Jeg sov.
Jeg sov.
Det er ikke mine tårer.
Det er i min salmebok.
Det er min sykelig tilstand i en galskap.
Klokken tikker mens vannet koker.
Klokken tikker mens vannet koker.
(Vent)
PLASK.
Det er noe, som gjør meg kvalmende og motbydelig. Jeg har ventet lenge på å uttrykke en avskyelig smerte i en ruinert, og dramatisk livshistorie om en flammende illustrasjon i maktforstyrrelser, og motstand mot min svevende sjel. En stillhet, som gjør meg sterk og nervøs. Det er en bok, som gir meg utilstrekkelige svar i ukorrekte sammenhenger. Jeg er et menneske, som tror på mirakler. Jeg er en forfatter, som lar regndråper skylle vekk mine tårer og tvil. Det er som å studere et kunstverk, som er dekket av mye råttent, og blod i farger og mønstre. Jeg er ikke alene, og jeg er ikke redd. Jeg har et spørsmål i dager, som er dekket av mørke skyer.
Jeg er i et sykehus.
Jeg skriver i et sykehus.
Ikke ta selvmord.
Mitt hjerte banker.
Mitt hjerte skriver.
Hun sa til meg at dette var i en dyrkende fantasi. Hun gav meg en smertelig sex opplevelse, som fikk meg til å stilne en indre galskap i en hemmelig favn av en ond spenning. I et lyst kapittel, så følte jeg meg forandret i krefter av kjærlighet i en makt mot ondskap. Jeg går og hvisker, mens tungen er tørr og varm. Hun er min udødelig kone, og hun er i min åndelig kropp av kraft og Kjærlighet i et meningsfylt liv av mirakler og illustrasjoner.
Et hjerte som banker i kjærlighetens favn.
Du blåste vekk mine skyldfølelser. Du gav meg et indre hat mot lovstridige maktforstyrrelser. Det var urovekkende opplevelser på innsiden. Det var et følsomt hat mot inntrengende og fiendtlige forstyrrelser. Jeg vil ikke glemme vekk ditt navn, som bestandig vekker meg opp fra innsiden av en grusomhet og forakt mot verden og mennesker. Jeg stod ved siden av en fiende. Jeg var ikke helt meg selv i en krenkende tilstand. Det er bokstaver i mine hjertes tavler. Det er et ondt og magnetisk øye, som studerer meg i gråe og lysere dager.
Hun kom.
Men hun forsvant.
Hun kom tilbake.
Hun trøstet meg.
Jeg orker ikke mer.
Hva skal jeg si?
Hva skal jeg skrive om?
Jeg har vært syk.
Mine lesere savner meg.
Min kjærlighet omfavner meg.
Jeg har vært borte og fraværende lenge.
Det er grusomt og ufredelig.
Hjertet skriver.
Hjertet skriver.
Mitt hjerte banker i kjærlighetens favn.
Ikke forstyrr meg.
Ikke forstyrr meg.
Jeg trengte litt mer søvn.
Jeg var myk.
Jeg var svak.
Men jeg hørte
PLASK……….
Det er noe, som ikke helt stemmer. En virkelighet, som er et fengslet system i urettferdighetens makt. Jeg har sett en stjerne, som har gitt meg en innvendig trang for oppreisning i en spennende kraft mot håpløshetens felle. Jeg har et vanlig navn, og et livsmot, som seirer uberherskelig mot slutten av livets siste dager. Jeg vil ikke leve, for å krenkes mot en styggedom som konfronterer et sjakksystem i stolthetens makt.
Det er ikke slik, som jeg vil ha det.
Det er i en organiserende makt for ulydighetens lov.
Jeg snakker om demoniske ulver.
Som er så lystne etter sex med nakne mennesker.
Jeg har et kjærlig forhold, som er dekket av mørke forstyrrelser mot min egen vilje.
Det er i en grusomhet.
Det er giftig.
Jeg skriver et innlegg om krefter mot min kjærlighet.
Jeg skriver til deg.
Jeg skriver til henne.
Jeg skriver til min kjærlighet.
Krefter mot kjærlighet.
Krefter mot kjærlighet.
Krefter mot kjærlighet.
Krefter mot kjærlighet.
Les mitt forrige innlegg her: En hemmelig favn. Les mitt innlegg om Michelle her: Michelle. Les mitt innlegg om minutt for minutt her: Minutt for minutt (del 6). Les mitt innlegg om forstyrrelser her: Forstyrrelser.
