Jeg er lei av å vente. Det svir på grensen til et sinne utbrudd veldig ofte. Det er latterlig og uaktuelt å oppleve noe sånt. Jeg kjeder meg i bakgrunn av spikrede løfter, som har gitt meg kalde skuldrer. Jeg vil se gode resultater. Jeg vil oppleve et gjennombrudd utenfor min komfortsone. Det er vanskelig å forholde seg til utfordringer, som smører meg med tålmodighet. Jeg liker rett og slett ikke å stille meg bak i køen, for å vente lenge og lenge på en stor drøm oppfyllelse. Det er dessverre slik.
Noen ganger er det ubehagelig og kjedelig. Noen ganger er det så frustrerende og vanskelig. Jeg kjenner på en motstand, som ikke gir meg mye fred. Jeg er rett og slett irritert og ukomfortabel.
Jeg er ikke alene i dette.
Jeg vet at det er sånn slags utvikling trinn i en viktig fase av mitt liv. Det er også prøvelser, som Gud gir. Han tillater mye motstand og motvind, for å bygge en bedre karakter i meg. Når man tenker på denne måten, så føles det litt mer komfortabelt med en glede av å vente.
Det har vært mange som har ringt på døren min. Jeg har ikke latt noen få komme inn i livet mitt. Jeg hører enda at noen snakker og snakker om meg bak min rygg. Jeg kan ikke stole fullstendig på noen, og lukker døren for godt. Jeg vet godt hva kalde løfter er. De er falske og tomme ord.
Noen ganger er det ubehagelig og kjedelig. Det er smertelig, og det gir meg mindre kontroll på livet. Jeg kjenner ikke deg, men det er ofte så tørt og trist at til og med alkoholen vekker meg opp i trøst og glede.
Jeg er ikke alene i dette.
Jeg er stille, og lurer på forskjellige ting som gir meg hat og mye kulde uten fred. Det er ikke godt nok til å gi meg en god søvn hver dag. For noen snakker enda om meg, mens noen andre gråter og ler ondskapsfullt, men skriver ned detaljer.
Jeg er ikke alene i dette.
Les mer om å ikke stå alene i linken :Ikke stå alene
Noen ganger er det så frustrerende og vanskelig.
Jeg kjenner på en motstand.
Jeg er ikke alene.
