Det er godt å kjenne seg fullstendig fri fra en fryktsom formørkelse. Jeg vet ikke hvordan dagen min blir, men jeg kjenner på en kjærlig takknemlighet dypt inni meg. Det er kaldt ute, og snøen dekker godt over store deler av Sandnes byen. Jeg er selvfølgelig uten tvil i en spennende form. Det er ikke noe galt med det. Det er kanskje en mening med det. Jeg ønsker jo litt mer detaljer. Jeg ønsker noe mer enn bare den lille trygghet følelsen.
Det er noe, som de fleste snakker om. Det er ikke en forstyrrende usikkerhet. Det er noe mer enn en vanlig forståelse av livet. Det er noe bedre enn å være i godt humør i ensomheten.
Det er noe som spikrer inn gleden dypere i mitt hjerte. Folk ønsker ikke å dele slike samtaler med ondskapsfulle mennesker i storbyen. Jeg er ikke redd for noen. Det er ikke tomme ord, men livet gir meg mye godt å tygge på. Det er ikke en svakhet, men en stor styrke i stormvinden.
Jeg kjenner noen. Jeg bryr meg mye om folk rundt meg. Det er gjerne et par øl i storbyen, men jeg legger fort merke til en kniv eller to, og en pistol. De vil ikke egentlig være mine venner. De er ikke egentlig mine ekte venner. Noen ramler og dør, mens resten er interessert i mitt liv. De er falske venner med falske innstillinger og forhåpninger.
Jeg husker enda at en kompis av meg ble skutt i hodet på grunn av svindleri. En annen prøvde å ta selvmord, men ble knivstukket flere ganger i kroppen til nesten døden. Det er ikke alle som har det bra, men folk ønsker å tvanginnkreve noe, som jeg slett ikke skylder dem, og ødelegge mitt liv fordi jeg har det bra.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:*Følg etter mine fotspor, og jeg skal rive dere i stykker, hvis jeg legger merke til dere, eller får en mistanke om noe dumt mot meg i det skjulte. *
Jeg er ikke redd for noen.
Folk ønsker ikke å dele gode samtaler om meg til ondskapsfulle mennesker i storbyen.
Det er jo egentlig ikke tomme ord.
Men jeg liker det slik. Fordi det er noe mer enn en vanlig forståelse av livet. Det er noe mer enn vennskapet. Det er noe som spikrer inn et større mot og en større glede dypt i mitt hjerte.
Jeg er ikke helt ferdig med å skrive.
Jeg kjenner noen, og jeg bryr meg egentlig om folk rundt meg, men jeg kan nesten ikke stole på noen. Jeg må holde fast på en trygghet. Jeg må holde fast på noe veldig dypt og prisverdig. Det handler ikke om å miste seg selv, men holde fast på en dypere kjærlighet, et større mot, et brennende håp, vises ord(visdom) og mye styrke midt i stormen.
Dette betyr mye for meg.
Mer enn vennskapet.
Mer enn vennskapet.
