I gode og onde dager

Det er ikke min tur å gråte. Det er ikke min feil. Jeg vil ikke legge meg flat og gi opp. Jeg er sint og kvalmen. Noen har skuffet meg, mens andre har skygget meg vekk fra vennekretsen. Jeg har sett ned på klokka og følt meg urolig. Jeg har ofte vært sint på Gud. Det er trist å høre at noen nekter å akseptere livet som det er. Det er ikke min feil. Det har vært en lang reise fra fortiden til en ny side av livet. En spennende side av livet. Det er noe betraktelig bedre, som gir meg en god følelse, mens det regner utenfor.

 

Selv om det var på grunn av hat, så var det på tide å slutte, men komme seg videre i livet. Jeg hørte noen gråte. Jeg hørte noen skrike av smerte. Det var deres tur å oppleve dette, men jeg oppmuntret dem til å springe vekk fra stormvinden.

Jeg var ikke alene da livsmotet mitt ble trampet hardt på bakken, mens regnet plasket hardt på meg. Jeg holdt paraplyen høyt oppe, og ba om styrke og mot, mens noen holdt et godt øye på meg i regnværet.

 

Det er noe som ikke stemmer i onde dager. Det er både ondskapen og løgnen, som skriver noe urettferdig ned i hjertet. Jeg drakk alkohol, og følte meg både elsket og hatet. Jeg tenkte på døden. Det var ikke min tur å lide. Mitt hjerte tørstet etter kjærlighet, men kroppen var nesten som død.

 

Det er vanskelig å skjule på en frykt som gir meg blodsmak i munnen. Jeg er hjemme og nekter å treffe på noen. Jeg er ikke død, og vil heller ikke legge meg flat og gi opp. Jeg får ofte meldinger fra venner, men jeg vil ikke svare. 

 

I gode og onde dager er det mye å lære. Livet er fylt av overraskelser. Jeg vil ikke gråte når jeg egentlig kjenner på en fred dypt i hjertet. Det er heller ikke min tur å gråte og klage, for jeg har ikke gjort noe galt.

 

Mine venner elsker meg.

 

Men fremdeles vil de ikke gi meg sannheten. 

 

Jeg har sett ned på klokka og følt meg urolig.

 

Jeg er sint og kvalmen. 

 

Det er mange sider av livet. Det er både gode dager og onde dager i det korte livet. Jeg gleder meg stort en dag, men våkner opp til sinne og avsky dagen etter.

 

Er ikke livet mer enn dette?

 

Hjelp meg.

 

I gode og onde dager.

 

I gode og onde dager. 

 

Jeg vil leve videre

Jeg har ikke vært fornøyd. Det er forskjellige ting som skjærer seg ut av kontroll. Jeg føler meg hjelpeløs noen ganger. Kanskje trenger jeg litt mer drivkraft i mine hektiske dager. Jeg vil ikke være helt utakknemlig heller. Det gjør vondt å observere en dag med tøffe tak. Det er gjerne på tide å klatre og heller bruke en optimistisk vurdering på mine hverdags problemer.

 

Jeg er lei av smertelige prosesser, som gir meg et tungt åk å bære. Jeg vil se gode dager og lite regn fra skyene. Jeg vil treffe eksen og ordne opp forskjellige intime ting mellom oss. Jeg vil se gode resultater ved bloggingen min. Jeg vil helst ikke besøke mine avdødes venner i gravstedet ved kirke gården.

 

Jeg er litt lei av å kjempe mye for en balanse. En forbedret livskvalitet er som ofte et resultat av mange utviklings faser i tråd med utfordringer av livet. Man må slå seg gjennom noe få store barrierer, eller vegger for å oppleve en storhetstid. Det er alltid en pris å betale for hvert steg man tar videre i en riktig retning for framgang.

 

Jeg kjeder meg ofte, og klarer ikke å konsentrere meg helt om nødvendige ting, som er lett å glemme. Det er lett å blogge, men det er ikke alltid lett å være åpenhjertig.

Jeg er ofte sint på Gud.

Det er ofte mye, som kan tolkes som urettferdig i dype sammenhenger. Det er trist å få høre at jeg jobber, strever og sliter meg ut forgjeves uten riktig og god behandling. Jeg vet ikke hvordan det går med deg, men jeg har ærlig talt ikke vært fornøyd med mange ting i mitt privat liv.

 

Det er som å svette til blods når jeg føler meg utmattet og redd. Det er noe som ikke stemmer i stillheten. Jeg vil ikke gråte, men hjertet mitt er plutselig sorgfull. Jeg vil skrive, men det gjør fremdeles vondt. Det er ikke lett å puste for å leve. Mitt liv er undervurdert, men mange ignorerer meg og avskyr meg.

 

Jeg vil se gode dager og lite regn fra skyene. Jeg vil treffe noen, som jeg kan stole på og bli hjulpet. Jeg vil helst se gode resultater ved bloggingen min. Jeg vil ikke kjede meg lenger.

 

Jeg savner noen.

 

Jeg elsker livet. 

 

Jeg vil leve videre.  (les også mitt sterke vitnesbyrd i linken: Jeg var i live

Jeg er ikke alene

Jeg er lei av å vente. Det svir på grensen til et sinne utbrudd veldig ofte. Det er latterlig og uaktuelt å oppleve noe sånt. Jeg kjeder meg i bakgrunn av spikrede løfter, som har gitt meg kalde skuldrer. Jeg vil se gode resultater. Jeg vil oppleve et gjennombrudd utenfor min komfortsone. Det er vanskelig å forholde seg til utfordringer, som smører meg med tålmodighet. Jeg liker rett og slett ikke å stille meg bak i køen, for å vente lenge og lenge på en stor drøm oppfyllelse. Det er dessverre slik.

 

Noen ganger er det ubehagelig og kjedelig. Noen ganger er det så frustrerende og vanskelig. Jeg kjenner på en motstand, som ikke gir meg mye fred. Jeg er rett og slett irritert og ukomfortabel.

Jeg er ikke alene i dette.

 

Jeg vet at det er sånn slags utvikling trinn i en viktig fase av mitt liv. Det er også  prøvelser, som Gud gir. Han tillater mye motstand og motvind, for å bygge en bedre karakter i meg. Når man tenker på denne måten, så føles det litt mer komfortabelt  med en glede av å vente.

 

Det har vært mange som har ringt på døren min. Jeg har ikke latt noen få komme inn i livet mitt. Jeg hører enda at noen snakker og snakker om meg bak min rygg. Jeg kan ikke stole fullstendig på noen, og lukker døren for godt. Jeg vet godt hva kalde løfter er. De er falske og tomme ord.

 

Noen ganger er det ubehagelig og kjedelig. Det er smertelig, og det gir meg mindre kontroll på livet. Jeg kjenner ikke deg, men det er ofte så tørt og trist at til og med alkoholen vekker meg opp i trøst og glede. 

 

Jeg er ikke alene i dette. 

 

Jeg er stille, og lurer på forskjellige ting som gir meg hat og mye kulde uten fred. Det er ikke godt nok til å gi meg en god søvn hver dag. For noen snakker enda om meg, mens noen andre gråter og ler ondskapsfullt, men skriver ned detaljer. 

 

Jeg er ikke alene i dette.

 

Les mer om å ikke stå alene i linken :Ikke stå alene

 

Noen ganger er det så frustrerende og vanskelig. 

 

Jeg kjenner på en motstand. 

 

Jeg er ikke alene. 

 

Levende

Det har truffet meg hardt i hjertet. Jeg er ikke død på innsiden. Jeg vet at det finnes en levende forklaring på hvorfor jeg rett og slett nekter å gi opp. Det er ofte ikke over, når det brenner levende godt på innsiden. Det kan være hindringer, som ofte er illustrert som snublesteiner. Jeg får ikke alltid sove, men det er en god renselse, som kiler godt på innsiden. Det er en påfyll av noe, som bobler opp en større kraft enn ondskapen.

 

Jeg har lært mye om ydmykhet. Det er en kraftig åpenbaring, som forløser ut en kraftig styrke i onde dager i kulden. Jeg forstår at det er ofte et stort fjell problem, som på en måte legger en klut av blindhet på øyene.

Det er ofte kalde løfter, som gir meg frysninger. Det er også vanskelig å tro på et stort mirakel når man møter en smertelig utfordring, som til og med gjør beina kraftløse.

 

Det er ikke kjekt å leve slik når venner er utilstrekkelige, og utilgjengelige på en ond plan. Det er vanskelig å stole på noen. Det er ikke rett å lene seg inntil noen, som rett og slett gir deg og meg fæle blåmerker. Jeg er i live, fordi jeg har tatt imot gode oppmuntringer, som også er gode forskrifter uten å kjenne på blodsmak. Jeg er jo ikke redd for å blø litt, men jeg kjenner en evig kjærlighet, som er mye større enn Satan og hans stygge engler.

Jeg sprang hjemover, og grep etter pusten. Jeg hostet og hostet, mens gode tårer rant ned på kinnet mitt. Jeg sparket vekk snublesteiner, og sprang snikende forbi motvind, og vindkaster som prøvde å hindre meg i å springe videre på veien og fortauet.

 

Jeg kjente sterkt på noe kraftigere i mitt kjød hjerte. Det var mye større enn et vanlig livsmot. Jeg fikk plutselig en god tro på mirakler uten dråper av tvil. 

Jeg var ikke lenger bekymret og redd, for å se meg selv på speilet. Det var noe som traff meg hardt i hjertet. Jeg fikk kjenne at jeg var levende, og ikke død på innsiden. 

 

Jeg vet at jeg er kristen. 

 

Jeg har nesten blitt slått ned i en liten forfølgelse på grunn av min tro, men jeg bryr meg ikke. Jeg vet jo at det finnes en levende forklaring på hvorfor jeg rett og slett nekter å gi opp. 

 

Jeg er kristen. 

 

Satan får ikke til å ødelegge meg fullstendig. Det er noe som han har mislykket i å gjøre, etter gjentatte forsøk i mange år. Han har fristet meg og snublet i mange år. 

 

Jeg lever jo, men snubler flere ganger.

 

Jeg er fremdeles ikke død. 

 

Levende. 

 

Det er ondskap i mitt liv

Redd for å miste meg selv. Jeg vil ikke være helt alene. Mange onde stemmer på innsiden av hodet. Jeg er ikke redd for å riste av meg en grusom frykt for livet eller døden. En takknemlighet, og en tanke om helvete som river meg i filler på innsiden. Jeg tenker mye på kunst, som maler et flott bilde av livet. Det er ikke nok med det. Jeg vet hvem Satan er, og hans mesterverk for ondskapens makt skal brennes opp i ruiner og asker.

 

Jeg ser meg selv på speilet og frykter ikke å stå alene. Jeg vet at det er mange ord. Det er viktig å ikke snuble på grunn av mye hat i ord. Jeg vet at det er en godhet, som brenner vekk alt som er unnfanget i ondskap i hjertet mitt.

Jeg er ikke redd for å dø. Det er noen som vil at jeg skal dø. Jeg spiser alene og drikker alene i en god atmosfære av åndelig kraft og velsignelse. Min sjel har ikke behag i forstyrrelser som svever ustoppelig i en svart tåke i den usynlige verden. 

 

Det er mitt liv de ønsker å ødelegge. Det er mitt blod de vil drikke. Det er mitt kjøtt, som de vil spise. Jeg ler av deres ondskap. Og venter på at ildsjøen skal svelge dem opp.

 

Jeg er ikke lenger forelsket i jenta som forlot meg. Hun er så sårbar og sterk til å manifestere sine viljestyrker på en ubehagelig og ond måte. Hun er ikke lenger her for meg. Hun var der og misforstod mitt hjerte for hennes kjærlighet. Jeg slo hardt på veggen og sprang. Jeg slo hardt på veggen og sprang hjem.

 

Endelig får jeg kjenne på fred i min ensomhet.

 

Jeg er av og til redd for å miste meg selv. Jeg hører mange onde stemmer i hodet. Det er kaldt ute, og hjertet mitt banker og banker hardt og utålmodig videre. En stillhet av godhet og fred, mens en Guddommelig kjærlighet rister av meg en grusom frykt for livet eller døden i en manifesterende kraft.

 

Hvem er jeg egentlig? 

 

Hvor skal jeg på slutten av livet?

 

Det er ondskap i mitt liv.

Jeg smakte på kjærligheten som druer av saft, og spyttet den ut av munnen.

Jeg smakte på alkoholen, som er en giftig slange, og spyttet den ut av munnen.

Jeg frykter ikke å stå alene.

For jeg roper fremdeles ut at det er ondskap i mitt liv. 

 

Det er ondskap i mitt liv. 

 

 

Mine tårer

En lengsel etter en omfavnelse. En trussel mot livet. Et hjerte som fryser, og et halvt liv med voldsom mye hat,(hat) som er dyppet ned i svart og skittent blod. Det gjør vondt å tenke på det. Det gjør vondt å kjenne på en ubehagelig smerte, som gir meg en hukommelse om en mørk fortid. Det gjør vondt å tenke på livet. Det er få detaljer, stykker av noe, og litt kjærlighet, men ikke alt. Det er noen som har prøvd å drepe alt av det gode i mitt liv.

 

Jeg var ikke nervøs, da jeg sprang vekk, og skjulte meg. Jeg er enda litt redd for å åpne en telefonsamtale fra hvem som helst. Jeg vil ikke lenger skjære mitt hjerte med noe, som er dyppet ned i blod. Det gjør vondt å tenke på det. Jeg vil helst spytte på ondskapen.

Hvem er du som gav meg et falsk kyss da jeg var i fienders hender for mange år siden? Det er ikke rett å lyve når sannheten endelig er blitt oppdaget. Mine ord var ikke dine ord.

Mitt hjerte lengter etter en omfavnelse av noe som er bedre, og større enn helvete. Det er dype sår i min sjel, og kroppen min vil ikke stoppe å påminne meg om fortiden. 

 

Jeg sa til eksen min at hun skulle bli tatt godt vare på. Jeg kysset henne flere ganger, og sendte henne bort for å finne en fiende, som gav meg ikke noe annet enn mye blodig hat. Jeg så dødsriket piske opp brennende flammer i min beruset tilstand. Jeg så mye som fikk meg til å gråte. Jeg så min fiende falle og hodet hans ble nesten smadret, og knust av en svær type som holdt en halv glassflaske/spritflaske. Det var noen som felte ham, og nesten drepte ham. 

Dette skjedde for mange år siden.

 

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har et hjerte, som ofte fryser. Jeg husker en historie om fortiden. Historien fortsetter idag. Jeg gråter noen ganger av å tenke på det. Jeg er ikke ferdig med livet. 

 

Mine fiender er ikke helt ferdig med meg. 

 

Det er noe som enda plager min kropp. Jeg er enda i live, men formørkelsen flyter enda i luften utenfor mitt hjemsted. Jeg vil ikke lenger skjære mitt hjerte med et blodig hat. Jeg spytter på ondskapen, som har gitt meg liten makt. Jeg hater ondskapen, som har gitt meg tårer. 

 

Ondskapen har gitt meg tårer. 

 

Livet har gitt meg tårer. 

 

Mine tårer. 

 

 

 

Det er viktig

Det er ikke mange som er lik meg. Jeg sliter litt med å forstå akkurat dette hver gang jeg havner i dype samtaler med venner: *Oi, jeg kjenner meg igjen i akkurat det du sa. DU ER JO HELT Lik MEG* eller dette:*Hvorfor har ikke du nevnt dette fra før av, vi er jo HELT like*

Altså

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal korrigere eller forstyrre dem rett og slett. Det er litt urettferdig å bli behandlet på den måten. Det er en ting å håndtere litt humor, men å høre det bestandig hver uke er litt for flaut.

 

Men det er ikke alt dessverre. Jeg har mye på hjertet, men det er enten ved frokost bordet, eller i en telefon krangel med damer, hvor jeg legger merke til at fugler snapper det ut av hodet mitt. Det er kjekt å småprate underveis, men det ligger alltid i min motor å tygge, meditere, observere, reflektere og være litt for opptatt med akkurat det. Slik at jeg bare glir fram uten å nøle, eller lure på noe før jeg skriver det ned i bloggen.

Det er jo så kjekt å snakke med mennesker, som faktisk har peiling på hva jeg driver på med. For det er ikke alle som bryr seg om hva jeg driver på med, men de fleste er bombe sikker på at de kjenner meg altfor godt, og er plutselig helt lik meg.

 

Hallo? Sier jeg uten å være nervøs eller negativ.

 

*Jeg er ikke sur, men herregud* sier jeg ofte for å på en måte forstyrre og forsvare meg selv. 

 

Det er deilig å komme seg opp i en form, som er så sterk og energi utfyllende. Jeg tenker bare at det er fint å nyte formen, for resten av dagen med en dyp og kjærlig takknemlighet. For alle dager er jo ikke like.

Det var liksom det.

 

Men uansett så er det ikke min tur å klage så mye. Fordi jeg er jo så flink til å klage, men det er jo ikke så viktig, fordi jeg kjenner jo meg selv meget godt. Det er ikke vanskelig å uttrykke det i en seriøs krangel, eller i en vond dag rett og slett. Jeg er sikker på at det er mange som kjenner seg igjen i det jeg skriver.

 

Gjerne kommenter, og del innlegget videre. 

 

Hva er det som skjer videre på dagen da?

Spør du meg? Jeg er ikke så veldig opptatt med det. Jeg sørger alltid for at mine viktige regninger blir innbetalt, og at all søppel, som inneholder mat, papp og restavfall blir kastet vekk, og sortert nedi de store søppel boksene.

 

Jeg er ikke akkurat så bekymret. Jeg er bare glad for å finne fram den gode formen, som faktisk gir meg en lyst til å leve en dag til. 

For meg er det veldig viktig. 

 

Det er viktig. 

Det er viktig. 

 

Det er viktig. 

 

 

Åpenhjertig

Jeg tenker positivt på noe. Det er ikke uheldigvis et problematisk spørsmål å løse. Det er liksom en rolig balanse i en rolig dag. Jeg er jo egentlig litt kjedelig av og til, men idag kjenner jeg meg mer levende i god form. Det er jo en god lengsel, som bobler opp en varm og varig glede. Jeg er ikke så opptatt av å dykke ned i problemer, som illustrerer et negativt bilde. Jeg tenker liksom på å lengte etter en bedre livskvalitet. Jeg har ikke så stor oversikt, men dere skjønner logikken i det jeg skriver.

 

Mitt hjerte er et kjød hjerte. Jeg vil helst ikke sette en lang pil gjennom hjertet. Det skjedde nesten da kjæresten min forlot meg for mange år siden. Det kan jo også billedlig talt skje, når jeg velger å hoppe ut av normaliteten, som er en del av min trygghet. Jeg er liksom ikke en ond lovbryter, som springer ut for å ødelegge både livet og meg selv.

Jeg er en trivelig forfatter, som er sulten etter å oppdage mer om ting i livet som er både realistisk og innrullet i mysterium. Det er en god lidenskap. Jeg er ikke sulten for noe som er kjedelig og meningsløst. Jeg liker jo egentlig filmer, videospill og musikk. Det er liksom mye mer enn det.

 

Jeg fant ut at bloggplattformen gir meg en trygghet i livet. Det er liksom en plattform og et publikum. Havner jeg for eksempel i en livskrise, så er det alltid noen som kan strekke ut sine hjelpende hender. Det er jo alltid kjekt å blogge. Jeg blogger jo for å blogge, fordi det er kjekt og spennende å leve med. Jeg er også flink til å være i noe som kalles for et pusterom. En sånn slags  stillhet i en forbedring posisjon. Jeg ønsker helst å ikke skrive altfor mye, men dette er en god livsstil, som gir meg mye glede og kontinuerlig utvikling. 

 

Jeg er ikke kjedelig og sur idag. Det er litt kjekt å være sånn åpenhjertig og ærlig noen ganger. Det er noe som oftere blir akseptert i samfunnet og kulturen.

 

Så hva er det som foregår idag?

 

Jeg tenker liksom positivt på noe. Det er ikke et problematisk spørsmål å løse. Det er tanker om livsstil. Det er gode og nyttige tanker. Det er liksom noe som jeg jevnlig tenker på. 

 

Jeg er rett og slett åpenhjertig idag.

 

Les mer om mine spennende planer i et nytt kapittel og i 24 timer her i linker: Et nytt kapittel

24 timer

 

Jeg har ikke noe mer å si.

 

Ha en fin dag videre❤️

 

 

 

Blogg

Da var jeg endelig våken igjen uten ryggsmerter. Det har vært en spennende periode med blogging, og kontakt med lesere i en åpen blogg samtale. Jeg har forresten vært litt friskere ved å bruke en god tid med litt fotografering her og der i mitt hjemsted. Jeg tenkte liksom på et blogg innlegg, som skal være attraktiv og levende. Da er det greit å lime inn litt bilder her og der, for å gjøre bloggen mer levende og akseptert.

 

Jeg har vært inne i dette blogg universet, og blogg samfunnet i knapt en måned. Det er jo egentlig min andre gang jeg melder meg inn i systemet, som blogger i en ny plattform. Jeg var jo en lunken blogger i 2016-2018 før jeg bestemte meg for å slappe av, og være fraværende fra blogg i 6 år. Jeg kom endelig tilbake for en måned siden, for å heller skjerpe inn blogg skriving i en daglig plikt, eller hverdagen.

 

Jeg har også tenkt mye på inntjening av penger for blogging. Jeg har lagt ut i snitt et innlegg på bloggen min hver dag, og har lagt merke til en stor leser trafikk for bloggen.

Jeg lurte på om noen av dere kunne gi meg et par veiledning og tips, om hvordan man kan følge enkle rutine steg, og retningslinjer i samarbeid med gode partnere, for å kunne starte å tjene penger på blogg? Gjerne skriv inn litt om et par ideer i kommentar feltet nederst på innlegget.

Det trenger ikke å være et voldsomt oppsett og styr fra Megapic, som er annonsering lenker, klikk lenker, ditt og datt, for pynt og rosa bloggere.

For jeg er ikke en rosablogger.

Jeg tenkte liksom på en komfortabel metode, som inneholder enkle frimodige steg i samsvar med et gyldig regelverk og retningslinjer, som kan gi meg en mulighet for inntjening av penger på bloggen min.

Jeg blogger jo hver dag, og vil helst ikke leve som fulltids blogger helt gratis. Del noe kreative tanker i kommentarfeltet.

 

Jeg er jo egentlig veldig fornøyd med blogging sånn sett. Jeg har stått på med motiverende styrker, og en brennende ild i mitt hjerte. Jeg gleder meg også i fortsettelsen med blogging, og håper selvfølgelig på en lysere framtid med blogging.

 

Jeg vil bare si med et åpent hjerte at jeg er veldig takknemlig, og glad i alle mine lesere. 

 

Ha en fin dag videre❤️

 

Blogg.

Ikke gi opp

En drøm om framtiden. En opplevelse av noe spennende. Et hjerte som brenner på grunn av et stort håp, som er innpodet urokkelig fast i hjertet. En streng beskjed til en mistenksom fiende, men en lysere dag for meg. Jeg er glad og takknemlig for livets gode overraskelser. Det er som å legge merke til nye sider av unike fargerike bilder. Et nytt innhold i et nytt kapittel.

 

Jeg sier det klart og tydelig at jeg er ikke trøtt. Jeg stod tidlig opp for å ikke miste motet. Jeg spiste opp frokosten veldig fort. Jeg ville slett ikke kjenne på en dråpe av tvil.

Det er ikke skremmende å få være seg selv i en ny dag, som gir en ny fylde av muligheter, glede og utfordringer i et nytt steg videre i historien. Det er et kraftig løfte, som smelter vekk sorgen. Jeg er egentlig ikke helt ensom. Det er alltid noen som hjelper meg med å gå videre i livets reise. 

 

Jeg er ikke ferdig. Jeg har fiender. De spionerer og undervurderer inspirerende taler, uttalelser og gaver helt feil. De er ikke modne mennesker og ønsker ikke noe annet enn vold og bedrageri. Mange av dem har nesten begravet noen av mine nærmeste ned til jordens nedre deler. 

Noen av dem er homser, og det gjør vondt. 

Jeg er ikke redd for å være meg selv i gode dager og i onde dager. Det er forstyrrelser, som inneholder lenker av redsler. Mine fiender er ikke mine ekte venner. De er som demoner, som plutselig dukker opp i livet når alt går oppover. 

 

Jeg sier at jeg er ikke trøtt. Jeg stod opp tidlig idag for å ikke miste motet. Jeg er ikke redd for noe motstand. Jeg har spist opp frokosten min, og venter på å skrive videre i historien, som handler om mine prosesser i livet. 

Ikke misforstå meg. 

 

Ikke gi opp. 

 

Jeg er ikke imot noen, som forstår meg. Jeg er en trivelig kar, som elsker å se positive forandringer i menneskers liv.

 

Det er noen som er imot meg, men Gud tar seg av dem. Det er mange feller av forskjellige størrelser i livsfelter. Det er alltid noen, som vil spytte på det som jeg står for, og ødelegge mitt mesterverk. 

 

Ikke spytt på meg. 

 

Lev livet. 

 

Ikke hat meg. 

 

Ikke gi opp.  

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top