Plutselig sprang jeg hjemover av glede og begeistring. Solen skinte sterkt på meg, og livet så lysere ut enn normalt. En mørk verden, og en halvskrevet biografi som inneholder mye mer enn bare få ord. Jeg var ikke helt ferdig. Jeg ville ikke gi opp. Så mye informasjon og detaljer i hektiske hverdager. Jeg ble plutselig eldre og sterkere. Det var som å telle på mine dager og omfavne hver side etter side i en bredere forståelse.
Hvem er jeg egentlig? Og hvordan vil du beskrive meg som din venn? Jeg fikk ikke noe konkret svar, og heller hadde jeg ikke så mange venner å være sammen med. Men jeg hørte noe, eller følte noe. Jeg visste at klokken enda tikket og fikk kjenne på en stor livsglede, mens livet mitt enda rullet framover mot framtiden.
Jeg begynte å trene igjen, og hadde plutselig en god jobb i en stund. En tid som dette fikk meg til å glemme å se tilbake til fortiden. Jeg ville helst se framover og glede meg enda mer.
Det var ikke alt.
Så mye å lære. Det var liksom et nytt kapittel. Det var som å være med å konstruere ferdig et nytt kapittel. Det var ikke et kjedelig kapittel, men det var et ferskere, omfattende og strukturerende kapittel å omfavne. Til tross for all motgang og uvær så kjente jeg på en oppstandelses kraft, som fikk en motor inni meg til å jobbe, vibrere og innstille meg til å fortsette å leve, og bli et bedre menneske.
Hvem er jeg egentlig? Hvordan vil du beskrive meg som din venn? Jeg fikk ikke noe svar. Jeg ville bare bli et bedre menneske. Noen bare kom forsiktig inn i livet mitt og forsvant plutselig, mens andre kom inn og ble rett og slett bare kastet ut av meg. Ingen ville beskrive meg som en sann og trofast venn. Jeg kunne heller ikke stole på noen.
Det var ikke alt.
Det var heller ikke slutten på noe stort. Jeg husker at jeg sprang hjemover med en stor glede. Jeg var så begeistret. Solen skinte sterkt på meg. En bevisst forståelse på en halvskrevet biografi, som inneholder mer enn noe få ord. Jeg skulle selv skrive den ferdig. Jeg var ikke ferdig.
Det er et nytt kapittel.
