsforsøk.
