Et bråk av opprørere på utsiden. Det er som å være i en konfronterende motstand i opprøret mot mislykte mengder av urolige mennesker, som elsker å etablere en flokk, som er i et bilde som bråkete fugler. Det er i sannhet et folkeslag, som hører dypt på ondskapen i hjerteslagene. Jeg er ikke et motløst menneske. Det er som å høre ditt eget hjerte gråte for livet, som legger på en vekt av forstyrrende myter og illusjoner. De er som en dyre flokk, som tror på himmelske elementer. Jeg er et menneske, som klarer såvidt å stå på egne bein.
En dramatisk vandring mot slutten av en ubehagelig historie. Det er i sannhet en ond lengsel etter å skrike ut og gråte for landet, som tråkker på offentlige/formelle normer i en falsk frihet erklæring. En styggedom i en ond menneskelig natur. Et skjærende skrik i en skremmende vrangforestilling. Det er grått og ondt i galskapens favn.
Jeg har ropt fra tunnelen. Jeg har sett mine tårer. Mine hender er skyldige hender. Jeg har fått en nåde i en ny framtid for livet. Det er smertelig å svelge ned hver dråpe av kaldt vann. Det er en provoserende motstand mot livet for døden i minutt for minutt. Jeg hater å være ensom på grunn av frykt og forvirrelser.
De springer og snubler ned til ilden.
De bråker, fordi de er syke.
Det er så konfronterende. Jeg har hatet meg selv.
Et hjerte som blør.
Et rop fra tunnelen.
Et falskt håp i et formørket kapittel. Et selvmordsforsøk i et ondt nærvær. Det var som å studere en ond figur i mitt eget speil. Det var en ond melodisk omfavnelse. Opprørerne utøvde en makt, og trusler mot livet for døden. En proklamerende seier for ondskapens makt (i en kortvarig tid), som er åpenbart for en evig brennende vrede i helvetes ild i slutten av historien. De er mange som faller for urettferdighetens kraft og vilje. Gå på en smal sti, og kjenn på kjærlighetens kraft, som brenner godt i mitt hjerte, og i hjertene til de vise og trofaste.
Et rop fra tunnelen.
Jeg vet at det bråker mye på utsiden. Det er i sannhet et folkeslag, som hører dypt på ondskapen i hjerteslagene. Det er et sårt hjerte, som gråter for livet dag og natt. Det er kvalmende og motbydelig å leve i ondskapens atmosfære. Jeg er et menneske, som klarer såvidt å stå på egne bein. Det er så provoserende og urettferdig mot min egen vilje.
En dråpe av kaldt vann.
En røst fra et ukjent sted.
Det er et skjærende skrik.
Det er et rop fra tunnelen.
Et rop fra tunnelen.
Et rop fra tunnelen.
Et rop fra tunnelen.
Les mitt forrige innlegg her: Jeg er ikke redd. Les mitt innlegg om “et ord fra hjertet” her: Ord fra hjertet. Les mine innlegg “Det er ikke mine tårer” her: Det er ikke mine tårer (del 2) Det er ikke mine tårer.
