Det er stille.
Ikke noe lyd, men jeg lytter forsiktig til mine hjerteslag.
Det er kvalmende…
Jeg ligger på sengen, og stiller et spørsmål om min eksistens. Jeg sliter med å puste normalt. Det er kvalmende.
Kvalmende….
Mitt liv og mine lånte dager. Det er dypere enn en liten påminnelse. Jeg føler meg litt korsfestet i en uheldig tilstand, som gjør meg utilstrekkelig og skammelig. Jeg er et menneske, som kjenner et spikret ord,(Håp) som får mitt hjerte til å banke fortere. Jeg er en venn, som kjenner temperaturen i en jevnlig vurdering av et vennskap, som er fryst, eller et vennskap, som er godt og varmt. Det er ikke enkelt å legge seg flat i en krenkende og krevende situasjon. Jeg har lagt merke til at mine dager er mine lånte dager i en guddommelig tidslinje. Jeg vet ikke når tid døden innhenter meg og skiller meg fra det jordiske livet, og mennesker.
Jeg ser, men jeg ser dessverre ikke langt nok. Jeg tar meg ofte godt sammen, for å anstrenge meg selv bedre, og strekke meg, men jeg strekker meg dessverre ikke langt nok. Jeg vet at jeg går på en smal sti, men stien blir glattere og ujevn. Mitt navn er i mange sine lepper, men mitt hjerte kan nesten ingen kjenne.
Jeg er mer enn bare kjøtt og blod. Jeg har opplevd store mirakler, som har gitt meg frysninger og rivende tanker. Jeg lever, for å overleve i et sterkt og brennende vitnesbyrd. Det er dypere enn en liten påminnelse om livet og gleden. Regnet er en hjelpende hånd, som får meg til å bruke mer tid alene, med å utforske mer av en innviklet dybde, som gir gode meditasjoner og indre refleksjoner for renselse og livsmot. Jeg er ikke et håpløst menneske. Jeg er et guddommelig menneske.
Det er ikke bare bokstaver i tomhet, som slår ihjel. Det er en kroppsdel, som tenner til og med skogen opp i brann. Tungen er ond og farlig. Med tungen kan vi velsigne Gud den allmektig, og forbanne mennesker, som er skapt i hans evig bildet. Tungen er som et lite ror i en stor båt, som styrer våre retninger i livet. Det er en skremmende sannhet, som har gitt meg et varmt hjerte, for kjærlighet, menneskelig forhold og skriving.
Jeg er ikke redd for å kjenne mine indre lidelser. Jeg er en unik og levende person, som studerer menneskers indre innvirkende motormøster/drivkraft, og motivasjon kraft, som åpenbarer menneskers sterkeste sider, og lyser fram menneskers og mine svakheter.
Det er mer enn nok.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg sliter og strever gjennom dagene.
Jeg har tørket vekk mange tårer.
Jeg har sett mine tårer.
Mine tårer.
Mine tårer.
Da lever jeg tydeligvis videre i mitt liv, og i mine lånte dager. Det er en dypere tanke enn en liten påminnelse. Det er et enkelt installerende verktøy på innsiden, som utarbeider retningslinjer, eller et kart, og kartleggings plan for livet. Jeg elsker jo å se gode dager. De dagene er jo ikke langt unna meg og deg. Jeg åpner mine øyner og åpner mitt hjerte, for å prøve å se litt av framtiden. Jeg ser og studerer livet i våkenhet, men jeg ser dessverre ikke langt nok.
Jeg prøver å strekke meg, men jeg strekker meg ikke langt nok ut.
Det er ikke jeg, som er problemet.
Det er ikke noe feil med meg på den måten.
Jeg er liggende på sengen, og føler meg motløs og syk.
Det er stille.
Det er ikke noe lyd, men jeg lytter forsiktig til mine hjerteslag.
Det er kvalmende…..
Jeg ligger på sengen og stiller et sterkt spørsmål om min eksistens. Jeg sliter med å puste normalt. Det er kvalmende.
Kvalmende….
Jeg tørker vekk mine tårer.
Jeg har sett mine tårer.
Jeg har sett mine tårer.
Jeg har sett mine tårer.
Les mitt forrige innlegg her: En dråpe til. Les mitt innlegg om å overleve i livet her: En kamp for livet. Les mitt innlegg om et fiendskap på innsiden her: Min fiende.
