Det er en retning i livet. Jeg har hørt om noe i hemmeligheter. Det er noe som gjør mennesker forskjellige og problematiske. Det er en tavle, som er dekket av både tall og ord. Et ubehagelig innhold. Et komplisert fellesskap, som klandrer ned på optimismens kraft, men løfter opp ethvert menneskelig emne, som klør dem godt i ørene. Det er noen, som ikke er de første til å lytte på frekkhetens tale. Jeg har hørt om en motvind, som vil ødelegge kjærlighetens favn. Jeg har hørt om noen, som er klistret fast til en grusomhet i et ubehagelig innhold. Jeg vet ikke hvorfor det er så motiverende godt å hate mennesker som er ulike og nøytrale i livets favn. Det er gode ord i en nyttig informasjon, men store ord, som påvirker et ubehagelig kapittel.
Et kaldt vann, som trøster sjelen. Et øye, som studerer livet for å fornye livets håp, og et hjerte som leiter etter en ekte kjærlighet. Det er noe som river ned livsmotet i en misforståelse, som gir frysninger i kalde følelser. Det er en saft å drikke, for å hilse på dagen med glede og tålmodighet. Det er mennesker, som elsker livet gjennom livskraften i livsmotet i gode og onde dager. Jeg er rolig og avslappet i stillheten, for å trøste sjelen og nyte mine magiske øyeblikker, som får meg til å ta gode valg og omfavne en større glede i en følsom spenning.
Det er en spenning i et ubehagelig innhold.
Jeg kjenner meg selv, og mine venner.
Men noen er sarkastiske i livets utrygge hender.
Jeg vet ikke hvor det er blitt av alle mine venner. Jeg er litt usikker på hvordan man kan takle latterlige kommentarer mot et vennskap, som er fryst og forsvunnet. Jeg er motivert til å leve videre med et sterkere livshåp på tross av forsvinnelser, ulykker og tragedier, som har fjernet mine nære venner fra meg. Jeg har et bankende hjerte for meg, eks kjæreste, venner og familien i livets favn. Det er en klokke som tikker i en ond spenning og i en sirkel form.
Det er ikke for seint å ringe, for å tilgi.
Det er ikke for seint å ringe, for å elske.
Det er ikke for seint å ringe, for å være meg selv.
Jeg var lyttsom, og rolig i en telefonsamtale.
Min venn løy til meg.
Min venn løy om meg.
Et kaldt hjerte.
Jeg er en venn og en fiende.
Jeg har mange venner og fiender.
Et kaldt hjerte.
Jeg har lært å elske.
En provoserende tale om ondskap i et hemmelig møte. En følsom glede for en ide om å gå i en riktig retning i livet. Det er faktisk noe som gjør mennesker forskjellige og problematiske i en ubalanse, som er i en unormalitet. Jeg vil ikke gråte for noen, eller legge skyld på noen. Det er ikke alle som har det bra. Et ondt kunstverk av forbannelsen (Ondt system i verden) skyver inn fattige sjeler, som ikke har så mye mer å gjøre enn å lære ondskap. Det er motbydelig å høre om noe så inntrengende feil og urettferdig. Det er ikke slik som jeg ser for meg i stillheten. Det er mye som skjer mot min vilje, og alle andre sine viljer i ondskapens magiske krefter i 24 timer.
Et hjerte banker. (for livet)
Et øye studerer. (livets håp)
En øre lytter til visdom i en urovekkende verden, som er dekket av forstyrrelser og falskhet.
Jeg lurer på hvorfor livslengden er så kort? En usikkerhet på hvordan man kan håndtere kritiske meninger, om livets omfavnelse. Jeg er litt kald i meg selv gjennom en smertelig ydmykelse. Ydmykelsen er alltid ekte i en hemmelig og vond oppdragelse. Jeg har forstått hva det vil si å overvinne det onde med det gode. Jeg har lært å tilgi min neste istedenfor hevn og uro.
Jeg har lært å elske.
Jeg hater jo selvfølgelig noen.
Men jeg kjenner kraften i en større kjærlighet, som skinner fram en ekte kraft, og skinner vekk formørkelsens atmosfære i en tilgivelse og Kjærlighet til min neste.
På den måten, så kan jeg med frimodighet si at.
Jeg vil ikke hate noen.
Men jeg har lært å elske.
Å elske.
Å elske.
Å elske.
Å elske.
Les mitt forrige innlegg her: Melodi. Les mitt innlegg om et spørsmål om håp her: Et spørsmål om håp. Les mitt innlegg om mine tårer her: Tårer. Les mitt innlegg om ondskapen her: Ondskapen.
