Blod i hendene, og støv på ansiktet. Det er en vond opplevelse. Er det noen som hører på den hjelpeløse, som ikke vil se lyset? Smerter i magen og en tankeløs tale. Det er en ond lengsel etter å rive seg ut av folkemengden i en fornærmende situasjon. En ulykke i en grå dag, som får tårer til å renne og kroppen, som er dekket av sår og blod til å skjelve. Jeg vil ikke leve en dag til uten å føle meg levende og frelst med tilgivelse i en ond dag.
Det er som å befinne seg i en kald ørken hvor frykten stilner kroppen, og fryser beina dypt nedi sanden. Jeg tilgir alle som har gjort meg mye vondt og ondt. Det er liv i kroppen og kraft i ensomheten. Er det virkelig noen som hører på den hjelpeløse som ikke tør å åpne øynene?
Et slag for hevn, og et annet slag for hat og foraktelse. Et fryst vennskap, som er et fiendskap i dager av livet. Det er ikke lett å være seg selv i dager av livet. Det finnes en levende ondskap, og det er en frekkhet i ondskapen, som får den hjelpeløse til å blø godt på innsiden, mens regnet plasker hardt på våte bakker i storbyen.
Jeg er lei av å se på meg selv i speilet. Det er så mye som mangler i meg. Det er ikke perfekt, og det er ikke rettferdig å lide urettferdig. Forstyrrelser av frykt gir tanker, som blåser vekk takknemligheten. Det er spørsmål om håp og kjærlighet, mens noen lider og skriker ut om hjelp i en ond dag.
Blod i hendene etter vold, og støv på ansiktet og kroppen av skam og forakt.
Det var i en stillhet hvor formørkelsen (mørk tåke) kom snikende inn i huset, og kom svevende over hodet som en tyv. Han bet seg selv i leppene til blods, og spyttet ut blod på gulvet og på sine klær. Han gråt og gråt blodig. Han lukket sine øyner og ropte om hjelp i flere timer, mens hjertet banket rolig videre, og gav merkelige og urolige hjerteslag av frykt og hat i kroppen.
Er det seriøst noen, som kan høre den hjelpeløse som ikke vil elske og ikke leve?
Jeg lever, og det er ingen som vet hvordan jeg egentlig har det på innsiden. Jeg vil ikke gråte bare for å legge meg flat og gi opp. Det er så mange som gir opp og dør. Jeg vet hvorfor det er vanskelig. Det er ikke nødvendigvis enkelt å akseptere livet slik som det er. Det er i stillheten hvor depresjonen og sorgen blir unnfanget i ondskapen. Jeg vil ikke såre noen eller krenke noen på noe som helst måte. Jeg tilgir alle som har gitt meg vonde opplevelser. Det er kraft i tilgivelsen, og kjærligheten, som er en kraft, kjenner sannheten og vil sette meg fri fra fordømmelse og uro på innsiden.
Jeg vet hvem jeg er.
Vet du hvem du er?
Jeg vet meget godt hvordan jeg har det på innsiden, men jeg vet dessverre ikke hvordan du har det på innsiden. Du er viktig og elsket av mennesker som trenger deg, og jeg er viktig og elsket av mennesker som trenger meg. Vi trenger hverandre, så ikke svett for mye, men hold deg oppe i live og i humøret.
Jeg vil ikke si mer.
Jeg vil ikke si mer.
Jeg vil ikke si mer.
Å blø på innsiden.
Å blø på innsiden.
Å blø på innsiden.
Les mitt forrige innlegg her: Et viktig valg. Les mitt innlegg om ondskapen i mitt liv her: Det er ondskap i mitt liv. Les mitt innlegg om et fryst vennskap her: Vennskapet er fryst.
