Noen ganger så føler jeg meg ikke våken. En ukjent og radikal stemme, som slår inn en falsk alarm, og et nedbrytende ekko i en skjelvende tilstand. Det er noen som sier at de kjenner en kraftig åpenbaring i en styggedom i onde lovbrytere/mennesker, som har det vondt i formørkelsens dal. Det er ofte en merkelig situasjon, som er ofte i en ond reprise, som får dagen til å se grått ut i en ond råtnelse eller rytme. Jeg har lagt merke til at det går veldig sakte framover i en ond rytme, for jeg vil jo leve.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal elske når kulden slår inn i mitt liv, og fryser vekk min kjærlighet ut av min kropp. Det finnes en frekkhet på tunger som taler ut svikefulle ord, mens solen går ned for å slippe inn kvelden, natten og formørkelsen.
Det er en smertelig prosess, som gir stygge sår på kroppen. Et falskt kyss, og en kniv i et blødende hjerte.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve i et liv, som lar mine øyner se på en levende ondskap i en ond reprise etter en reprise av skrekk og gru i minutt for minutt. Jeg har spist meg merkelig mett, og sukker dypt inni meg, mens jeg løfter opp mitt blikk mot en håpløs verden.
Jeg kan se mye, men forstår dessverre ikke alt. Jeg kan høre at vinden blåser mektig sterkt i en roterende og forstyrrende plan, men jeg kan ikke høre noen si at de elsker meg med sanne hjerter. Det er noen som liker bilder for gode minner og detaljer, men ondskapen lar dråper av blod renne ned på bildene, og forbanner hjertene, som lar kjærligheten bli kald og fryst i en mørk tid.
Jeg vil ikke miste meg selv. Jeg vil ikke se meg selv synke ned i en skitten, og blodig gjørme. Det gjør vondt å være i galskapens favn, som forblinder hjerter i en levende ondskap i minutt for minutt. Jeg tenker på meg selv, og jeg tenker på en kjærlighet som en gang gav meg en takknemlighet. Jeg har aldri vært lykkelig. Jeg hater meg selv rett og slett noen ganger.
Hva er det som skjer på innsiden av et ondt akvarium (verden) , som er fylt av tåker, skittenhet og ondskap? Det er deprimerende å være i live, for å leite etter fred og sikkerhet.
Det er kvalmende, og det gjør vondt i minutt for minutt.
Det var en ung og vakker kvinne, som sprang og sprang for å rekke bussen.
Beina hennes ble plutselig klemt fast av lukkede bussdører, og bussen kjørte litt videre med henne liggende på den våte bakken.
Hun skrek og hun blødde.
Jeg så ned på henne med et kaldt blikk.
Hun skrek og skrek, mens hennes blødninger ble synlig i en vond spredning.
Hun skrek, mens bussen kjørte, og bussen stoppet.
Hun så meg plutselig inn i øynene, og skrek mens hun blødde.
Hun så meg sterkt inn i øynene, mens hun skrek og blødde stort i minutt for minutt.
Jeg kjenner den vakre kvinnen.
Hva er det som får meg til å stille et par spørsmål, om min eksistens på en forbannet jordklode? Jeg er stille og usikker på hvordan det går med mennesker, som jeg kjenner. En dråpe til for sorgen over hele menneskeheten.
Det er stygge sår i sjelen, og hjertet banker hardt på en forstyrrende og motbydelig måte. Sykdommen er nifst i en kald atmosfære av formørkelsen. Unger skriker, mens moren ser ned på et avskjedsbrev om selvmord. Klokken tikker videre, og tårene renner ned på kinnet.
I minutt for minutt.
Jeg tenker på gode dager, men livet gir meg frysninger og smerter på kroppen. Det er en kortvarig glede, men jeg får ikke se til mine avdøde venner og bekjente. Det er leit å skrive om noe, som slukker et falskt håp. Hvor mange ganger skal jeg skrive om noe, som jeg skulle ønske ikke hadde skjedd?
Jeg er et menneske på en jordklode, som er forbannet (jordkloden) og trampet av menneskene. De sier at det finnes en Gud. Jeg vet at det finnes en Satan, som er ondskapsfull og levende. Det er en kort tid til noe, som er avgjørende, dødelig og evig.
Hvis ikke noen forstår meg, så kjenn på mitt hjerte, som banker og banker med vonde hjerteslag. Jeg sier, og jeg skriver uten å gråte at jeg har lagt merke til en ting. Det går sakte i en ondskap og i en ond stil. Jeg får ikke mye fred, og føler meg ikke alltid våken.
Men jeg har lagt merke til en ting.
Jeg har lagt merke til at klokken tikker videre, men sakte.
Klokken tikker og tikker, mens ondskapen flyter og dekker hele verden.
Jeg hører at klokken tikker.
Og klokken tikker videre.
I minutt for minutt.
Minutt for minutt.
Minutt for minutt.
Minutt for minutt (del 3)
Les mitt forrige innlegg her: En viktig karriere. Les mine innlegg “minutt for minutt” her: Minutt for minutt (del 2) Minutt for minutt. Les mitt innlegg om et råttent kunstverk her: La mine ord være få.
