Jeg kom inn sakte for å snu ryggen min til/vende meg fra en kjedsom livsstil. Jeg tok kontrollen, mot vibrerende motstand og snublesteiner. Det var på tide å pusse opp i forskjellige ting. Det var på tide å klatre med glede. En spenning i en følsom del av styrken. Arrogante mennesker leste bloggen min, og startet igang en spekulasjonsflom i perioder. En skarphet i en sjarmerende stil. En filosofisk samtale med sultne lesere, som også er eksemplariske forfattere med gode synsvinkler/synspunkter. Jeg har tatt et stort steg framover mot suksessen i en bredere størrelse. Jeg er takknemlig, men det er noen der ute som banker hardt og farlig på døren min.
Jeg vet ikke hvem du er, men hva slags inntrykk har du fått av meg? Kanskje er det på tide å legge seg litt flat, eller kjøre på med en voldsom fart i drivkraften. Jeg er en paranoid type, som får til på en mirakelvis å sanke inn kommentarer, fordommer og kritikk fra utsiden til mitt nærvær. En tydelig stemme sier ikke gi opp. Et uvær(fæle høydepunkter, og storm i blogg samfunnet) pisker opp dårlige forhold mellom blogg karakterer. Det er en tydelig signal/tegn på en motstand i en motbydelig kulde av en ubehagelig motvind.
Jeg er ikke redd.
Jeg er slett ikke redd, for å snakke ut for meg selv i et åpenhjertig budskap. Jeg har vært gjennom mye, som har skapt en del skyldige småprating av kalde følelser mot min karakter. En misunnelse, og sjalusi i en nedbrytende prosess. En utenkelig handling av skyldfølelser mot min framgang og håp i blogg karrieren. Det er uten tvil noen der ute, og her inne, som inkluderer medbloggere, som hater meg på grunn av mitt store gjennombrudd i slutten av forrige år (2024).
Jeg vant en premie (årets stjerneskudd) med skogsfruen i gryxen awards. Jeg fikk litt ære av Allan i utnevnelsen av månedens blogger for januar i år. Jeg fikk min første konge tittel og tronen på første plassen den 30. November i 2024. Etter det så har jeg hatt gode samtaler med lesere i Facebook chat, og kommentarfeltet. Jeg har mange på min side, som elsker bloggen min, og heier på meg i motgang og framgang.
Så da er det mye på spill i begge sider. En konfrontasjons tale mot en dyktighet. Jeg har blitt undervurdert i et hat av voldsom sinne. Jeg ser mange snublesteiner i en stor våkenhet. Mitt hjerte banker videre i min følsom stillhet. En lyttsom øre, som tar imot min inspirasjon til sin notatbok i en ond plan. En utenkelig handling av egoistiske motiver og tanker, som spikrer ned unødvendige ord og useriøse ord om en skjult blogger. Det er så nedrivende og barnslig på en lekesand i en barnehage at jeg er nødt til å si ifra i mitt eget innlegg, om å kutte ut, og heller vokse opp.
Er det noen som ønsker strid og oppstyr, så er det umodne og dumme mennesker, som er voksne på utsiden, men liten på innsiden. Det er en frekkhet på alle sine tunger, men det er dessverre noen som velger å si et par ord for mye i en uvitenhet og liten forstand. Jeg husker at jeg kom inn sakte, for å brette ut et nytt kapittel med mer fart og spenning. Jeg tok kontrollen mot all negativitet og depresjonens kvelertak. Det var aldri et kortvarig prosjekt for min del. Det er et bankende hjerte i bloggen, som skriver inn en lærdom i en berørende effekt av en åndelig kraft. Jeg er et åndelig menneske, og det var aldri en nedskrevet plan om å gi opp. Jeg har ikke gitt opp, men jeg har klatret opp til en velfortjent topp plassering. Jeg har kommet til nye høyder med store mestringsevner i skrive kunsten. Jeg er et stort forbilde for mange unge lesere og forfattere.
Det er dessverre mennesker som ikke lar seg imponere av meg, og mitt arbeid. Selv om vi stort sett er forskjellige, så er det faktisk noen som vil felle meg, krenke meg, og ødelegge meg i en brennende misunnelse.
Jeg er ikke redd. Det er uryddige spekulasjoner i stygge rykter om min livsstil, bloggliv og mitt utseende. Kall det hva du vil, men det er i en levende ondskap, som er farlig skarp som en lang kniv. De roper MESTROOO, men tør ikke ringe meg. De har jo hørt om meg, og noen vil gjerne drepe meg for å ta imot bestikkelser i et bestilt oppdrag av oppgaver, de hater meg og spekulerer mye om meg bak min rygg.
Men Kofi?
Jeg er ikke redd.
Hvem er det som leser bloggen min til ingen nytte? Det er sannelig noe, som i en forstyrrende plan ikke stemmer. Jeg er en trivelig fyr, som elsker å spre en spennende glede gjennom blogg. Jeg har mislykket som trommis i et band i musikk karrieren. Jeg har mislykket stort, som fotballspiller i en karriere. Jeg har ikke gitt opp livshåpet for skriving i et skinnende forfatter yrket. Det er mitt beste valg i et stort alternativ. Jeg er i en spennende fase av livet. Jeg skal på en eller annen vis/måte klare å røpe fram disse skitne ulver, og hatere, som vil se meg falle til døden istedenfor å tilgi. Jeg tilgir dem for all deres urett mot meg. Jeg vil ikke høre MESTROOO, for jeg hører ofte at folk skriker det navnet ut.
Men disse menneskene, som er mine motstandere, og fiender skal en dag kjenne meg godt.
De skal en dag møte meg og forklare.
Og forklare.
Og forklare.
Jeg skriver til slutt dette:
Jeg er ikke redd.
Jeg er ikke redd.
Jeg er ikke redd.
Jeg er ikke redd. (del 2)
Les del 1 i serien “Jeg er ikke redd” her:Jeg er ikke redd. Les mitt forrige innlegg her:Galskapens favn (del 3) Les mitt innlegg om parfymen her: Parfymen. Les mitt innlegg om håp her: Smerter mot livshåp.
