Det er stille og kaldt. Jeg er trøtt og litt utenfor formen. Det er ikke en gnist av lyst, eller glede for å streve etter et mirakel i en lys dag. Det er jo kanskje en tenksom måte å beskrive den kjedelige stillheten. Det er ikke noe nytt. Jeg er ikke vanskelig å motiveres. Det er bare slik det er på min side. Jeg bryr meg egentlig ikke om en tettere ukeplan for lister av arrangementer, møter, konserter og fester. Jeg er bare meg selv i en vanlig dag.
Jeg er en utadvendt person som elsker utfordringer i en vanlig dag. Det er alltid noen som bruker en frekkhet eller en falsk alarm, for å hindre meg i å nyte min inspirerende måte å håndtere en vanlig dag på.
Det kommer ikke som en stor overraskelse å få vite at noen elsker deg slik som du er, mens andre bruker forførende knep på å manipulere deg, blinde deg og ødelegge din profil, som er et flott bilde av deg.
Det er viktig å kjenne sine venner utenfor det gode vennskapet som er i gode dager, men i stormen. Det er selvfølgelig ikke alle som er så pålitelige i utgangspunktet. Det foreligger en strukturerende ond plan i forveien, som er i en åpenbaring med en umettelig stolthet, som elsker urettferdigheten mer enn vennskapet.
Det trengs tid med studering, fordypning, innsikt, livs erfaringer, innvielse og åndelig forståelse til å skjønne med en moden forstand, om hva som egentlig foregår i livet, som er i et møte med en stor storm. Slik at det blir enklere å skjønne hvilken former av forskjellige forstyrrelser, som en usann venn kan bruke som et godt våpen i en motstand posisjon, for å faktisk krenke, og ødelegge en sårbar og sterk person. Det er jo selvfølgelig mer å liste opp her, men dere skjønner poenget.
Jeg har sagt til en venn at Satan hater meg i deg. Jeg sa noe som nesten knuste hans hjerte for skam. Han var fryktelig ustabil og frekk på en konfronterende måte. Jeg slo ham flere ganger, og fikk nesten aldri nok. Hans søskenbarn slo ham flere ganger, og fikk aldri nok av det.
Jeg følte meg nedtråkket og nesten knust i 1000 biter av en voldsom forførende makt i ondskap gjennom hans ord og gjerninger, som har undertrykket og ødelagt mange mennesker i hans liv.
Jeg sa til ham: *Ikke følg etter meg, eller gå i mine fotspor. For da river jeg deg i stykker*. Det er en ting å be om tilgivelse for det man har gjort, men en annen ting er å leke med ilden.
Jeg er ikke helt ferdig med å skrive.
Jeg kjenner noen, og jeg bryr meg egentlig om folk rundt meg. Det er jo ikke alle, som jeg kan stole på. Det er vanskelig å akseptere, men tryggheten er en viktig del av mitt liv.
Jeg har lært å holde fast på gode detaljer, som er dype og prisverdige. Det handler ikke om å miste seg selv i stormen, men holde fast på en trygghet, et større mot, en dyp Guddommelig kjærlighet, et brennende håp, og mye visdom gjennom hele stormen.
Dette betyr veldig mye for meg.
Mer enn vennskapet. (Husk at dette er del 2, les også del 1 i linken: Mer enn vennskapet )
