Et vanskelig spørsmål om håp. Noen skriver ned vanskelige ord i regnværet. Sorgen er tung å bære, men kjærligheten eksisterer. En melodi høres veldig guddommelig, mystisk og kjent ut. En melodi fra havet, som skinner fram med rennende og plaskende toner/havlyd gjennom hav bølger. Det er ikke vanskelig å leve med en fred, som er dyp nok til å verne forstanden. Minutt for minutt i tikkende klokke slag, mens noen fortsetter å skrive ned levende ord i regnværet.
Jeg er ikke ensom i skygger av livet. Det er vanskelig å forstå hvorfor livet er så mystisk. Jeg smaker på en kjærlig trøst, som river frykten ut av meg.
Mitt hjerte banker rolig av spenning, og pennen rister på bordet, og glir ned til notatboken. Det er et spørsmål om håp, men Guds store nåde dekker over dagen.
Det gjør vondt å smake på noe som gir meg smerter i magen. Det er også rivende tanker, som gir meg smerter i magen. Jeg fryser noen ganger, og venter på forskjellige svar i stillheten. Det er en tørst (åndelig tørst), som kan aldri slukkes.
Det er ikke noe nytt å fortelle i en verden, som skriver ned håpløshet og tomhet i hjertet. Det er urettferdig å leve slik i en mørk dal.
Livet er mystisk. Det er en sorg som lærer meg å omfavne. Det er en glede, som gir meg styrke. Jeg vil ikke for alltid lære å hate, men jeg vil lære mer om en kjærlighet som aldri svikter.
Jeg har venner, som har sviktet meg.
Men jeg kjenner en Guddommelig kjærlighet som aldri svikter.
Det er lett å begynne med hat, men det er vanskelig å tilgi.
Ord fra hjertet.
Les mitt forrige innlegg her: Ikke gi opp. Les mitt innlegg om tøffe tak, mens hjertet blør her: Hjertet blør. Les mitt innlegg om å være åpenhjertig her: Åpenhjertig.
