Det er latterlig og ondt. En sarkastisk latter og blodige dråper av hat. Jeg er ikke redd. Minutt for minutt og såret sprer seg utover kroppen på kvelden og natten. Det er rivende tanker, og det er en ondskap, som smaker blod og søtt i munnen. Jeg venter og hører at klokken tikker videre. En plage som forstyrrer. En uekte kjærlighet som svikter. Det er dråper av tvil, mens regnet plasker hardt på våte bakker og tak.
Jeg er et menneske. En slurk av kaldt vann har renset sjelen og vekket meg opp fra en vond søvn. En komplisert måte å leve med. Jeg ser ned på klokken og løfter blikket mitt opp mot en håpløs verden. Jeg er ikke redd.
Det er angst som kveler sårbare mennesker i mitt område og bosted. Det er ofte kaldt og kjedelig. Det er ofte vanlig å drikke urett, mens verden vokser i ondskap og livet går framover.
Hvorfor er jeg så ofte ensom?
Det er ikke mine tårer mot livet og politikk. Jeg gråter ikke når tanker river vekk den gode formen min, og når jeg får lyst til å hate og skrike. Det er noen som banker hardt på døren for å bli mottatt med respekt og kjærlighet. Det er vanskelig å finne lykken i livet. Jeg ser ned på klokken, og løfter blikket opp mot en håpløs verden.
Det var plutselig mørkt og kaldt inne i det lille soverommet. Det var ubehagelig og motbydelig. En torturerende situasjon uten omsorg. Klokken tikket veldig sakte og sikkert. Det var en liten gutt, som satt inne i et mørkt og kaldt soverom. Han frøs og bet seg på tennene da telefonen ringte, og gulvet begynte å riste. Så ubehagelig og motbydelig i minutt for minutt.
Det er ikke mine tårer mot urettferdigheten i livet. Det er menneskelig å tvile, men hjertet banker for sakte på innsiden og kroppen fryser av kulde og motløshet. Det er ikke noen som ser meg i min leilighet. Det er ikke noen som vet hva jeg gjør for noe. Jeg er ensom og deppa. Jeg er nervøs og sint.
En dråpe av kaldt vann om gangen, mens tanker river vekk den gode formen. Det er menneskelig å tvile, men sykdommen presser meg ned på sengen for å blø litt på innsiden, og lide urettferdig. Jeg er lei av å leve. Det er smerte å kjenne på igjen og igjen uten takk i minutt for minutt.
Jeg orker ikke å gjenta meg selv i min svakhet. Jeg orker ikke å høre på mas og løgn. Jeg er kjedelig og deppa. Det er en frekkhet i ondskapen. Jeg vet hva jeg skriver om. Det er en ondskap, som smaker blod og søtt i munnen. Jeg venter og hører at klokken tikker videre veldig sakte.
Klokken tikker videre veldig sakte.
Klokken tikker.
I minutt for minutt.
Minutt for minutt.
Minutt for minutt.
Les mitt forrige innlegg her: Det er ikke over. Les mitt innlegg om selvmord her: Selvmordsforsøk. Les mitt innlegg om håp her: Et spørsmål om håp.
