Et brennende hjerte

Det finnes en venn, som skjuler sin styggedom bak en stor og skinnende falskhet. Det har vært en tid, som har fryst et vennskap bak tåker og vindkrefter. En følsom sang er blitt lagt på myke lepper, for å ødelegge en ond atmosfære og styrke livsmotet. Det er en indre skjønnhet, som blomstres fram gjennom en smertelig ydmykelse. Min fiende i meg er en ond skygge med ondskapen i latteren og i livet. Det er nifst å leve uten å forstå hvorfor det er bankende hjerteslag i et levende menneske.

 

Døren er låst.

 

En dyp indre røst taler kjærlig til et menneske, om å slappe av og omfavne det som er godt og prisverdig i livet. Det er en oppdagelse for noe stort og smått i en utvendig og innvendig opplevelse. Det er som å kjenne seg selv fullstendig fri i en kraftig berøring av kjærlighetens kraft, som er større enn din største fiende.

 

Det er noen som gråter, og leiter etter et svar i en visdom, som åpenbarer Gud i en forandring.

 

Jeg kjenner et menneske, som var helt fullstendig skadet i en torturerende forbannelse på innsiden, men en liten dråpe av kjærlighet i en guddommelig kraft gav ham et brennende hjerte, og en fullstendig livsforandring, som fikk meg til å bøye meg for høye makter av lysets riket.

 

Det finnes en venn, som deler sine myke tanker i en godhet, som er ubeskrivelig godt og blomstrende. Et hjerte som gråter for de ufrelste, men banker godt og hardt for livet, som er kortvarig. En åpenbaring, som banker hardt i et formørket hjerte. Jeg har sett mye vondt under den brennende solen. Jeg ønsker å hjelpe mennesker ut av undertrykkelsens favn. Dette landet er lagt på mitt hjerte. Det norske folkeslaget er lagt på mitt hjerte. Jeg har et brennende hjerte.

 

Et brennende hjerte.

 

Klokken tikker. 

 

Døren er låst. 

 

Et hjerte som banker og banker. 

 

En indre helbredelse. 

 

En indre kraft. 

 

Et brennende hjerte. 

 

Min venn var nesten død i sin håpløshet, men noen rev ham opp fra dødsleiet. Jeg satt på sofaen i stuen ved siden av soverommet hans, og jeg var også nesten død i et selvmordsforsøk, men de rev meg opp fra dødsrikets armer før de hjalp vennen min ut av en dødelig opplevelse i leiligheten. 

Et grått kapittel i elendighetens forbannelse. 

 

Jeg skriver mye om dette 16 år etterpå i framtiden. Jeg rotfester en følsom dynamikk i et vitnesbyrd, som fikk ilden til å brenne større og kraftigere i mitt kjød hjerte. Jeg tror på mirakler i livet. Tilfeldighetens forklaringer er ofte oppdiktet i en vond blindhet. Det er en mening med livet. Det er farlig å leve uten å forstå hvorfor det er bankende hjerteslag i din kropp.

 

Jeg stod opp idag, og følte meg fri fra fortidens forbannelse. 

Jeg kjente litt på en elektrisk kraft i tuppen av mine fingrer. 

Jeg kjente på mitt eget hjerte, som gnistret fram litt ild og litt mer av ilden, og enda mer av en følsom ildfakkel i hjertet. 

Jeg smilte og gråt litt på innsiden. 

 

Klokken tikker.

 

Døren er låst.

 

Jeg var nesten død og begravet flere ganger, men jeg lever idag fordi mitt hjerte er i en Guddommelig kjærlighet, og mitt hjerte er et brennende hjerte. 

 

Et brennende hjerte.

 

Et brennende hjerte.

 

Et brennende hjerte.

 

Et brennende hjerte. 

Les mitt forrige innlegg her: En tåkefull dag. Les mitt innlegg “hjertet blør” her: Hjertet blør. Les mitt innlegg “ord fra hjertet” her: Ord fra hjertet. Les mitt innlegg om en omfavnelse her:En omfavnelse.

 

 

En tåkefull dag

Jeg tror på mirakler. Jeg tror på et par ord, som påvirker et godt svar. En følsom glede i en vibrerende kraft på innsiden. Et komplisert valg å benytte i en uoppmerksom utfordring. Regn og kulden gjør sjelen kald og sjenert. En dråpe til av en ekte tåre i en tåkefull dag. Hva tenker en mann med urene lepper på? Jeg venter fortsatt på en stadfestelse av noe betydelig stort og levende. Det er så ubehagelig å sove for mye. Det er håpløst å snakke for mye. Hvor mye er den store klokken, som tikker i en skjult spenning for meg og deg? Så tenk litt på en hemmelig omfavnelse i en våkenhet mot en sykdom i en motvind.

Jeg er rolig ikveld.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal korrigere min oppfatning av en tåkefull dag.

 

Ikke gi meg et håpløst spørsmål.

Jeg er ikke en håpløs venn.

 

En merkelig stillhet.

 

Mine venner og mine venninner har sett noe  skremmende i mine utstrålte øyner. Det har gått et par dager. Jeg lurer på hva som skjer på innsiden av meg. Det er ikke min dag å omfavne. Det er ikke en dyp lengsel etter å overleve i en komplisert stil, som får ansiktet til å mykne. Det er som å beskrive en berørende motstand, som er en krenkende opplevelse i et forstyrrende nærvær. Jeg husker gode opplevelser i en god tid, som gav meg sommerfugler i magen. Jeg savner en gjennombrytende overraskelse i en utilfreds fase av livet.

 

Jeg venter i en følsom spenning. 

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare en merkelig stillhet, som gir meg et kaldt ansikt. 

 

En ond latter i en tåkefull dag. Hva er det jeg tenker på? En melodisk omfavnelse mot en ond styrke/kraft fra galskapens favn. Jeg kjenner mine lidelser i en ufredelig verden. En dråpe til av en ekte tåre i en merkelig stillhet. Jeg bruker min energi i en tankevekkende stil, for å åpenbare en komplisert motstand i en ond og atmosfærende stil. 

 

Jeg er litt komplisert noen ganger. 

 

Jeg er.

 

En merkelig venn, som skjuler sine sterke følelser. 

 

Jeg er. 

 

En merkelig venn, som illustrerer en galskap i en tåkefull dag. 

 

Jeg tenker. 

 

På å ikke avslutte livet brått. 

 

Ikke avslutt livet. 

 

Noen har knivstukket sjelen min.

 

Men jeg lever videre.

Jeg lever videre. 

 

Jeg ler ondskapsfullt mot alle forstyrrelser i en merkelig stillhet. Det er som å ta seg en kald dusj istedenfor et par øl i en motbydelig kulde, som gir meg en ustoppelig undertrykkelse på innsiden. En følsom plage i en følsom spenning på innsiden av et livs innhold, og på innsiden av meg selv. 

 

Jeg kjenner en følsom glede i en vibrerende kraft på innsiden. Jeg tror på et par ord, som påvirker et godt svar. Jeg tror på et lykkelig liv i en tåkefull dag. Hva er det som skjer på innsiden av meg? Mitt hjerte banker og banker. 

 

Mine lepper er urene lepper.

 

Mine øyner er vakre, men ondskapsfulle. 

 

En dråpe til av en ekte tåre.

 

Noen har sett meg. 

 

Noen har studert meg. 

 

Jeg kjenner mine lidelser i en tåkefull dag. 

 

En tåkefull dag.

 

En tåkefull dag.

 

En tåkefull dag.

 

En tåkefull dag. 

Les mitt forrige innlegg her: Galskapens favn (del 2) Les mine innlegg i serien “Det er ikke mine tårer” her: Det er ikke mine tårer (del 2) Det er ikke mine tårer. Les mitt innlegg om “en omfavnelse” her:En omfavnelse.

 

 

 

 

 

 

 

 

Galskapens favn (del 2)

En grå dag. Jeg har kjent på en svimmelhet, som har gitt meg en innvendig forandring. En langvarig trussel mot livet i en ond plan. Jeg vet hva som skjer i mennesker, som er medvirkende i innflytelsesrike gjeng miljøer. Det er en blodsmak i munnen, som får tennene til å gnisse i en skjelvende takt. Det høres ut som en urovekkende forstyrrelse i en ond sykdom. Verden er grå og ond. Jeg ler sarkastisk, for å riste av meg en ubehagelig redsel, for en vibrerende og voldelig kraft i en galskap, som ødelegger et håp i et bankende hjerte.

 

En dynamisk pyramide i en virksomhet, som har en virkende kraft mot svake mennesker i et grått system, og i et formørket innhold. Jeg vet om en skjult mattematikk, som graver fram en ond forståelse i tall og bokstaver, som formidler manipulerende informasjon i grove og forførende instrukser. Sengen er kald, og et hjerte banker fortere i sekunder og i minutter.

 

En ulest bibel, og en dråpe av blod, som renner ned fra et øye i en vond og urovekkende oppførsel. Det er en ond spenning i et illustrerende sjakksystem, som får nerver til å skjelve i en virkelighet, som er dekket av mye forstyrrelser i en galskap. Det er en mening med livet, og en stemme i bakhodet gir sjelen merkelige følelser av utmattelse i en håpløshet, som får kroppen til å ligge rolig på en kald seng. Det er en troløs kjærlighet i en ond plan. Det er en ulykke og en rekke av tragedier i en ond plan. Det er ikke en normalitet, som får livsmotet til å vokse. Det er en urovekkende drøm, som plutselig rammer over livet, og skader livets innhold på innsiden av en virkelighet i en galskap.

 

Et hjerte, som banker hardt og farlig. 

 

Et hjerte, som banker fortere. 

 

Det er en grå dag, og noen har det slett ikke bra. En langvarig trussel mot livet. Et par ord i en høst kulde, som får hjertet til å banke fortere. Jeg vet jo hva som skjer i mennesker, som elsker ondskapen  mer enn livet. Det er noe som skaper en problematisk ubalanse i et ubehagelig innhold. Det er en urovekkende forstyrrelse og et mareritt i galskapens favn. 

 

Svettedråper drypper ned fra pannen. 

 

Stillheten vekker opp et avsky på innsiden. 

 

Livet ser plutselig mørkt og farlig ut. 

 

En ondskap og en lyse grå tåke i høsten.

 

Det er en forstyrrende makt. 

 

I galskapens favn. 

 

Svimmelheten i galskapens favn. Jeg har sett mye vondt og ødeleggende i en urovekkende drøm. Det har skjedd mye varierende ondt under den brennende solen. Jeg føler meg mislikt og forrådt i en verden, som elsker ondskapen mer enn Gud. Det er en fornærmelse mot sjelen. En plage som forstyrrer meg dag og natt. Så hva mer er det igjen av meg, som har en stor grunnleggende forståelse på hvordan det er å være et mislykket menneske i onde dager av livet?

 

Det er jo noen, som slett ikke har det bra. 

 

Så hvem er jeg egentlig? 

 

Jeg kjenner jo mennesker, som elsker meg. Det er en mening med livet, som bretter ut et innhold av gode dager og onde dager i forskjellige kapitler. Jeg skjuler meg i en trygghet, som er utenfor en ond plan. Jeg er enda i live, og jeg forstår en ting meget godt.

 

Jeg er ikke din fiende, men en venn og en fiende.

 

En fiende.

 

En fiende.

 

Jeg er ikke trøtt, men jeg er kanskje i trøbbel mot en ondskap i galskapens favn. Det er noe som ikke helt stemmer etter mange år fra fortiden og formørkelsen. Jeg hører at mitt hjerte banker hardt og fortere.

 

Mitt hjerte banker fortere. 

 

Hør her:

 

Det er en svimmelhet i galskapens favn.

 

Galskapens favn. 

 

Galskapens favn. 

 

Galskapens favn. 

 

Galskapens favn. (del 2) 

Les mitt forrige innlegg her: En ond stil. Les del 3 i serien “Mer enn vennskapet” her: Mer enn vennskapet (del 3). Les mitt innlegg om galskapens favn (del 1) her: Galskapens favn. Les mitt innlegg om smerter på innsiden her: Å blø på innsiden.

 

 

 

 

 

 

 

En ond stil

En dag å omfavne. Det er en mening med livet, som bretter ut et innhold av forskjellige kapitler og høydepunkter. Folk lurer på mye, som klør dem i ørene. Det er en misforståelse i kulden, som gjør føttene kalde og skjelvende. En dagbok å fylle ut, og en kald saft, som gir et nytt livsmot. Jeg venter og hører på en mengde av forstyrrelser. Det er noe, som er i en konfronterende ubalanse. Det er ikke ryddig, men det er i et provoserende kaos. Det er kanskje ikke et liv som innfrir mine høye krav og forventninger. Jeg er litt usikker på meg selv, og mine fotspor. Jeg er utenfor et ondt innflytelsesrik system, som har fryst mange hjerter, og brakt inn tragedier i en ondskap.

 

Jeg kjenner høsten og gleden i høsttiden. Det er kanskje ikke en høst, som innfrir mine skjulte forventninger. Det er noen som vil ødelegge høsten min. Det er noen, som vil forstyrre vekk min inspirasjon i en glede for livet. Jeg bruker et språklig bilde, om hat i berørende forstyrrelser mot et godt livs innhold. Et skritt mot døden, og en motbydelig følelse for Gud. Jeg føler meg tidspresset. Jeg føler meg skyldig, for noe urovekkende ondt mot fremmede mennesker. Det er et hjerte, som banker i meg. 

 

Det bor noe i meg, som er en trussel mot livet. Jeg venter, og hører på en mengde av nedbrytende forstyrrelser. Det banker hardt i mitt hjerte, og livet ser annerledes ut. En opplevelse av en følsom frykt i en ond atmosfærende spenning. Jeg skriver noe i kalde hjerter. Jeg illustrerer en dyp rotfestelse av en ubehagelig makt i en ond stil. 

 

Jeg har venner som hater meg. 

 

Jeg har et folk som elsker en sammensvergelse i et fiendskap. 

 

Det er noen, som leiter etter et menneske. 

Det er noen som leiter etter meg. 

 

En historie om et ulykkelig liv. Et hjerte som råtner på innsiden. Det kan jo være provoserende å høre på en frekkhet, som er både farlig og ødeleggende. Det er noen, som kanskje ikke forstår hvor seriøst det egentlig er å ta vare på seg selv i livet. Jeg legger et merke til mye oppstyr i høsten, som handler om pynt, gaver og glede, mens noen tydeligvis har banket hardt på døren min uten å få svar. 

 

Uten å få svar.

 

Ond kunst.

 

En smittsom og sarkastisk latter. 

 

Det er et hjerte, som banker i meg. 

 

Noen ønsker å gjøre mye ondt i en ond stil. 

 

I en ond stil. 

 

Klokken tikker. 

 

Det er kaldt på utsiden. Det er vindkrefter og mye av uønsket støy på utsiden. Det er som å føle seg unormal i en krenkende tilstand. Det er en dag å omfavne, men omfavnelsen suser vekk i en forstyrrende skygge av en ond atmosfære. Jeg kjenner en hemmelig venn, som sliter mye med seg selv. Jeg er trøtt, og vil ikke tenke mer på noe, som klør meg i ørene. Jeg venter med en følsom spenning på innsiden, men jeg føler meg forfulgt av noen. 

 

Jeg føler meg mislikt av noen. 

 

Etter mange år, så har et hjerte blitt hatefullt fryst fra en kjærlighet. 

 

Jeg kjenner meg selv i mine ord og tanker. En vond drøm, som vekker opp et avsky. En smertelig følelse av usikkerhet på innsiden. Jeg har lagt merke til mye uro i mitt vennemiljø. De vil ikke lenger invitere meg, og noen har forsvunnet for godt. Det er en konfronterende ubalanse. Det er ikke ryddig, men det er i et provoserende kaos i et mørkt bilde, som er en ond kunst. Jeg lurer på hvem jeg virkelig er i disse dager. Det er noe som ikke helt stemmer.

 

Jeg har et hjerte som banker i meg. 

 

Klokken tikker. 

 

Noen prøver å forstyrre mitt liv i en ondskap.

 

De vil ødelegge meg i en ond plan.

 

Det skjer i en ond stil.

 

En ond stil.

 

En ond stil.

 

En ond stil.

 

En ond stil. 

Les mitt forrige innlegg “En omfavnelse” her: En omfavnelse. Les mitt innlegg om et råttent kunstverk her: La mine ord være få. Les mitt innlegg om “Mareritt” del 2 her: Mareritt (del 2). Les mitt innlegg om et ubehagelig innhold her: Et ubehagelig innhold.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En omfavnelse

Det er vakkert i øynene. En melodisk omfavnelse. En indre skjønnhet, som smelter et sorgfullt hjerte i en god duft av en tåkete atmosfære/synlig guddommelig nærvær og kraft. Jeg er ikke ulykkelig i et livs innhold, som skriver om et skjult håp. Det er saftige tanker om framtiden. Jeg er en del av et stort eventyr, som er en dekkende forklaring på meningen med livet. Et skinnende eple å spise, og et brennende hjerte i kjærlighetens kraft. Visdommen gjør livet vakkert og meningsfylt. Jeg ønsker å utvide en inspirasjon, som kan blåse inn en livskraft i håpløse og mørke hjerter.

 

Mitt vitnesbyrd.

Mitt liv.

 

Et kapittel i kraft av flammer mot elendighetens kraft fra helvete.

 

Det er en renhet og en ren kraft i rette ord av klokskap mot den fornærmende dragen (Satan). Livets mysterium er åpenbart for de vise og trofaste i mørke tider. Jeg er i et levende bilde, som utstråler en fargerik kunst med en dyp og innviklet forståelse om livets helhet. En meningsløs tale, som gir hjertet et giftig såkorn. En blomstrende hage, som også inneholder torner i planter og farlige vekster. Jeg vet at vi lever i en større og farlig generasjon, som får klokken til å tikke saktere i en skremmende takt.

 

Et håp, som er et stort og omfattende tema brukes i en vindkraftig forførelse mot rette lærdommer og forskjellige myter. Jeg kan føle i meg at ondskapen vokser med en urovekkende og ustoppelig kvalitet i alle kretser rundt jordkloden. Det smaker bittert å svelge ned utydelige/ubetydelige bokstaver i en uren tale, som slår hardt i hjertet. Jeg er en levende sjel, som berøres av noe nytt, evig og prisverdig. Det er godt for sjelen og hjertet i et nytt og velsignet liv.

 

Et hjerte for livet.

 

En omfavnelse. 

 

Jeg vet hvorfor det er vanskelig. 

Å leve. 

Hjertet banker. 

Et tåkete vær på utsiden. (Jeg smiler, og fortsetter) 

Jeg vet hvorfor livet er kort. 

 

Vi lever, for å omfavne en berørende sannhet i en menneskelig historie, som også er en livspliktig historie, som skal bli vurdert og dømt en dag. 

 

Jeg er ikke ulykkelig. 

 

Det er stille og vakkert. 

 

En melodisk omfavnelse. En indre kraft, som renser hjertet i en kjærlig atmosfære. Et siste spørsmål om livets innhold. Jeg vet at det er stille og vakkert i et kjærlig nærvær. Det er spennende tanker om framtiden. Jeg vil utvide en inspirasjon, som gir en legedom i hjerter mot livets utfordringer. Mitt hjerte banker hardt og tydelig for håpløse mennesker, som har en dyp lengsel for en ekte livsglede i en omfavnelse. Jeg kan føle meg varm og skjelvende sterk på innsiden og i min Guds ånd. Jeg vil leve videre uten å snu. Jeg vil fullføre et vitnesbyrd, som er et frelsesbudskap i en frelses plan. 

 

Et hjerte som banker, og banker for et lykkelig liv. 

 

Det er vakkert. 

 

Et høstvær, som blåser inn et par ord i hjertet. En følsom kulde, som kiler inn bankende følelser av et nytt livsmot i en ubehagelig livsstil. Jeg er en takknemlig mann, som deler min visdom i skjønnhetens/Kjærlighetens atmosfære. Jeg har i det siste skrevet om mye ondskap, vold og galskap, men min glede er en brennende ildfakkel. Jeg ville rett og slett dele, om en åpenbaring i skjønnhetens/Kjærlighetens kraft.

 

Ikke vær deprimert.

Ikke vær deprimert.

 

Det er en stor kjærlighet, som brenner og brenner i omfavnelsen.

 

Jeg skriver om en omfavnelse.

 

En omfavnelse.

 

En omfavnelse.

 

En omfavnelse.

 

En omfavnelse. 

Les mitt forrige innlegg her: Mer enn kjøtt og blod (del 2) Les mitt innlegg om visdom i del 4 av serien “Et svar på tungen” her: Et svar på tungen (del 4) Les mitt innlegg om et hjerte for livet her: Et hjerte for livet. Les mitt innlegg om en hemmelig omfavnelse i kjærligheten her: En hemmelig omfavnelse (Kjærlighet).

 

 

 

Mer enn kjøtt og blod (del 2)

Det er en forståelse for hemmelige ideer. Det er litt vrient å være utenfor en løsnings krets eller (rådgivere), som utleverer ryddige forklaringer og informasjon om stabilitet i livet og stabile forhold, som er en god rotfestelse i en stor del av å bygge fram et fundamentalt liv. Det er gjerne en åpenbaring om den ene mot den andre, men en gnist, eller en sult etter en betydelig levestandard er en lyttsom effekt. Vi vil jo være med å bygge, og åpne en ny innholdsrik verden. Vi illustrerer, og skaper noe bærekraftig stort i en langvarig utvikling med kunnskapsrike instrumenter, eksperimenter, teknologiske verktøyer, programmer/programeringer, viktige prosedyrer osv. Jeg har åpnet mine øyner, og forstår tydeligvis en ting mer enn nødvendig.

 

Det er noe som banker hardt i hjertene til lyttende mennesker, som vil omfavne et nytt realistisk kapittel i en bedre, og utfyllende verden. En filosofi om en uslokkelig visjon og en lysere framtid. En tanke for livet i en god rytme av en berørende vibrasjon i en stor glede. Jeg forstår hvorfor mange folkegrupper prioterer et fullstendig arbeid i laboratoriet. En eksperimentalt innsikt i et strålende bevis på en hemmelig omfavnelse etter noe bedre enn nødvendig og fundamentalt. 

 

Vi er radikale mennesker med forskjellige krefter og åpenbaringer. Det er i en strukturert plan, som formidler kraftig i kontakt med svake mennesker. Vi har en dominerende kraft i en viktig global stilling. Vi jobber kontinuerlig med å utvikle en effektivitet i en produktivitet. Vi utarbeider mange hensiktsfulle prosedyrer for utvikling av en ny plattform i en ny (planleggende) verden. En framgangsrik oppgave, som er i en balanse og i tråd med en kreativitet i kraften bak kunnskapsrike ideer. 

 

Det er jo kanskje viktig å planlegge litt mer på forkant av noe stort. Det er jo ikke noe, som er bedre enn å etablere/bygge et nytt hjelpe program i en nypusset verden. Vi ønsker å ta vare på hverandre. Vi ønsker å bygge en bedre verden å leve i. 

 

Jeg er litt forsiktig med å formidle et engasjerende og vitenskapelig tema. 

 

Jeg forstår at det er mange, som roper etter en rettferdighet i en ond atmosfærende verden. 

 

Det er snart en ny verdenskrig. 

 

Jeg tenker, mens jeg lever. 

 

Jeg ser en dyp lengsel i en stor og omfattende plan. 

 

Jeg er våken og kraftig berørt. 

 

Et spørsmål om håp, og forstyrrende følelser av frykt og misnøye. Det er antageligvis noen, som slår hardt på bordet, og sulter etter en forandring i en motbydelig, forkastet, ufredelig og urovekkende verden. En ytringsfrihet, som blir misbrukt i grove taktikker for større berømmelse og makt. Det finnes gode svar i de beste alternativer. Vi er som brølende løver, som sulter og roper etter en optimistisk vurdering, som kartlegger nye produktive muligheter. 

 

Vi trenger hverandre, og vi har mye å gi til hverandre, og for hverandre i en større og utfyllende plan. Vi er en mektig befolkning på jordens overflate. Vi har både magiske og strukturerende evner til å gjenbygge et ødeleggende system. Vi har et nav system, som hjelper pasienter med rettferdige ordninger, og trygge stønader. Det er noe i oss mennesker, som har utviklet en uekte teknologi til ekte teknologi gjennom historien. Vi har til og med oppdaget en verdens del, som er Amerika idag.

Det er noe, som er utformede stort i en motor, byggevare, kapasitet med innholdsrike kunnskap, kreativitet, ideer, kunst, magi, krefter osv. Disse kraftige gaver/evner, bor i oss mennesker, som skårer ofte høyt i å undervurdere våres indre kapasiteter og ferdigheter på en feil måte.

 

Jeg er ikke ulykkelig. 

 

Vi er mer enn kjøtt og blod. Vi har tanker og følelser, som er kraftige, gode og levende elementer i oss. Vi har velsignet menneskeheten med ressurser og gode teknologiske verktøyer, som har gitt oss en bedre måte å leve på i en bedre levestandard. Men vi har også forbannet menneskeheten med vold, kaos og forførelser. Vi er beundret av livsdyrene på jorden. Vi har en dømmekraft og en dominerende makt over hele jorden, dyrene, robotene og verden. Vi er egentlig skapt som vakre, unike og mektige mennesker i Guds bilde.

 

Ikke vær deprimert.

 

Du er mer enn kjøtt og blod.

 

Jeg er mer enn kjøtt og blod.

 

Vi er mer enn kjøtt og blod.

 

Mer enn kjøtt og blod.

 

Mer enn kjøtt og blod.

 

Mer enn kjøtt og blod.

 

Mer enn kjøtt og blod. (del 2) 

Les del 1 av “Mer enn kjøtt og blod” her: Mer enn kjøtt og blod. Les mitt forrige innlegg her: Mer enn vennskapet (del 3). Les mitt innlegg om ondskapens natur, og vilje i  minutt for minutt her: Minutt for minutt (del 4) Les mitt innlegg om “Et farlig terningkast” her: Et farlig terningkast.

 

 

 

 

 

 

 

Mer enn vennskapet (del 3)

Fra et kaos til et levende kapittel. Det var en håpløs biografi, men det ble en konstruktiv historie i en helhet. Et meningsløst og kontroversielt tema har gitt meg et nytt spørsmål i et møte med framtiden. Det er en spennende reise i et levende eventyr. En divisjon mot en lovstridig regjering. Et håp å diskutere. Livets lengde og bredde i en viktig observasjon for et bankende hjerte. Jeg har møtt en kjærlighet, men jeg har sett et kaos i et ubehagelig kapittel. Et kaos i et voldelig innhold.

 

De husker meg, men de kjenner meg ikke lenger. En frykt på innsiden av et vennskap, som var ubetydelig og falsk i mine øyner. Jeg husker at livet hadde en formørkelse fra venstre til høyre, og i en ond stil, som var smittende og farlig. Et falsk kyss før slaget kom fra høyre side. 

 

Jeg er en rolig mann. Jeg hører mye merkelig og vondt på innsiden. Det er en livstruende motstand mot min inspirerende historie. En lidenskapelig kraft mot ondskapens kvalitet i en ond og håpløs verden. Jeg kjenner mennesker i min storby, og snakker mye med mennesker, som elsker å dele sine hjerter med meg i gode dager. Det er kanskje en god ide, men det er i en fungerende plan mot venner, som lyver ofte til mitt ansikt. Det er rett og slett noe som ikke helt stemmer her. 

 

Et annerledes liv i et stort innhold, som har masse forstyrrelser i et ondt system. Jeg er ofte liggende på sengen, for å tenke og studere mitt hjerte mot ondskapens krefter. Det var et opprørsk fiendskap i et vennskap. Det er en stillhet i et fryst vennskap. Det var et håpløst kapittel, men det er et bedre og større kapittel, som inneholder mye drama, og dype spor i skjulte sannheter om falske venner og kjærester. 

 

Mine venner elsker urettferdigheten mer enn vennskapet. 

 

Jeg gråt på innsiden, og følte meg nedslående i et stygt regnvær. Jeg sa til en venn at *Satan er i deg, og han har ingen fred for meg. Han hater meg*. Jeg levde i en ulykkelig fortid av onde dager. Jeg fikk kjenne på en bitterhet, som gav meg mye blod i munnen, og en voldelig kraft. Jeg slo ned min venn, som blomstret seg fram i Satans nærvær, for å illustrere fram sammensydde feller i en magisk forførelse. 

 

Mitt hjerte banker enda for livet i en god atmosfære. Jeg vet at det finnes en rekke og gode forklaringer på hvorfor ting har skjært seg ut av en normalitet i et ondt vennskap. Jeg bryr meg lite om hvem som har sådd mye uro i meg, men jeg kjenner de onde kreftene bak de villede avgjørelsene i en dårlig dømmekraft, som bor i mine venner, som er falske venner i en ondskap. 

 

En følsom kulde i høstværet. Kjærligheten har vokst kaldt, motbydelig og troløs. 

 

Det er jo selvfølgelig noen som vil drepe meg. 

 

Jeg tror faktisk jeg vet hvem det tydeligvis er, men jeg har vært urovekkende på innsiden mot en følsom frykt. Jeg bet meg på leppene, og sa med spikrede ord til min venn som er ond:

*Ikke følg etter meg, eller gå i mine fotspor. For da river jeg deg i stykker. Det er en ting å be om tilgivelse, for det man har gjort. Men det er en annen ting å leke med ilden.*

 

Jeg er en rolig mann.

 

Jeg er ikke helt ferdig med å skrive. 

 

Det er noe, som ikke helt stemmer i min inspirerende verden. Jeg elsker jo oppriktighet og en positiv utvikling i mennesker, men jeg leiter forsiktig og tålmodig etter gode resultater. Det er en motstand i en motvind, og i stormværet.

Men jeg har lært å holde fast på gode detaljer, som er prisverdige og dypt rotfestet i kjærlige mennesker. Jeg vil jo selvfølgelig ikke miste meg selv i stormværet/stormen, men holde fast på en trygghet, et større mot, en Guddommelig Kjærlighet, et brennende håp, og mye visdom i stormen, og gjennom hele stormen. Jeg lever for å overleve i livet. Dette er veldig viktig for meg.

 

Dette betyr veldig mye for meg. 

 

Mer enn vennskapet. 

 

Mer enn vennskapet. 

 

Mer enn vennskapet. 

 

Mer enn vennskapet. (del 3) 

Les mine innlegg i serien “Mer enn vennskapet” her: Mer enn vennskapet (del 2) Mer enn vennskapet. Les mitt forrige innlegg her: Minutt for minutt (del 4) Les mitt innlegg om “tårer” her: Tårer.

 

 

 

 

 

 

 

Minutt for minutt (del 4)

En ekkel dans i en ond atmosfære. Et spørsmål, som får ansiktet til å stivne. Det er mange bankende hjerteslag i en stillhet, som gjør nakken stiv og kroppen skjelvende. En rennende elv, som følger en strøm i en ond takt. Det høres så merkelig og ufredelig. Jeg finner ikke min neste kjærlighet i en håpløs verden. Et illustrerende sjakksystem, som gir manipulerende instrukser til mennesker, som er blinde, og dekket av ondskap.

 

Jeg er et menneske som har gråtet mye i dette livet. Jeg føler meg distrahert av en ond innflytelses kraft. Det er en motbydelig kulde i en følsom plage mot livets omfavnelse. Det er i en ond klokke takt, og i et ondt nærvær mot sjelen. Min egen stemme gjør meg nervøs på innsiden. En komplisert kaos i en nådeløs verden gjør meg nervøs på innsiden. 

 

Jeg hører at vindkreftene bråker dramatisk, og forstyrrer stillheten. Det er en vibrerende forstyrrelse i en side av livet. En hellig bok, som er åpen hele døgnet. En pistol, som er lagt forsiktig på stuebordet ved siden av boken. En røyksom atmosfære i et fremmed hus. Det skjer i en sakte spenning. Det skjer i en ond klokke takt. Det skjer i et ondt nærvær mot sjelen. 

 

En uhørt episode. 

 

Tårene renner. 

 

Av blod. 

 

Det er så kaldt og kjedelig. 

 

Det er knirke lyder som gjør en enslig mann nervøs og redd i et soverom. Hjelpeløs og sjenert i en ufredelig motstand. Livet er komplisert å omfavne. Han ser sine svettedråper og tårer, som gjør ansiktet våt og motbydelig. Klokken tikker, mens fugler flyr i luften og piper og hyler mot ondskapens krefter i en ond atmosfære, og i et tåkelag. 

 

Jeg kikker ned på klokken, og løfter mitt blikk opp mot en håpløs verden. 

 

Hun sprang. 

Hun blødde. 

 

Jeg ville ikke høre mer om henne. Jeg stakk gjennom kjærlighetens hjertet med en blodig kniv. 

 

Dråper av blod drypper, og drypper ned til hennes skitne klær. 

 

Hennes klær var skitne. 

Hun ropte etter meg, men ingen hørte. 

 

Hun sprang vekk fra mitt liv, og kom aldri tilbake. 

Hun forsvant, men kom aldri tilbake. 

 

Jeg lot sorgen rive meg til en skammelig opplevelse i hjertet, mens tårer rant ned på kinnet. 

 

I minutt for minutt.

I minutt for minutt. 

 

Det er noen, som elsker å danse ondskapsfullt i en ond atmosfære. En farvel til den avdøde, som renner gjennom tunnelen i formørkelsen, og ned til dødsrikets land i jordens nedre deler. Jeg har gråtet mye i mitt liv. Livet er komplisert å omfavne. Jeg vil jo bare være meg selv. Jeg kjenner at mitt hjerte banker hardt i en stillhet, som gjør nakken stiv og kroppen skjelvende. En tanke i en indre røst, som er et rop etter hjelp i et formørket liv. 

 

Klokken tikker. 

 

Et hjerte, som gråter i minutt for minutt. 

 

Jeg er enda i live. En tanke og en følsom spenning i en kjærlig omfavnelse til livet. Jeg savner mine venner som gav meg et livsmot.

 

Men det er ikke alt. 

 

Jeg kjenner et ondt kapittel, som er dekket av mye grått i en ond kunst. Det er jo ikke alle som har det bra. Det er en blødning på innsiden. Et sår i hjertet. Jeg hvisker ut et par ord, men hører et hate ord, som stivner mitt hjerte.

 

Jeg har lagt merke til noe, som forstyrrer stillheten i soverommet.

 

Det er kaldt og kjedelig. Det er jo ingen som bryr seg om negative påvirkninger. Det er noe som ikke helt stemmer i en ond stil. Det går sakte med mye smerter på innsiden. Det går sakte i en ondskap. Det skjer i en ond klokke takt. Det skjer i en ond stil. Det skjer i et ondt og formørket nærvær.

 

Jeg hører at klokken tikker.

 

Jeg har lagt merke til at klokken tikker.

 

Og tikker.

 

Mens ondskapen sprer seg i en voldsom flyt/spredning over hele verden.

 

Et hjerte som gråter i minutt for minutt. 

 

Klokken tikker videre.

 

Og tikker i minutt for minutt.

 

Minutt for minutt.

 

Minutt for minutt.

 

Minutt for minutt.

 

Minutt for minutt (del 4)

Les alle mine 3 innlegger i “minutt for minutt” serien her: Minutt for minutt (del 3) Minutt for minutt (del 2) Minutt for minutt. Les mitt forrige innlegg her: Tårer. Les mitt innlegg om et hjerte som gråter her: Et hjerte som gråter.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tårer

En ren tale i sorgens hus. Det er mørkt. Det er et merkelig syn. Jeg leiter etter et menneske. Jeg kan føle meg kald og upassende i et grått innhold. En komplisert makt i en forstyrrende melodi/musikk. Det er noen som er et urovekkende problem i en forsamling og i kjærligheten. Jeg lytter til et hjerte som blør for en rettferdig utfrielse fra en ustoppelig undertrykkelse i en dal, som flyter av ondskap og hat i en berørende kulde.

 

Jeg elsker en troverdig oppdagelse. Jeg elsker mennesker som gir meg gode tårer. Det banker i hjertet mot en forstyrrelse av frykt, og en merkelig følelse av svimmelhet i motløshetens ånd. Et grått innhold i en bred og komplisert livs historie. En følsom plage på innsiden. Jeg lytter forsiktig til mine hjerteslag, og lytter til vindkreftene, som er en manifesterende flytsom del av høstværet. 

 

En problematisk retorikk, som slår hardt på bordet for blinde mennesker. Det er mørkt. Det er et merkelig livssyn. Jeg kjenner et menneske, som forlot meg, for å omfavne et nytt kapittel. Det ligger i mitt hjerte å lengte etter dødsdagen min. Jeg forstår hvorfor det er en vibrerende kraft for motstand i et formørket innhold. 

 

Jeg forstår hvorfor noen leiter etter meg. 

Jeg forstår hvorfor jeg forsvant i fortiden.

 

En kniv i hjertet. 

 

Det er en konfronterende kraft i en tankeløs tale.  Jeg vil ikke gråte for noen, som bryr seg mer om en halv skrevet illusjon i en blindvei, som er en falskhet i livet enn kokende ord, som gjør hjertene varme og brennende i sorgens hus. Det er noen som feller andre i en uhørt tragedie. Jeg husker at jeg fikk elske noen med en ekte kjærlighet, som gav meg tårer. Jeg husker at jeg gråt. 

 

Jeg gråt. 

 

Jeg føler meg upassende i et tidspresset liv.

Jeg føler meg utilstrekkelig i et ulykkelig liv. 

 

Jeg er ikke. 

Jeg er ikke. 

 

Jeg er ikke den du tror jeg er. 

 

Jeg er. 

Jeg er et menneske i et levende vitnesbyrd. 

 

Ok. 

 

En hemmelig omfavnelse for noe betydelig stort i livet. En oppdagelse av frelsen i stormen og i en trengsel. Det banker i mitt hjerte mot ondskapens lidenskapelig kraft i den onde naturen. Jeg er ikke redd for å blø. Jeg er ikke redd for å snuble. Mitt liv er et brennende vitnesbyrd i en kraft fra det høye. Hvorfor skal jeg frykte? Og hvorfor skal jeg snuble? 

 

Noen følger etter meg.

 

Noen hater meg.

 

Klokken tikker. 

 

Jeg venter på en overraskende slutt. Min fred er i min trøst.

Min fiende er i et formørket fangenskap. Det er et levende håp, som lyser opp en glede i en brennende kraft. Jeg er ikke død enda. Jeg skriver det ned for å brenne vekk skyldfølelsen.

Jeg venter på mitt siste kapittel før døden.

Min fred er i min trøst.

 

Klokken tikker. 

 

Hva gjør jeg nå? 

 

Jeg lar tårer renne ned.

 

Tårer.

 

Tårer.

 

Tårer.

 

Tårer. 

Les mitt forrige innlegg her: Jeg er ikke død. Les mitt innlegg om et nytt kapittel her: Et nytt kapittel. Les mitt innlegg “Jeg skriver til deg” her: Jeg skriver til deg. Les mitt innlegg om et hjerte som blør her: Hjertet blør.

 

 

 

 

 

Jeg er ikke død

Jeg er ikke død. I et øyeblikk så jeg en dyp avgrunn. Min fiende i meg er lenket med dødens lenker, og bundet av en fryktsom makt. En flammende åpenbaring i en form for ondskap mot mennesker og livet. Jeg slet meg opp fra en vond opplevelse, som gav meg mye sorg i hjertet. Jeg så noe, som jeg slett ikke vil at noen andre mennesker skal få se i en åpenbaring. Mine dager er mine lånte dager, som er talte dager og nedskrevne dager. Jeg tenker på livet med gledens kraft, og rister av meg en kald skyldfølelse.

 

Hvem kjenner mitt hjerte, som blør for både ondskapen og rettferdighet?

 

Mitt hjerte banker. 

 

En ide om å forsvinne for godt. En ide om å skjule seg. Jeg bor i en ond og håpløs verden. En radikal stemme i skyggens atmosfære, som river ned livsmotet i en krenkende motstand. En dominerende kraft i en stor falskhet. Hjelp meg, for mitt hjerte banker enda for et kortvarig liv. Noen slåss for å overleve, mens andre river frykten fra seg i et utsvevende liv av rikdom og ære. En frustrasjon, som klør seg motbydelig inn i meg. Jeg omfavner en stillhet, som gjør meg menneskelig sterk i en daglig åpenbaring. Jeg vil rett og slett overleve med oppstandelses kraften gjennom styggedommens natur, kultur og elendighet. Jeg er ikke død. 

 

Lytt forsiktig. 

 

Et hjerte som gråter, og en giftig kniv som stikker sjelen og sjelslivet med en ødeleggende ondskap, som er i en storm og i tortur mot sjelen og (i sjelen). Jeg lytter forsiktig til mine hjerteslag, og ser ofte opp mot himmelen, for å be om tilgivelse. Det er en frekkhet i ondskapens natur. Jeg gråter ofte på innsiden, mens det regner, og mens det blåser i det kalde høstværet. 

 

Jeg så helvete. 

Jeg så flammene. 

 

Jeg gråt. 

 

Tilgi meg. 

Jeg er ikke død. 

 

Stillhet. 

 

Jeg er ikke død. 

 

Et svar på tungen. Et hjerte som brenner. Jeg er ikke redd for å uttale meg selv som en eksemplarisk profil, som er i dype røtter av livets utfordringer. Det er et vanskelig valg å benytte. En komplisert nåde å omfavne. Jeg kjenner et fiendskap i mitt indre. Det er en følsom spenning i en ond plage mot stillhetens kraft. Mine dager er mine lånte dager, talte dager, og nedskrevne dager. Jeg forstyrrer en ond magi, eller onde krefter ved å meditere på viselige ord (visdom). Jeg er mer enn kjøtt og blod. Guds mektig ånd bor i meg. Satan kan derimot ikke ødelegge meg enda, men han manipulerer meg i mørke faser av livet. En kald kjærlighet i kalde følelser. Det er et skritt mot døden. 

 

Mitt hjerte banker. 

 

En ny side av livet, som får meg til å oppleve mer enn nok av glede og begeistring. Det er en ren innvielse til gode makter mot ondskap og døden. Jeg er rett og slett ikke redd. En god og følsom tanke å omfavne i minutt for minutt. En forandring på innsiden, som gir meg en ren forståelse. Jeg er rett og slett ikke alene i alt dette.

 

Mitt hjerte banker. 

 

Jeg bor i en håpløs verden.

 

Jeg puster rolig. Jeg ser ned på mobilen og skjermen, og skriver til slutt:

 

Jeg er ikke død.

 

Jeg er ikke død.

 

Jeg er ikke død.

 

Jeg er ikke død. 

Les mitt forrige innlegg her: Et hjerte som gråter. Les mitt innlegg, om å stå imot ondskap i mitt hjerte her: Mitt hjerte mot ondskap. Les mitt innlegg om “Galskapens favn” her: Galskapens favn. Les mitt innlegg om “Et rop fra tunnelen” her: Et rop fra tunnelen.

 

 

 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top