En ren tale i sorgens hus. Det er mørkt. Det er et merkelig syn. Jeg leiter etter et menneske. Jeg kan føle meg kald og upassende i et grått innhold. En komplisert makt i en forstyrrende melodi/musikk. Det er noen som er et urovekkende problem i en forsamling og i kjærligheten. Jeg lytter til et hjerte som blør for en rettferdig utfrielse fra en ustoppelig undertrykkelse i en dal, som flyter av ondskap og hat i en berørende kulde.
Jeg elsker en troverdig oppdagelse. Jeg elsker mennesker som gir meg gode tårer. Det banker i hjertet mot en forstyrrelse av frykt, og en merkelig følelse av svimmelhet i motløshetens ånd. Et grått innhold i en bred og komplisert livs historie. En følsom plage på innsiden. Jeg lytter forsiktig til mine hjerteslag, og lytter til vindkreftene, som er en manifesterende flytsom del av høstværet.
En problematisk retorikk, som slår hardt på bordet for blinde mennesker. Det er mørkt. Det er et merkelig livssyn. Jeg kjenner et menneske, som forlot meg, for å omfavne et nytt kapittel. Det ligger i mitt hjerte å lengte etter dødsdagen min. Jeg forstår hvorfor det er en vibrerende kraft for motstand i et formørket innhold.
Jeg forstår hvorfor noen leiter etter meg.
Jeg forstår hvorfor jeg forsvant i fortiden.
En kniv i hjertet.
Det er en konfronterende kraft i en tankeløs tale. Jeg vil ikke gråte for noen, som bryr seg mer om en halv skrevet illusjon i en blindvei, som er en falskhet i livet enn kokende ord, som gjør hjertene varme og brennende i sorgens hus. Det er noen som feller andre i en uhørt tragedie. Jeg husker at jeg fikk elske noen med en ekte kjærlighet, som gav meg tårer. Jeg husker at jeg gråt.
Jeg gråt.
Jeg føler meg upassende i et tidspresset liv.
Jeg føler meg utilstrekkelig i et ulykkelig liv.
Jeg er ikke.
Jeg er ikke.
Jeg er ikke den du tror jeg er.
Jeg er.
Jeg er et menneske i et levende vitnesbyrd.
Ok.
En hemmelig omfavnelse for noe betydelig stort i livet. En oppdagelse av frelsen i stormen og i en trengsel. Det banker i mitt hjerte mot ondskapens lidenskapelig kraft i den onde naturen. Jeg er ikke redd for å blø. Jeg er ikke redd for å snuble. Mitt liv er et brennende vitnesbyrd i en kraft fra det høye. Hvorfor skal jeg frykte? Og hvorfor skal jeg snuble?
Noen følger etter meg.
Noen hater meg.
Klokken tikker.
Jeg venter på en overraskende slutt. Min fred er i min trøst.
Min fiende er i et formørket fangenskap. Det er et levende håp, som lyser opp en glede i en brennende kraft. Jeg er ikke død enda. Jeg skriver det ned for å brenne vekk skyldfølelsen.
Jeg venter på mitt siste kapittel før døden.
Min fred er i min trøst.
Klokken tikker.
Hva gjør jeg nå?
Jeg lar tårer renne ned.
Tårer.
Tårer.
Tårer.
Tårer.
Les mitt forrige innlegg her: Jeg er ikke død. Les mitt innlegg om et nytt kapittel her: Et nytt kapittel. Les mitt innlegg “Jeg skriver til deg” her: Jeg skriver til deg. Les mitt innlegg om et hjerte som blør her: Hjertet blør.
