Kategori: Spenning

Jeg er lei av å vente. Det svir på grensen til et sinne utbrudd veldig ofte. Det er latterlig og uaktuelt å oppleve noe sånt. Jeg kjeder meg i bakgrunn av spikrede løfter, som har gitt meg kalde skuldrer. Jeg vil se gode resultater. Jeg vil oppleve et gjennombrudd utenfor min komfortsone. Det er vanskelig å forholde seg til utfordringer, som smører meg med tålmodighet. Jeg liker rett og slett ikke å stille meg bak i køen, for å vente lenge og lenge på en stor drøm oppfyllelse. Det er dessverre slik.

Noen ganger er det ubehagelig og kjedelig. Noen ganger er det så frustrerende og vanskelig. Jeg kjenner på en motstand, som ikke gir meg mye fred. Jeg er rett og slett irritert og ukomfortabel.

Jeg er ikke alene i dette.

Jeg vet at det er sånn slags utvikling trinn i en viktig fase av mitt liv. Det er også  prøvelser, som Gud gir. Han tillater mye motstand og motvind, for å bygge en bedre karakter i meg. Når man tenker på denne måten, så føles det litt mer komfortabelt  med en glede av å vente.

Det har vært mange som har ringt på døren min. Jeg har ikke latt noen få komme inn i livet mitt. Jeg hører enda at noen snakker og snakker om meg bak min rygg. Jeg kan ikke stole fullstendig på noen, og lukker døren for godt. Jeg vet godt hva kalde løfter er. De er falske og tomme ord.

Noen ganger er det ubehagelig og kjedelig. Det er smertelig, og det gir meg mindre kontroll på livet. Jeg kjenner ikke deg, men det er ofte så tørt og trist at til og med alkoholen vekker meg opp i trøst og glede. 

Jeg er ikke alene i dette. 

Jeg er stille, og lurer på forskjellige ting som gir meg hat og mye kulde uten fred. Det er ikke godt nok til å gi meg en god søvn hver dag. For noen snakker enda om meg, mens noen andre gråter og ler ondskapsfullt, men skriver ned detaljer. 

Jeg er ikke alene i dette.

Les mer om å ikke stå alene i linken :Ikke stå alene

Noen ganger er det så frustrerende og vanskelig. 

Jeg kjenner på en motstand. 

Jeg er ikke alene. 

Les mitt forrige innlegg her: Et godt forbilde. Les mitt innlegg om et fryst vennskap her : Vennskapet er fryst. Les mitt innlegg om et annerledes liv her: Et annerledes liv.

En lengsel etter en omfavnelse. En trussel mot livet. Et hjerte som fryser, og et halvt liv med voldsom mye hat,(hat) som er dyppet ned i svart og skittent blod. Det gjør vondt å tenke på det. Det gjør vondt å kjenne på en ubehagelig smerte, som gir meg en hukommelse om en mørk fortid. Det gjør vondt å tenke på livet. Det er få detaljer, stykker av noe, og litt kjærlighet, men ikke alt. Det er noen som har prøvd å drepe alt av det gode i mitt liv.

Jeg var ikke nervøs, da jeg sprang vekk, og skjulte meg. Jeg er enda litt redd for å åpne en telefonsamtale fra hvem som helst. Jeg vil ikke lenger skjære mitt hjerte med noe, som er dyppet ned i blod. Det gjør vondt å tenke på det. Jeg vil helst spytte på ondskapen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Hvem er du som gav meg et falsk kyss da jeg var i fienders hender for mange år siden? Det er ikke rett å lyve når sannheten endelig er blitt oppdaget. Mine ord var ikke dine ord.

Mitt hjerte lengter etter en omfavnelse av noe som er bedre, og større enn helvete. Det er dype sår i min sjel, og kroppen min vil ikke stoppe å påminne meg om fortiden. 

Jeg sa til eksen min at hun skulle bli tatt godt vare på. Jeg kysset henne flere ganger, og sendte henne bort for å finne en fiende, som gav meg ikke noe annet enn mye blodig hat. Jeg så dødsriket piske opp brennende flammer i min beruset tilstand. Jeg så mye som fikk meg til å gråte. Jeg så min fiende falle og hodet hans ble nesten smadret, og knust av en svær type som holdt en halv glassflaske/spritflaske. Det var noen som felte ham, og nesten drepte ham. 

Dette skjedde for mange år siden.

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har et hjerte, som ofte fryser. Jeg husker en historie om fortiden. Historien fortsetter idag. Jeg gråter noen ganger av å tenke på det. Jeg er ikke ferdig med livet. 

Mine fiender er ikke helt ferdig med meg. 

Det er noe som enda plager min kropp. Jeg er enda i live, men formørkelsen flyter enda i luften utenfor mitt hjemsted. Jeg vil ikke lenger skjære mitt hjerte med et blodig hat. Jeg spytter på ondskapen, som har gitt meg liten makt. Jeg hater ondskapen, som har gitt meg tårer. 

Ondskapen har gitt meg tårer. 

Livet har gitt meg tårer. 

Mine tårer. 

Les mitt forrige innlegg her: Et valg for livet eller døden. Les mitt innlegg om 24 timer her: 24 timer. Les mitt innlegg om forstyrrelser her: Forstyrrelser.

Det er godt å kjenne seg fullstendig fri fra en fryktsom formørkelse. Jeg vet ikke hvordan dagen min blir, men jeg kjenner på en kjærlig takknemlighet dypt inni meg. Det er kaldt ute, og snøen dekker godt over store deler av Sandnes byen. Jeg er selvfølgelig uten tvil i en spennende form. Det er ikke noe galt med det. Det er kanskje en mening med det. Jeg ønsker jo litt mer detaljer. Jeg ønsker noe mer enn bare den lille trygghet følelsen.

Det er noe, som de fleste snakker om. Det er ikke en forstyrrende usikkerhet. Det er noe mer enn en vanlig forståelse av livet. Det er noe bedre enn å være i godt humør i ensomheten.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det er noe som spikrer inn gleden dypere i mitt hjerte. Folk ønsker ikke å dele slike samtaler med ondskapsfulle mennesker i storbyen. Jeg er ikke redd for noen. Det er ikke tomme ord, men livet gir meg mye godt å tygge på. Det er ikke en svakhet, men en stor styrke i stormvinden.

Jeg kjenner noen. Jeg bryr meg mye om folk rundt meg. Det er gjerne et par øl i storbyen, men jeg legger fort merke til en kniv eller to, og en pistol. De vil ikke egentlig være mine venner. De er ikke egentlig mine ekte venner. Noen ramler og dør, mens resten er interessert i mitt liv. De er falske venner med falske innstillinger og forhåpninger. 

Jeg husker enda at en kompis av meg ble skutt i hodet på grunn av svindleri. En annen prøvde å ta selvmord, men ble knivstukket flere ganger i kroppen til nesten døden. Det er ikke alle som har det bra, men folk ønsker å tvanginnkreve noe, som jeg slett ikke skylder dem, og ødelegge mitt liv fordi jeg har det bra. 

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:*Følg etter mine fotspor, og jeg skal rive dere i stykker, hvis jeg legger merke til dere, eller får en mistanke om noe dumt mot meg i det skjulte. *

Jeg er ikke redd for noen. 

Folk ønsker ikke å dele gode samtaler om meg til ondskapsfulle mennesker i storbyen. 

Det er jo egentlig ikke tomme ord. 

Men jeg liker det slik. Fordi det er noe mer enn en vanlig forståelse av livet. Det er noe mer enn vennskapet. Det er noe som spikrer inn et større mot og en større glede dypt i mitt hjerte. 

Jeg er ikke helt ferdig med å skrive. 

Jeg kjenner noen, og jeg bryr meg egentlig om folk rundt meg, men jeg kan nesten ikke stole på noen. Jeg må holde fast på en trygghet. Jeg må holde fast på noe veldig dypt og prisverdig. Det handler ikke om å miste seg selv, men holde fast på en dypere kjærlighet, et større mot, et brennende håp, vises ord(visdom) og mye styrke midt i stormen.

Dette betyr mye for meg.

Mer enn vennskapet.

Mer enn vennskapet. 

En ustoppelig og tankevekkende frykt. Detaljerte planer og forvirrende opplysninger. Noen nekter å komme i kontakt med verden. En nyhetssending, som får dagen til å se grått ut. Jeg tenker på noe, og prøver å finne ut av hvordan jeg kan overleve gjennom dagen. Klokken tikker, og livet går sakte framover. Det er ingen som vet om alt. Det er en sorg som maler dagen svart og håpløs. Vi puster, men det er vanskelig å få gripe tak i en manifesterende, og en illustrerende kraft, eller noe som kan tilfredsstille oss fra alt som plager oss i en kjedelig formørkelse.

Det er kjedelig og ubehagelig. Det er litt vibreringer på gulvet. Jeg er egentlig tørr i munnen, men noen ganger så føles det ut som, om jeg har svelget ned mye dritt, eller spytt og blod. Hva er det jeg snakker om?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er ikke alle som dukker opp på skoler etter påskeferien. Tiden går veldig sakte og ingen vet hva du eller jeg holder på med bak lukkede dører. 

Det er en stillhet som fryser oss. Det finnes mennesker, som vi helst ikke vil komme i kontakt med. Noen ganger føler vi oss mislikt og nedtråkket. Det går så sakte i en mørk atmosfære.

Jeg orker ikke mer. Det er mye å tenke på. Jeg er litt redd, og usikker på hvordan jeg kan overleve gjennom hele dagen. Klokken tikker, og livet mitt går sakte framover i 24 timer. 

Jeg tenker at jeg skal ringe til en barndomsvenn. Jeg blir plutselig svak og varm i kroppen. Så urolig og sjenert. Eksen min hater meg. Så urolig og sjenert. Jeg er ensom og motløs. Så urolig og sjenert. 

Det er en utfordring, men jeg reiser meg og griper tak i telefonen. Jeg trykker meg inn i sosiale medier, for å utforske verden enda mer. Jeg ser også ut gjennom vinduet, og oppdager at solen skinner sterkere og sterkere på meg. Det føles veldig ok, og unge mennesker springer plutselig ut med fotball, og leketøy i hendene. 

Det er ikke mye mer å gjøre enn å gripe tak i pusten og skrive. Jeg begynner å skrive og noterer ned nesten alt jeg har lagt merke til. 

Jeg orker jo å leve.

Det er ikke alltid kjekt. 

Det er ofte et ubalansert og urovekkende sinnelag i mitt hode, som gir press på min frustrasjon på en forstyrrende måte. Hvem er jeg egentlig på norsk jord? Det er mye å tenke på. 

Klokken tikker videre. 

Det er egentlig mye som skjer, også føler jeg meg plutselig sterk igjen.

Klokken tikker videre. 

Jeg har lyst til å gjøre noe, men jeg gjør noe annet, og gjør dermed noe annet for resten av dagen.

Og

Klokken tikker videre. 

I 24 timer. 

24 timer.