Et godt forbilde

Jeg er våken og frisk. En god dag å se fram til. Jeg tenker på gode dager. Jeg tenker på en regnbue. Det er ikke en bortkastet tid i kjedsomheten. Jeg ønsker egentlig sterkt å oppnå noe veldig stort i livet. Det har alltid vært en viktig fase av mitt liv, med å drømme stort i tankelivet og fantasien. Det er aldri nok med det i disse dager. Det er jo kanskje en oppmuntrende og tankevekkende ide å dele slike intime/personlige interesser i blogg samfunnet.

 

Det er noen som har det veldig bra i livet i forhold til viktige retningslinjer og prosedyrer, som krever en utdannelse. Det er et stort ønskelig mål å strekke seg etter.

Jeg kjenner mange som er helt utenfor denne sirkelen, som består av framgangrike mennesker. Jeg tenker på muligheter, som disse umodne mennesker egentlig har for en lang sikt. Det finnes en rekke av levende ideer som skinner klart og tydelig som edelstener. Det er gode oppmuntringer, som kan forandre livet og gi en lysere framtid, som består av mirakler og velsignelser. 

 

Det er selvfølgelig vanskelig å bare skjønne dette helt ut av en bevisst forståelse. Med andre ord, så er det mye tvil, som også gir et dekke av blindhet. Det finnes mennesker, som ikke vil at du skal få det til. Men du vil møte mennesker, som vil våge å gå i løypa med deg helt til topps og til sluttstreken.

 

Hvorfor skriver du om akkurat dette?

 

Jo, fordi vi kan hjelpe hverandre og gripe tak i gode fordeler, som gir gode resultater. Jeg elsker å legge merke til gode fruktbare gjerninger, og forandringer i menneskers liv. 

Jeg skriver ned dette som en oppmuntring, for å riste av motløsheten. Det er kraft i ord fra hjertet. Jeg er en åndelig person, som vet hvordan mennesker egentlig har det på innsiden. 

 

Jeg ønsker å ødelegge en Satans makt, som undertrykker mennesker i depresjon, nedtråkkelse, ensomhet, umodenhet, hat, hjelpeløshet, fysiske plager og listen går nedover. 

 

Vi er altfor verdifulle i Guds øyner. 

 

Ikke føl deg uønsket. 

 

Det er noen som trenger deg og meg i sin verden, eller sin avdeling i et stort selskap/firma. Det finnes mennesker som faktisk ber for oss. Det er gjerne en viktig person som venter på deg med store overraskelser i framtiden. 

 

Du vet det ikke selv. 

 

Men du har massevis av gode gaver, som er begravet under et lag av indre problemer. Du er et fantastisk produkt, som kan skinne ut til en stor velsignelse. Du er unik og spesiell. Du har noe kraftig, som jeg ikke har. Du er altfor vakker.

 

Ikke gi opp.

 

Les og lær mer om dette i mitt eldre innlegg i linken: Min inspirasjon.

Les mitt forrige innlegg her: Levende. Les mitt innlegg om min karriere start på skriving her i linken: Hvordan begynte jeg å skrive?.

 

Et godt forbilde. 

 

Levende

Det har truffet meg hardt i hjertet. Jeg er ikke død på innsiden. Jeg vet at det finnes en levende forklaring på hvorfor jeg rett og slett nekter å gi opp. Det er ofte ikke over, når det brenner levende godt på innsiden. Det kan være hindringer, som ofte er illustrert som snublesteiner. Jeg får ikke alltid sove, men det er en god renselse, som kiler godt på innsiden. Det er en påfyll av noe, som bobler opp en større kraft enn ondskapen.

 

Jeg har lært mye om ydmykhet. Det er en kraftig åpenbaring, som forløser ut en kraftig styrke i onde dager i kulden. Jeg forstår at det er ofte et stort fjell problem, som på en måte legger en klut av blindhet på øyene.

Det er ofte kalde løfter, som gir meg frysninger. Det er også vanskelig å tro på et stort mirakel når man møter en smertelig utfordring, som til og med gjør beina kraftløse.

 

Det er ikke kjekt å leve slik når venner er utilstrekkelige, og utilgjengelige på en ond plan. Det er vanskelig å stole på noen. Det er ikke rett å lene seg inntil noen, som rett og slett gir deg og meg fæle blåmerker. Jeg er i live, fordi jeg har tatt imot gode oppmuntringer, som også er gode forskrifter uten å kjenne på blodsmak. Jeg er jo ikke redd for å blø litt, men jeg kjenner en evig kjærlighet, som er mye større enn Satan og hans stygge engler.

Jeg sprang hjemover, og grep etter pusten. Jeg hostet og hostet, mens gode tårer rant ned på kinnet mitt. Jeg sparket vekk snublesteiner, og sprang snikende forbi motvind, og vindkaster som prøvde å hindre meg i å springe videre på veien og fortauet.

 

Jeg kjente sterkt på noe kraftigere i mitt kjød hjerte. Det var mye større enn et vanlig livsmot. Jeg fikk plutselig en god tro på mirakler uten dråper av tvil. 

Jeg var ikke lenger bekymret og redd, for å se meg selv på speilet. Det var noe som traff meg hardt i hjertet. Jeg fikk kjenne at jeg var levende, og ikke død på innsiden. 

 

Jeg vet at jeg er kristen. 

 

Jeg har nesten blitt slått ned i en liten forfølgelse på grunn av min tro, men jeg bryr meg ikke. Jeg vet jo at det finnes en levende forklaring på hvorfor jeg rett og slett nekter å gi opp. 

 

Jeg er kristen. 

 

Satan får ikke til å ødelegge meg fullstendig. Det er noe som han har mislykket i å gjøre, etter gjentatte forsøk i mange år. Han har fristet meg og snublet i mange år. 

 

Jeg lever jo, men snubler flere ganger.

 

Jeg er fremdeles ikke død. 

 

Levende. ( Les mitt innlegg om et hjerte som blør her i linken: Hjertet blør)

Les mitt blogginnlegg her i linken: Det er viktig. Les mitt innlegg om forstyrrelser her i linken: Forstyrrelser 

 

Mer enn vennskapet (del 2)

Det er stille og kaldt. Jeg er trøtt og litt utenfor formen. Det er ikke en gnist av lyst, eller glede for å streve etter et mirakel i en lys dag. Det er jo kanskje en tenksom måte å beskrive den kjedelige stillheten. Det er ikke noe nytt. Jeg er ikke vanskelig å motiveres. Det er bare slik det er på min side. Jeg bryr meg egentlig ikke om en tettere ukeplan for lister av arrangementer, møter, konserter og fester. Jeg er bare meg selv i en vanlig dag.

 

Jeg er en utadvendt person som elsker utfordringer i en vanlig dag. Det er alltid noen som bruker en frekkhet eller en falsk alarm, for å hindre meg i å nyte min inspirerende måte å håndtere en vanlig dag på.

Det kommer ikke som en stor overraskelse å få vite at noen elsker deg slik som du er, mens andre bruker forførende knep på å manipulere deg, blinde deg og ødelegge din profil, som er et flott bilde av deg. 

 

Det er viktig å kjenne sine venner utenfor det gode vennskapet som er i gode dager, men i stormen. Det er selvfølgelig ikke alle som er så pålitelige i utgangspunktet. Det foreligger en strukturerende ond plan i forveien, som er i en åpenbaring med en umettelig stolthet, som elsker urettferdigheten mer enn vennskapet.

 

Det trengs tid med studering, fordypning, innsikt, livs erfaringer, innvielse og åndelig forståelse til å skjønne med en moden forstand, om hva som egentlig foregår i livet, som er i et møte med en stor storm. Slik at det blir enklere å skjønne hvilken former av forskjellige forstyrrelser, som en usann venn kan bruke som et godt våpen i en motstand posisjon, for å faktisk krenke, og ødelegge en sårbar og sterk person. Det er jo selvfølgelig mer å liste opp her, men dere skjønner poenget.

 

Jeg har sagt til en venn at Satan hater meg i deg. Jeg sa noe som nesten knuste hans hjerte for skam. Han var fryktelig ustabil og frekk på en konfronterende måte. Jeg slo ham flere ganger, og fikk nesten aldri nok. Hans søskenbarn slo ham flere ganger, og fikk aldri nok av det. 

Jeg følte meg nedtråkket og nesten knust i 1000 biter av en voldsom forførende makt i ondskap gjennom hans ord og gjerninger, som har undertrykket og ødelagt mange mennesker i hans liv. 

 

Jeg sa til ham: *Ikke følg etter meg, eller gå i mine fotspor. For da river jeg deg i stykker*. Det er en ting å be om tilgivelse for det man har gjort, men en annen ting er å leke med ilden. 

 

Jeg er ikke helt ferdig med å skrive. 

 

Jeg kjenner noen, og jeg bryr meg egentlig om folk rundt meg. Det er jo ikke alle, som jeg kan stole på. Det er vanskelig å akseptere, men tryggheten er en viktig del av mitt liv.

Jeg har lært å holde fast på gode detaljer, som er dype og prisverdige. Det handler ikke om å miste seg selv i stormen, men holde fast på en trygghet, et større mot, en dyp Guddommelig kjærlighet, et brennende håp, og mye visdom gjennom hele stormen.

 

Dette betyr veldig mye for meg. 

 

Mer enn vennskapet. (Husk at dette er del 2, les også del 1 i linken: Mer enn vennskapet ) Les mitt forrige innlegg her: Det er ondskap i mitt liv. Les mitt innlegg “vennskapet er fryst” her i linken: Vennskapet er fryst

 

Det er ondskap i mitt liv

Redd for å miste meg selv. Jeg vil ikke være helt alene. Mange onde stemmer på innsiden av hodet. Jeg er ikke redd for å riste av meg en grusom frykt for livet eller døden. En takknemlighet, og en tanke om helvete som river meg i filler på innsiden. Jeg tenker mye på kunst, som maler et flott bilde av livet. Det er ikke nok med det. Jeg vet hvem Satan er, og hans mesterverk for ondskapens makt skal brennes opp i ruiner og asker.

 

Jeg ser meg selv på speilet og frykter ikke å stå alene. Jeg vet at det er mange ord. Det er viktig å ikke snuble på grunn av mye hat i ord. Jeg vet at det er en godhet, som brenner vekk alt som er unnfanget i ondskap i hjertet mitt.

Jeg er ikke redd for å dø. Det er noen som vil at jeg skal dø. Jeg spiser alene og drikker alene i en god atmosfære av åndelig kraft og velsignelse. Min sjel har ikke behag i forstyrrelser som svever ustoppelig i en svart tåke i den usynlige verden. 

 

Det er mitt liv de ønsker å ødelegge. Det er mitt blod de vil drikke. Det er mitt kjøtt, som de vil spise. Jeg ler av deres ondskap. Og venter på at ildsjøen skal svelge dem opp.

 

Jeg er ikke lenger forelsket i jenta som forlot meg. Hun er så sårbar og sterk til å manifestere sine viljestyrker på en ubehagelig og ond måte. Hun er ikke lenger her for meg. Hun var der og misforstod mitt hjerte for hennes kjærlighet. Jeg slo hardt på veggen og sprang. Jeg slo hardt på veggen og sprang hjem.

 

Endelig får jeg kjenne på fred i min ensomhet.

 

Jeg er av og til redd for å miste meg selv. Jeg hører mange onde stemmer i hodet. Det er kaldt ute, og hjertet mitt banker og banker hardt og utålmodig videre. En stillhet av godhet og fred, mens en Guddommelig kjærlighet rister av meg en grusom frykt for livet eller døden i en manifesterende kraft.

 

Hvem er jeg egentlig? 

 

Hvor skal jeg på slutten av livet?

 

Det er ondskap i mitt liv.

Jeg smakte på kjærligheten som druer av saft, og spyttet den ut av munnen.

Jeg smakte på alkoholen, som er en giftig slange, og spyttet den ut av munnen.

Jeg frykter ikke å stå alene.

For jeg roper fremdeles ut at det er ondskap i mitt liv. 

Les mitt forrige innlegg her: Et svar på tungen.

Det er ondskap i mitt liv. 

Les mitt innlegg om fornærmelse: Fornærmet.

 

 

Et svar på tungen

Det er godt å kjenne noen, som har et hjerte som mitt. Det er som å se meg selv ofte i speilet. Det er mange ting jeg lurer på, men svaret er ofte lagt på tungen min. Det er nesten ingen som jeg kan stole på, men en høflig venn som plutselig dukker opp en dag i livet kan gi meg mange overraskelser. Det er kjedelig å få høre at kjæresten forlater meg, men mitt dyrebart liv er mye viktigere å utforske og ta vare på. Livet mitt er mystisk og vanskelig å ransake, men det er Gud som holder livet i sin hånd, og velsigner livet mitt mer enn det jeg kan forstå.

 

Ikke vær så deppa, det er alltid noen som bryr seg mer om deg enn det du gjør. Det er tid for alt, men noen ganger så er vi sjelden takknemlige. Det er bedre og kraftigere å tilgi enn å hate og miste kontroll.

Jeg har sett mye vondt i livet, men jeg har lært å stole på Gud, som også fyller meg med sin ekte og ubeskrivelig kjærlighet. Det gjør vondt å miste noen, men forstå at det er bestemt at alle mennesker skal en gang dø også dom.

 

Jeg satt meg forsiktig ned for å tenke på livet og mennesker. Jeg var drittlei av å smake på den samme bit av en tom og kortvarig glede, som ikke gav meg noe mer enn vindpust. Jeg så ut, og la meg på hjertet: hvor opptatt vi mennesker er med å utføre våre daglige arbeid og plikter for belønninger og livsopphold. Jeg forstod at dette er en Guds gave til mennesker. 

Det er sesonger og årstider. Det er tid for å så, slik at vi kan høste i den rette tid. Vi har sommeren, høsten, vinteren og våren. Vi er flinke til å analysere, og reflektere på forskjellige ting med tolkninger innenfor tid og historie med gode beregninger. Vi har store mengder av kunnskap, som øker i generasjoner, men vi glemmer bestandig Gud, som har skapt oss og gitt oss alt dette, og ikke minst skal dømme oss en dag. 

 

Jeg er en forkynner, som har lagt merke til alt dette, og skrevet det ned i hjertet. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: *Det er tomhet, og tomhet. Det er jag etter vind, kortvarig og kjedelig*. Det er ikke noe nytt å oppdage under den brennende solen. Vi er så uoppmerksomme på en sannhet som sier at vi lever bare en liten stund på jordens overflate også forsvinner vi for godt, og blir glemt. Alt det vi har arbeidet for med mye svette og tårer må vi dessverre gi videre til våre etterkommere som er sønner, og døtre og barnebarn. Vi må gi fra oss eiendommer, skatt og gaver etter døden til våre etterkommere som arv. 

Det er så kjedelig og trist å tenke på det. 

 

Jeg er en forkynner som har fått mye visdom fra Gud i himmelen. Jeg tenker sårt og positivt på alt dette, men jeg kjenner på et dypt sukk og en sorg i min ånd. 

 

Er det ikke noe annet å gi enn kjærlighet til din neste? 

 

Det er mye jeg kan gi, som er et svar på tungen. 

 

Et svar på tungen. 

 

 

 

Mine tårer

En lengsel etter en omfavnelse. En trussel mot livet. Et hjerte som fryser, og et halvt liv med voldsom mye hat,(hat) som er dyppet ned i svart og skittent blod. Det gjør vondt å tenke på det. Det gjør vondt å kjenne på en ubehagelig smerte, som gir meg en hukommelse om en mørk fortid. Det gjør vondt å tenke på livet. Det er få detaljer, stykker av noe, og litt kjærlighet, men ikke alt. Det er noen som har prøvd å drepe alt av det gode i mitt liv.

 

Jeg var ikke nervøs, da jeg sprang vekk, og skjulte meg. Jeg er enda litt redd for å åpne en telefonsamtale fra hvem som helst. Jeg vil ikke lenger skjære mitt hjerte med noe, som er dyppet ned i blod. Det gjør vondt å tenke på det. Jeg vil helst spytte på ondskapen.

Hvem er du som gav meg et falsk kyss da jeg var i fienders hender for mange år siden? Det er ikke rett å lyve når sannheten endelig er blitt oppdaget. Mine ord var ikke dine ord.

Mitt hjerte lengter etter en omfavnelse av noe som er bedre, og større enn helvete. Det er dype sår i min sjel, og kroppen min vil ikke stoppe å påminne meg om fortiden. 

 

Jeg sa til eksen min at hun skulle bli tatt godt vare på. Jeg kysset henne flere ganger, og sendte henne bort for å finne en fiende, som gav meg ikke noe annet enn mye blodig hat. Jeg så dødsriket piske opp brennende flammer i min beruset tilstand. Jeg så mye som fikk meg til å gråte. Jeg så min fiende falle og hodet hans ble nesten smadret, og knust av en svær type som holdt en halv glassflaske/spritflaske. Det var noen som felte ham, og nesten drepte ham. 

Dette skjedde for mange år siden.

 

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har et hjerte, som ofte fryser. Jeg husker en historie om fortiden. Historien fortsetter idag. Jeg gråter noen ganger av å tenke på det. Jeg er ikke ferdig med livet. 

 

Mine fiender er ikke helt ferdig med meg. 

 

Det er noe som enda plager min kropp. Jeg er enda i live, men formørkelsen flyter enda i luften utenfor mitt hjemsted. Jeg vil ikke lenger skjære mitt hjerte med et blodig hat. Jeg spytter på ondskapen, som har gitt meg liten makt. Jeg hater ondskapen, som har gitt meg tårer. 

 

Ondskapen har gitt meg tårer. 

 

Livet har gitt meg tårer. 

 

Mine tårer. 

Les mitt forrige innlegg her: Et valg for livet eller døden. Les mitt innlegg om 24 timer her: 24 timer. Les mitt innlegg om forstyrrelser her: Forstyrrelser.

 

 

 

Et valg for livet eller døden

Jeg har lagt merke til noe. Noe som har plaget meg i perioder med lite søvn. En komplisert nåde å omfavne, en forførende makt av kaos og urettferdighet. Det har ikke vært et enkelt problem, som har pekt direkte på meg. Det har heller vært et stort problem for et utvalg av brutale mennesker, som har ved makt blitt involvert i dette i en stormvind. Jeg spurte om den ene og den andre, men fikk beskjed om at de var begge drept og død.

 

Jeg hadde ikke behag i disse dager. Det var ikke bare mitt liv det var snakk om. Det var en stor merkelig felle, som høstet inn en stor mengde av mitt folk. 

Det var en tid hvor alt gikk bra, også forsvant mange plutselig. Det var noe ondt som stakk meg dypt i hjertet. Det var et valg for livet eller døden fikk jeg høre. Jeg fikk ikke fred, og fikk uheldigvis ikke overbevist politiet godt nok til å gripe inn. 

Det var religiøse grupper som rekrutterte inn forskjellige mennesker av ulike raser. Det var noe bevegelig stort for brutalitet og makt demonstrasjon. Det var en falsk religiøs organisasjon, som fikk utøve en stor menneskelig makt og utryddet mennesker i en langvarig historie. 

 

Det var fremdeles lite snakk om denne saken, men jeg fikk ikke sove. Noen kalte det for spekulasjoner, og radioen var nesten helt stille om dette. Forførelsen kom snikende inn med mange lenker av redsler.

 

Jeg stod opp en dag fra sengen, for å be for mine forfulgte venner, men ble plutselig stoppet av en ubehagelig kulde. Jeg stod helt stille, og fikk lyst til å gråte. Jeg følte meg hjelpeløs, og fikk lyst til å hate. 

Det var en tid hvor alt gikk bra, også plutselig forsvant mange i et vindkast. De forlot Norge, og ble etter kort tid drept i henrettelser. 

 

Mine venner hatet meg. 

 

Mine venner var merkelige. 

 

Mine venner forlot meg. 

 

Livet var komplisert. 

Jeg spiste ofte uten øyekontakt. Jeg var trist og motløs på innsiden. Jeg la merke til noe. Noe som plaget meg i perioder med lite søvn. Det var for seint.

 

Det var for seint.

 

Livet var komplisert. 

 

Et valg for livet eller døden. 

 

Et valg for livet eller døden. 

Les mitt innlegg om forstyrrelser her: Forstyrrelser. Les mitt innlegg om fornærmelse her: Fornærmet. Les mitt innlegg om selvmord her i linken: Selvmordsforsøk.

 

 

Det er viktig

Det er ikke mange som er lik meg. Jeg sliter litt med å forstå akkurat dette hver gang jeg havner i dype samtaler med venner: *Oi, jeg kjenner meg igjen i akkurat det du sa. DU ER JO HELT Lik MEG* eller dette:*Hvorfor har ikke du nevnt dette fra før av, vi er jo HELT like*

Altså

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal korrigere eller forstyrre dem rett og slett. Det er litt urettferdig å bli behandlet på den måten. Det er en ting å håndtere litt humor, men å høre det bestandig hver uke er litt for flaut.

 

Men det er ikke alt dessverre. Jeg har mye på hjertet, men det er enten ved frokost bordet, eller i en telefon krangel med damer, hvor jeg legger merke til at fugler snapper det ut av hodet mitt. Det er kjekt å småprate underveis, men det ligger alltid i min motor å tygge, meditere, observere, reflektere og være litt for opptatt med akkurat det. Slik at jeg bare glir fram uten å nøle, eller lure på noe før jeg skriver det ned i bloggen.

Det er jo så kjekt å snakke med mennesker, som faktisk har peiling på hva jeg driver på med. For det er ikke alle som bryr seg om hva jeg driver på med, men de fleste er bombe sikker på at de kjenner meg altfor godt, og er plutselig helt lik meg.

 

Hallo? Sier jeg uten å være nervøs eller negativ.

 

*Jeg er ikke sur, men herregud* sier jeg ofte for å på en måte forstyrre og forsvare meg selv. 

 

Det er deilig å komme seg opp i en form, som er så sterk og energi utfyllende. Jeg tenker bare at det er fint å nyte formen, for resten av dagen med en dyp og kjærlig takknemlighet. For alle dager er jo ikke like.

Det var liksom det.

 

Men uansett så er det ikke min tur å klage så mye. Fordi jeg er jo så flink til å klage, men det er jo ikke så viktig, fordi jeg kjenner jo meg selv meget godt. Det er ikke vanskelig å uttrykke det i en seriøs krangel, eller i en vond dag rett og slett. Jeg er sikker på at det er mange som kjenner seg igjen i det jeg skriver.

 

Gjerne kommenter, og del innlegget videre. 

 

Hva er det som skjer videre på dagen da?

Spør du meg? Jeg er ikke så veldig opptatt med det. Jeg sørger alltid for at mine viktige regninger blir innbetalt, og at all søppel, som inneholder mat, papp og restavfall blir kastet vekk, og sortert nedi de store søppel boksene.

 

Jeg er ikke akkurat så bekymret. Jeg er bare glad for å finne fram den gode formen, som faktisk gir meg en lyst til å leve en dag til. 

For meg er det veldig viktig. 

 

Det er viktig. 

Det er viktig. 

 

Det er viktig. 

 

 

Hjertet blør

Et hjerte som blør. Et ukjent ansikt. Tårer kommer rennende ut av øyner, som er dekket av sår. Det er få ord, som er hørt. Livet er vanskelig. En kvinne som dro, kom aldri tilbake. En dag, som er dekket av grått med sorg i uværet. Jeg er redd for å miste noen. Det er som å føle seg fremmed i en by som er plaget av uventede gjester.

 

Det er fremdeles noen som fryser, mens andre roper ut om frihet og hjelp i en gate, som er dekket av mye skitten vann og blod. Øyner ser, og galskapen stikker hjertet rett gjennom med en blodig kniv.

En sang om kjærlighet, men det er ikke noen som vil lytte. Dråper av blod faller og plasker hardt på gulvet. De vil ikke elske noen som tramper på norsk jord, men hater livet og forbanner Gud med spott og hatefulle ord.

 

Tårer renner ut av øynene, som er dekket av sår. Livet er vanskelig. Livet er farlig. En kvinne spyttet på meg og forlot meg, men kom aldri tilbake til mitt liv. Det finnes et hat som er vanskelig å beskrive. Jeg er trist og lei meg. Jeg vil helst ikke miste noen. Jeg føler meg mislykket. Jeg føler meg nedtråkket. Det er som å føle seg fremmed i en by, som er plaget av uventede gjester.

 

Hvem er du, som skjuler seg? Hvor er friheten? Jeg hater dem, og jeg hater livet. Jeg spytter og gråter av kvalme i en grått dag, som er dekket av sorg i uværet.

Hun vil ikke ringe meg. Hun vil ikke være sammen med meg. Hennes falske kyss, og falske ord. Hun stakk meg dypt i hjertet med en blodig kniv.

 

Et hjerte som blør. 

 

Det er noen som forstyrrer. Det er noen som ikke kjenner meg. Hjertet blør, og redselen kommer forsiktig inn i luften som en tykk tåke. Det er vanskelig å spise, og det er vanskelig å puste.

 

Det er skremmende kjedelig i en ubehagelig stillhet. Jeg er ikke overrasket. Noen ganger hører jeg at noen gråter. Jeg er ikke overrasket. Det er ikke blod i mine hender. Jeg er ikke ond. 

 

Det er kaldt ute. 

 

Det er noen som ikke har det bra. Det fins et hat som er ubeskrivelig vanskelig å leve med. Hvorfor er jeg rammet av en slik smittende formørkelse? Det er en galskap som herjer i den lille byen. Det er en fryktelig sorg, som torturerer mitt hjerte, og gir meg en forferdelig smerte.

 

Hva har jeg gjort? 

 

Ooh herregud. 

 

Det er få ord. 

 

Kvalmende. 

 

Livet er vanskelig. 

 

Hjertet blør. 

Les mitt forrige innlegg her: En ustoppelig utvikling. Les mitt innlegg om å ikke stå alene her: Ikke stå alene. Les mitt innlegg om kjærlighet her: Kjærlighet.

 

 

 

En ustoppelig utvikling

Å være seg selv uten å slite med utfordringer. Det er vanskelig å legge merke til en fornuftig måte å forandre seg. Det er dype instinkter i mennesker, som elsker å konkurrere med en kontrollerende forfengelighets kraft mot hverandre i en falsk trygghet. Jeg hater falskhet og utrygghet. Det finnes en myk, indre og uskyldig stemme i oss alle, som faktisk ber om en positiv forandring. Jeg er egentlig lei meg, og forstår at det er en blindhet, som skjuler på dype sannheter om å være ekte og godt selvbilde, og selvfølgelig vokse inn i en sunn personlig utvikling.

 

Jeg står ofte på sidelinjen. Jeg ser ofte noe som gjør hjertet mitt sorgfull. Jeg vil helst ikke peke på noen, men jeg ser en stor stormvind, som ødelegger nesten alt som er nedtråkket, mislykket og misforstått. Det går ikke an å bygge livet sitt på et ustabilt fundament. Ingen kan legge ned et godt fundament for meg og deg. Det trengs et ransakende program i et utdanningssystem, som bruker en stor drivkraft til å utvikle, oppfølge, stabilisere, programmere, oppdra, disiplinere, og til slutt bygge et sterkt fundament, som står urokkelig fast. Slik at vedkommende er godt kjent med seg selv og livet i en sunn og fornuftig person utvikling.

Det er jo også mange andre viktige faktorer, som er i tråd med person utvikling. En god oppdragelse i oppveksten, militæret eller bibelskolen. Det hjelper ikke å hoppe over det som er viktig og grunnleggende, for å fullføre livet med et hjerte fylt av skyld, misunnelse, hat, depresjon, ustabilitet og listen går nedover.

 

Vi ønsker jo alle å oppnå en stor suksess i livet. Et godt og grunnleggende skolesystem, eller fundament har som ofte gitt meg og deg et godt selvbilde. Lærere og hyrder har gitt oss gode lærdommer om karakter bygging. Da er det ikke vanskelig å leve videre som seg selv, og fremdeles være seg selv uten å slite med utfordringer i livet.

 

Men jeg vet jo at det er mer å lære enn dette.

 

Jeg er bare drittlei av å høre at noen av mine venner får aldri til å strekke seg framover i livet på grunn av mangel på et utdanningssystem, eller utdanningsprogram. De velger som ofte å kopiere egenskaper og lidenskapelige talenter/ferdigheter fra kjendiser og bekjente, for å skrive ned en bevisst bekreftelse på en hemmelig godkjenning fra andre mennesker. De lever i en falsk trygghet.

 

Jeg ønsker å hjelpe mennesker rundt meg, og meg selv fra utrygghet og falskhet.

Ingen får tråkke meg eller dere ned uten å være gode og ekte profiler.

Jeg er ikke falsk, men jeg er imot alt som står for falskhet og utrygghet.

 

Det er helt sikkert tusenvis av forskjellige synspunkter om dette. Gjerne del i kommentarfeltet.

 

Les også mer om min utvikling i linken: Hvordan begynte jeg å skrive?

 

Kjærlighet❤️

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top