En lengde og en bredde. Jeg går forsiktig mot enden av et kapittel, som er så stort og levende, som en del av et innrammet og innholdsrikt bilde i mitt dramatisk livs innhold. Et skritt mot døden. En dans på roser? Men en rennende elv av gode vannbølger. Det er en smak av noe bittert, og en smak av noe godt og blomstrende. En realistisk drøm, og en merkelig følelse av utmattelse. Jeg kjenner min egen rytme, som skaper en balanse i en god funksjon. Det er ikke alle som vil leve videre.
Det er ikke alle som vil høre på gode nyheter, om noe tankevekkende stort, og manipulerende. Tavlen er skitten, og ingen er til stede, for å lytte på dårskap. Solen skinner sterkt, men folk er utydelige (ikke oppriktige) og ulykkelige. Jeg er et utadvendt menneske, som forstår min livs reise på en bredere perspektiv enn det som tolkes, som stykkevis og delvis utenfor en innsiktsfull dybde i en helhet.
En svakhet og et sår er ofte i en misforstått sammenheng, men den indre plagen kan bli saltet vekk med sterke, oppmuntrende, kraftige og levende ord. Jeg føler meg levende og begeistret. Det er ikke noen som banker hardt på døren min. Jeg vet hvorfor min livsstil overlever nok til å stilne en formørkelse i et tåkelag. De kan ikke rive meg ned uten å være en del av livet mitt. Jeg fryser mange vennskaper, for å utvide en større frihet til å gripe tak i mer visdom, kraft og kjærlighet.
Det er så mange naturlige bobler, som er ustoppelige tanker av tvil og hat. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal fortsette, når frustrasjonen i en galskap gjør oss så ydmyke og åpenhjertige mot en ond depresjon. Det er en indre konflikt, og en indre kontakt med fortidens makt av ondskap. Det er ikke lett å leve uten en komfortabel stillhet.
Lever du virkelig enda?
Jeg spør deg om noe, men jeg får ikke svar.
Du leiter etter et håp, men du finner ikke svar.
Død på innsiden, mens natten blir lang og skremmende.
Du får ikke fred, og du får ikke svar.
Lever du enda?
Jeg mener.
Lever du virkelig enda?
En ond tanke om livets innhold. Jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke fram mine sterke ord om en vedvarende og ustoppelig motstand, som er som en stor vegg, som må rives ned. Det er en familie, som er blitt revet ned. Det er tydeligvis mange som sliter mentalt med rivende tanker om seg selv og livet. Det er ikke dans på roser, og latskapen legger ned den sterke formen i en nedbrytende utvikling.
Det er en lengde i livet, og noen ganger så må jeg også gå inn i bredden av livet. Det vil si at livet har en livslengde, og er derimot også stort i en bred størrelse. Jeg tilpasser meg i størrelsen av livet ved å bruke mye tid til å observere og leve i livets store innhold.
Men jeg tenker også på deg. Det er så mye som kommer inn i livet, for å forsvinne ut av livet. Det er også en ond magi, som prøver å rotfeste et deprimerende verktøy og lidenskapelige ondskap i ditt hverdagsliv. Det finnes en levende Satan, som hater deg altfor mye. Jeg kjenner mitt eget hjerte, men jeg skriver til ditt hjerte.
Det er en indre konflikt og fiendskap.
Det er en indre kontakt og forstyrrelser.
Det er kanskje noen som banker på døren din.
Jeg mener.
Du er viktig og savnet.
Det er en stillhet.
Er du i live?
Jeg mener.
Lever du enda?
Lever du enda?
Lever du enda?
Les mitt forrige innlegg her: Minutt for minutt (del 3) Les mine innlegg om å være levende her: Levende (del 2) Levende. Les mitt innlegg om “et hjerte for livet” her: Et hjerte for livet.