Redd for å dø.
Redd for å blø.
En ond latter, som får meg til å skjelve av elektrisk kraft i mitt soverom.
Jeg er.
Ikke en kald venn, men…..
En smittsom skikkelse/person.
Det er et håp. Det er en ubeskrivelig følelse for livets sjakksystem, som ser ut som en ond sirkel. Jeg har kjent på mange smertelige hjerteslag. Jeg er ikke en fryktsom venn i en ukjent dal, som er omgitt av et tåkelag av svimmelhet, ondskap og fordømmelse. Det er noe som gnistrer og flammer opp en brennende vrede mot alt, som stemmer i en saklig hevn utnyttelse mot meg. Det finnes ulver, som knurrer og biter tennene godt sammen. Jeg er et menneske som tar vare på en langvarig livsglede. Jeg tar vare på en hemmelighet. Det er mine ord som er saltet med visdom. Det er deres blodige hat, som har gitt meg blodflekker og kalde skuldrer. De spytter på hverandre, og spytter på meg.
Et motbydelig blikk. Det kommer ikke som en overraskelse å se venner, (som er et folk i mine øyner) gå rett forbi meg i en kald og tøff motstand. De dytter meg rett til siden, og ser kaldt på alle som ønsker å vise fram vennlighet. En lærdom som koker av råtnelse. En førførende venn, som er fengslet og drept bak fengsel vegger…..
Jeg er ikke overrasket for tydelige hindringer, som er som hvite grensestreker i mange livsområder. Jeg er redd for å miste kontroll og blø for det. Hvorfor ikke blø for det gode mot en oppnåelse og større dømmekraft? Det finnes en falsk og umoden kjærlighet, som spruter ut gode dufter, men råtner sjelen og svikter en menneskelig favn i et troløst forhold. Det er altfor mange snublesteiner. Jeg får lyst til å skrike med tårer til himmelen.
Det gjør vondt å puste.
Det gjør vondt å leve.
Et nytt skjelvende skritt mot døden. Det er skremmende å legge seg ned på sengen for tidlig. Jeg orker snart ikke mer.
Det er noen som kjenner meg altfor godt.
Altfor godt.
Altfor godt.
Det er et håp. Det er en ubeskrivelig følelse for livets sjakksystem, som er ondt og forførende. Jeg er som et menneske i et tåkete liv, som skjuler min framtid. Jeg tar vare på en langvarig livsglede. Jeg tar vare på en hemmelighet. Det er vanskelig å motivere og oppmuntre mitt folk til å tenke slik. Det er mange glatte stier. Det er tydeligvis mange konfronterende uttalelser og budskap, som stikker hjertene dypt med onde nåler. Det er urettferdige oppdragelser i flere livsområder, som er blitt notert ned i en kartleggingsplan, og åpenbart fram som sammensydde feller. Det er et ondt sjakksystem som manipulerer fram forskjellige synlige skritt, som utføres i en blindhet.
Jeg vil ikke høre mer.
De er onde mennesker, eller fæle ulver, som hater hverandre og hater meg. De bråker, forstyrrer, refser og knurrer. De spytter på hverandre og spytter på meg.
Ikke gråt.
Jeg ligger på sengen, og husker enda ordene som kom ut av min avdødes venn i en kort tid han var i live:
“Redd for å dø”
“Redd for å blø”
Jeg begynner plutselig å le. En ond latter som får meg til å skjelve av elektrisk kraft i mitt soverom.
Jeg er.
Ikke en kald venn, men……
En smittsom skikkelse/person.
Jeg tar et skritt mot døden.
Et skritt mot døden.
Et skritt mot døden.
Et skritt mot døden.
Les mitt forrige innlegg her: Grått og ondt. Les mitt innlegg om forræderi i et vennskap her: Jeg la på røret. Les mitt innlegg om ondskap her: La mine ord være få.
