*Husker du meg?*
*Nei.*
*Jeg trodde at jeg så din grav.*
Det var en merkelig følelse. Indre sorg og en motløs ånd. Det var nesten som å ta seg en ubehagelig kald dusj. Tåkete og motbydelige dager. Jeg hadde ikke så mange ord å si. Jeg så mye blod og skam i voldelige dager. Mine venner var ikke særlig mine ekte venner. En skarp pil gjennom hjertet, og dråper av ekte tårer.
*Jeg husker ikke deg.*
*Er ikke du død.*
Vennskapet var over for en god tid siden. Jeg ville ikke høre mer om deg. Jeg så mitt blod i dine hender. Jeg ville ikke tenke mer på deg.
En fryktelig stemme i bakhodet, men det var bedre å drikke litt lunkent vann enn alkohol. Jeg så din skam og skjulte min vrede. Ingen brydde seg om deg. Det var som å høre et rop fra tunnelen.
Mine venner var ikke særlig mine ekte venner. En kniv i hjertet, og dråper av ekte tårer. En omfavnelse av ondskap. Jeg ville ikke leve mer. Jeg var lei av å lyve og skjule meg.
Jeg ville ikke høre på noen, men fikk vite at døden tok vekk mange av mine nærmeste venner i en storm. Det var ikke som en stor overraskelse å få vite at en kompis, som virkelig forrådte meg var ikke helt død egentlig, men de spyttet på ham, mens de rev ham nesten livløs ned på bakken med stor makt, og skrek *Et forfalsket dødsfall*.
Jeg kom meg ut av det voldsomme oppstyret i flokken. Det var mye hat og vold. Jeg var tørr i munnen. Det var hans blod i mine hender. Jeg ville ikke tenke mer på ham.
Det var kaldt og trist.
Jeg ringte ham dagen etter. Jeg ringte ham på kveldstid. Han tok telefonen og hørtes veldig nervøs ut.
*Husker du meg*? Spurte han.
*Nei* (Jeg løy)
*Jeg trodde at du var død* sa jeg sint.
*Jeg skal drepe deg* sa han.
Jeg la på røret.
