Jeg angrer ikke.
Spenning er følsom.
Livet er mystisk.
Hvem er jeg på innsiden?
Hvem er jeg forelsket i?
Ikke misforstå.
Ikke misforstå.
Jeg lever enda.
En kopi av en falsk avgudsdyrkelse. Et innviklet tema om en illustrerende ideologi, eller filosofi. Jeg puster, og lytter på nedrivende rykter, som setter spikeren inn med en stor hammer. I en følsom spenning. I en dramatisk situasjon. Hvem er det, som er så berørende sterk til å skape en ny tragedie? Jeg er ikke en morder. Jeg er ikke troløs mot venner, som elsker fiendskaplig motstand, som vibrerer.
Det var noen, som prøvde å ringe meg i et ubesvart anrop. Et hat mot livet i en formørkelse, som samler inn skyldige mennesker, for å bli bundet og foraktet. Jeg hater fiender, som er skammelige og dekket av skyld. Et glass med vin, som gir en kortvarig glede, men noen er ute etter å skape et kaos i krefter av ondskap. Det er i et kontrollerende tåkelag, som maler skjønnheten mørk og ond, og manipulerer et menneske til å begå selvmord i et selvmordsforsøk.
En ny side i en nydelig dag, og freden gir meg søte og gode følelser. Det går sakte, men det er i en følsom stillhet og spenning. En vurdering eller en viktig tanke om livets beslutninger. Det var noe, som plaget meg. Det er både tall og bokstaver i noe jeg ser i drømmer, som gir meg en forståelse i frykt. Det er en komplisert forklaring. Det henger i en tråd av ond plage, som binder og legger mennesker i håpløsheten.
Jeg spør henne: Lever du enda?
Hun smiler ondskapsfull, og svarer ikke på mitt spørsmål, men sier direkte til meg: “Jeg trodde at du var død”.
Jeg har venner.
Jeg har en familie.
Det er noe som ikke helt stemmer.
En uhørt episode.
En uhørt tragedie.
Volden kan være flørtende.
Mye har skjedd, og ting er annerledes idag.
Jeg lever enda.
Det er noe som bekymrer oss. Vi elsker egentlig å omfavne ondskapen. Livet er vanskelig å forstå. Det er både nedturer og oppturer. Livet er så mystisk og omfattende stort. Kortvarig er livet, og vi lar sjelene bli dekket av masse indre sår. Det er deprimerende å få vite at formørkelsen hviler i og over ensomheten. Jeg vil ikke stole på en blindhet, som illustrerer fred og ingen fare. Vi lar oss bli manipulert av stolthetens stav, som er i styggedommens natur. Jeg er krenket noen ganger, og jeg gråter inni meg noen ganger.
Hvordan går det med deg?
Jeg mener.
Lever du enda?
Jeg skyver vekk frekkhetens tale i synden, men jeg kan ikke hindre sorgen å blø i meg noen ganger. Depresjonens kvelertak, og sorgen i frustrasjonens time har krefter og ondskap. Jeg er ikke bedre enn noen, for vi er alle skapt i Guds bilde. Vi er alle like verdige og elsket.
Men, du har vært savnet i flere perioder.
Vi var så sårede og bekymret.
Jeg mener.
Lever du enda?
Lever du enda?
Lever du enda?
Lever du enda? (del 2)
Les mitt forrige innlegg her: Et skritt mot døden (del 3) Les mitt innlegg om ondskap her: Ondskapen. Les mitt innlegg om et alternativ her: Et alternativ. Les mitt innlegg om visdom her: Ord fra hjertet (del 3)
