En dag å omfavne. Det er en mening med livet, som bretter ut et innhold av forskjellige kapitler og høydepunkter. Folk lurer på mye, som klør dem i ørene. Det er en misforståelse i kulden, som gjør føttene kalde og skjelvende. En dagbok å fylle ut, og en kald saft, som gir et nytt livsmot. Jeg venter og hører på en mengde av forstyrrelser. Det er noe, som er i en konfronterende ubalanse. Det er ikke ryddig, men det er i et provoserende kaos. Det er kanskje ikke et liv som innfrir mine høye krav og forventninger. Jeg er litt usikker på meg selv, og mine fotspor. Jeg er utenfor et ondt innflytelsesrik system, som har fryst mange hjerter, og brakt inn tragedier i en ondskap.
Jeg kjenner høsten og gleden i høsttiden. Det er kanskje ikke en høst, som innfrir mine skjulte forventninger. Det er noen som vil ødelegge høsten min. Det er noen, som vil forstyrre vekk min inspirasjon i en glede for livet. Jeg bruker et språklig bilde, om hat i berørende forstyrrelser mot et godt livs innhold. Et skritt mot døden, og en motbydelig følelse for Gud. Jeg føler meg tidspresset. Jeg føler meg skyldig, for noe urovekkende ondt mot fremmede mennesker. Det er et hjerte, som banker i meg.
Det bor noe i meg, som er en trussel mot livet. Jeg venter, og hører på en mengde av nedbrytende forstyrrelser. Det banker hardt i mitt hjerte, og livet ser annerledes ut. En opplevelse av en følsom frykt i en ond atmosfærende spenning. Jeg skriver noe i kalde hjerter. Jeg illustrerer en dyp rotfestelse av en ubehagelig makt i en ond stil.
Jeg har venner som hater meg.
Jeg har et folk som elsker en sammensvergelse i et fiendskap.
Det er noen, som leiter etter et menneske.
Det er noen som leiter etter meg.
En historie om et ulykkelig liv. Et hjerte som råtner på innsiden. Det kan jo være provoserende å høre på en frekkhet, som er både farlig og ødeleggende. Det er noen, som kanskje ikke forstår hvor seriøst det egentlig er å ta vare på seg selv i livet. Jeg legger et merke til mye oppstyr i høsten, som handler om pynt, gaver og glede, mens noen tydeligvis har banket hardt på døren min uten å få svar.
Uten å få svar.
Ond kunst.
En smittsom og sarkastisk latter.
Det er et hjerte, som banker i meg.
Noen ønsker å gjøre mye ondt i en ond stil.
I en ond stil.
Klokken tikker.
Det er kaldt på utsiden. Det er vindkrefter og mye av uønsket støy på utsiden. Det er som å føle seg unormal i en krenkende tilstand. Det er en dag å omfavne, men omfavnelsen suser vekk i en forstyrrende skygge av en ond atmosfære. Jeg kjenner en hemmelig venn, som sliter mye med seg selv. Jeg er trøtt, og vil ikke tenke mer på noe, som klør meg i ørene. Jeg venter med en følsom spenning på innsiden, men jeg føler meg forfulgt av noen.
Jeg føler meg mislikt av noen.
Etter mange år, så har et hjerte blitt hatefullt fryst fra en kjærlighet.
Jeg kjenner meg selv i mine ord og tanker. En vond drøm, som vekker opp et avsky. En smertelig følelse av usikkerhet på innsiden. Jeg har lagt merke til mye uro i mitt vennemiljø. De vil ikke lenger invitere meg, og noen har forsvunnet for godt. Det er en konfronterende ubalanse. Det er ikke ryddig, men det er i et provoserende kaos i et mørkt bilde, som er en ond kunst. Jeg lurer på hvem jeg virkelig er i disse dager. Det er noe som ikke helt stemmer.
Jeg har et hjerte som banker i meg.
Klokken tikker.
Noen prøver å forstyrre mitt liv i en ondskap.
De vil ødelegge meg i en ond plan.
Det skjer i en ond stil.
En ond stil.
En ond stil.
En ond stil.
En ond stil.
Les mitt forrige innlegg “En omfavnelse” her: En omfavnelse. Les mitt innlegg om et råttent kunstverk her: La mine ord være få. Les mitt innlegg om “Mareritt” del 2 her: Mareritt (del 2). Les mitt innlegg om et ubehagelig innhold her: Et ubehagelig innhold.
