Jeg var nær døden. Ingen ville høre på meg. Jeg gikk ofte forbi kirkegården, for å se på mange av de dødes graver, og jeg frøs meg ihjel. Jeg hørte meg selv rope om hjelp på innsiden, men det var ikke nok. Stien var glatt og tung å gå på. Jeg la merke til et mangfold av forskjellige mennesker, som også gikk på den glatte stien uten balanse. De var blinde og ukloke. Jeg så et stort tåkelag av formørkelse dekke over huset, som jeg bodde i.
Jeg var ikke helt meg selv i disse dager. Det var mange ord, som stakk meg dypt i hjertet. Jeg hørte skrekkelig mye, som gjorde meg veldig urolig på innsiden.
Jeg sprang og ble stoppet av motvind og kulde. Jeg la meg ned på sengen, og ble vekket opp av uro og kulde. Det var en fortid. Det var en historie. Jeg hørte ofte en ond latter, som plutselig forsvant, men kom forsiktig tilbake. Det var ingen sammen med meg i huset. Jeg hørte noen banke flere ganger på veggen i soverommet, men det var ikke en eneste sjel å se i huset. Jeg ville ikke smake på en dråpe av kjærlighet.
Jeg ville ikke se inn i øynene til min kjæreste, og si at jeg elsket henne. Jeg ville ikke omfavne livet med kjærlighet. Jeg var redd, og følte meg naken i en skremmende atmosfære, som gav meg store frysninger.
Jeg mistet jobben, og min kjæreste forlot meg uten varsel. Det var ikke en lett sti å gå på. Det var uro og urolige mennesker i gaten min.
Jeg ble oppmuntret til å benytte sjansen for selvmordsforsøk i en krevende plan. Jeg hadde rett og slett bare lyst til å gi opp livet mitt. Jeg la fram en fryktelig plan. Den skulle gradvis bli fullført og bestått i en festkveld i huset.
Mine venner fortalte meg om en type alkohol, som inneholder forskjellige ingredienser. Det var snakk om forgiftning og øvrige innhold av veldig farlige stoffer, som kan skape store problemer med bevisstheten.
Jeg tok sjansen uten å nøle. Festen var i gang, og alkohol flasken stod på bordet rett foran meg. Jeg var sittende i sofaen, og ventet på den perfekte anledningen til å strekke meg fram, og drikke en stor slurk av den giftige alkoholen.
Og det skjedde.
Jeg falt plutselig ned inn i en dyp søvn, som strakk meg lenger ned til bevisstløsheten. Det var plutselig helt svart. Det føltes ut som om jeg var liggende på dødsleiet. Jeg var på en måte på vei nedover. Det skjedde veldig sakte og forsiktig. Jeg hadde ingen følelser, og følte meg ubevegelig og bevisstløs.
Det ble svartere, og det var nesten som å renne forsiktig ned til en dypere svart avgrunn. Jeg var helt ut av meg selv, og kunne ikke se noen.
Det var skremmende.
Plutselig hørte jeg venninna min rope flere ganger på navnet mitt. *Kofi* *Kofi* *KOFIII*. Hun ropte og ropte uten stopp. Jeg ble plutselig vekket opp, og så inn til virkeligheten i farger. Jeg så 3-5 venner og venninner riste på meg, og riste på meg, for å vekke meg opp.
De gav aldri opp. De ristet og ristet på meg med stor makt uten å miste meg. Jeg kom tilbake til den gode formen og fikk bare lyst til å gråte, men jeg lo istedenfor.
Jeg er så takknemlig for å være i live.
Det var et selvmordsforsøk.
Det var Gud som egentlig reddet meg.
Det var et selvmordsforsøk.
Selvmordsforsøk. (Bildet nedenfor er et bilde av meg som 17 åring.) Det var i den alderen, og i den tiden jeg gjorde selvmordsforsøket, for 17 år siden.
Les mitt innlegg om å ikke gi opp her: Ikke gi opp. Les mitt innlegg om å overleve her: Overlever. Les mitt innlegg om en ond kunst her: La mine ord være få.
