I gode og onde dager. I livets favn. Det blåser mye, og det herjer mye på utsiden. Det er sannelig mye godt, som treffer et hjerte i et vakkert syn. En levetid, som er beskrivelig elsket i en berørende atmosfære. Et siste spørsmål om håp før døden inntreffer, og dødsrikets porter åpner opp igjen. Jeg er et dødelig menneske, som tegner inn et illustrerende håp i en kjedsom, dømt og håpløs verden. En hærskare av utvalgte/utpekte soldater, og en hærskare av religiøse mordere. Politikken skaper splittelser og kriger i store problemer. Jeg er lei av en smittsom ond parfyme fra en åndelig motstand. Verden er ond og skammelig. Jeg vil karaktisere et lykkelig menneske, som smelter inn et bankende livshåp mot krenkende, og undertrykkende mennesker i et ondt sjakksystem.
Mitt hjerte taler til de trofaste, og pliktoppfyllende mennesker. Mitt hjerte omfavner livet, og taler til fiender av pliktoppfyllende mennesker. Mitt hjerte gråter for de avdøde, og mislykkede mennesker. Klokken er tikkende ond, og solen lyser strålende sterkt på håpløse mennesker, som tramper på en jordklode, men leiter etter mange svar om håp og lykke.
Så uryddig og mistenksom. En ødeleggende stil i et ondt system. En frekkhet på tunger til stridslystne menn. En magnetisk kraft skaper en manipulerende balanse i en hypnotisk/hypnotisering tale. Det som var ondt og fryktelig er idag godt og behagelig. En urolig venn i kjedsomheten. Jeg er ikke en radikal type, som setter/tenner fyr på en opprørsk, dynamisk og ond stemning i en forstyrrende forsamling. Ondskapen eksisterer, for å ødelegge mennesker i denne nåværende tidsalder. Det er som å studere et ondt kunstverk. Jeg vil smelte inn en fred, som er dekkende varm, og behagelig i en følsom glede for sjelen. Vi trenger å elske hverandre gjennom stormer av livet.
Vi trenger å studere en helhet, som er i en berørende åpenbaring. Jeg er en del av et innrammet samfunn, som mykner hjerter gjennom gode manifestasjoner. Jeg er ikke så mye med venner lenger på grunn av en sult i en lidenskapelig makt. Jeg har slukket en langvarig tørst på grunn av en lysere glede. Jeg smaker ofte på alkoholen for å trøste min sjel i depresjonens time. Jeg kjenner mitt gode speilbilde. Jeg kjenner min frihet. Det er mange sider i et livs kapittel.
Det er mange sider i et livs kapittel.
Hvorfor skal jeg frykte for noen? Det er greit å få en hjelpende hånd i en livssituasjon, men det er viktig å være meg selv. Det er en styrke i en personlighetsvurdering. Det er trøstende godt å modnes i den prosessen.
Men hva er klokka?
Og hvor er det beste livet?
Det blåser ute.
Det regner ute.
Det blåser ute.
Det regner ute.
Jeg tenker.
Jeg tenker.
Jeg tenker.
Klokken tikker.
Jeg er berørt.
Jeg lever i gode og onde dager. Jeg lever i livets favn. Det er et håp i mitt bankende hjerte. Det er en kort levetid å omfavne i en berørende atmosfære. En stillhet i dødsleiet før et siste hjerteslag i en døende kristen, som skal sveve inn gjennom himmelens porter, og inn til Guds skinnende og vakreste land etter døden. En takknemlighet, som koker opp gode og varme følelser på innsiden. Jeg er et dødelig menneske, som beskriver et håpefullt hjerte i en urettferdig, ond og håpløs verden.
Noen elsker meg.
Noen hater meg.
Hvem har ringt meg?
Jeg spytter vekk all tvil mot et liv av gode resultater og lykke. Jeg tørker vekk mine tårer på grunn av et stort og levende håp på innsiden. Jeg smører mine brødskiver med gode følelser for livet. Jeg spiser ofte med en god samvittighet. Jeg drikker litt alkohol med mye glede. Jeg elsker livet med mye glede.
I Kjærligheten.
Jeg lytter.
Jeg skriver i en følsom stillhet.
Livets omfavnelse i en berørende atmosfære.
Jeg er berørt.
Jeg er berørt.
Jeg er berørt.
Jeg er berørt.
Les mitt forrige innlegg her: I hjertet for landet. Les mitt innlegg om kjærlighet her: Hun er (usynlig) Les mitt innlegg om visdom her: Et svar på tungen (del 5). Les mitt innlegg om et skritt mot døden her: Et skritt mot døden (del 2)
