Jeg har ikke noe hat mot deg.
Forkastede ord, og konfronterende uttalelser. Stivnakket, og en munn med blodige lepper som rett og slett nektet å tilgi. 24 timer, og hjertet blødde. Mandagen kom forbi i et voldsomt regnvær. Tirsdagen suste og blåste av gårde i en stormvind. En formørket skikkelse nektet å se meg dypt inn i øynene.
Tre ord ble spikret dypt i mitt hjerte, mens jeg prøvde å gripe tak i pusten. Tårer ville ikke renne ut, mens et nytt skylag slapp ut regnet.
Formørkelsen og ondskapen fikk hjertet til å blø i 24 timer. En tanke om gangen, mens kniven, som var dekket av uskyldig blod lå klistret fast på kjøkkenbenken.
*Jeg har ikke noe imot deg* ropte jeg.
Det nyttet ikke. Det var ubehagelig og trist. Så forvirrende og meningsløs. En tanke om gangen, mens rommet ble dekket av en tåkete luft. Det var kvalmende og ubehagelig. Hvordan skulle jeg beskrive deg? For hvordan skulle det gå med meg i alt dette?
Min fiende ville ikke svare meg. Min fiende ville ikke se meg dypt inn i øynene. Han hatet meg og foraktet meg i en fornærmende ondskap.
Klokken tikket videre.
Mitt hjerte ville ikke falle til ro.
Så hevnlyst uten tro på en tilgivelse. Så ondskapsfull og uten tro på en dråpe av kjærlighet. En fryktelig dag, men mitt hjerte falt forsiktig til ro.
Det sluttet plutselig å regne, og sollyset skinte rett inn i kjøkkenet gjennom et åpent vindu. Mitt hjerte begynte å banke med hjerteslag av glede. Tårer rant ut, mens jeg fikk se min formørket fiende falle til ro for å gråte.
Jeg så, og opplevde noe for å lære å tilgi. Jeg beskrev et tilfeldig uhell, eller en stygg hendelse, som plutselig kunne skje, for å illustrere hvor stor kraft det er i å tilgi. Jeg beskrev min fiende med et hjerte av kjærlighet.
Klokken tikket videre.
Les mitt forrige innlegg her: Hva er meningen med livet?. Les mitt innlegg om kjærlighet her: Hjerte for hjertet. Les mitt innlegg om terrorisme her: Et valg for livet eller døden.
