Kategori: Samfunn

Jeg har lagt merke til noe. Noe som har plaget meg i perioder med lite søvn. En komplisert nåde å omfavne, en forførende makt av kaos og urettferdighet. Det har ikke vært et enkelt problem, som har pekt direkte på meg. Det har heller vært et stort problem for et utvalg av brutale mennesker, som har ved makt blitt involvert i dette i en stormvind. Jeg spurte om den ene og den andre, men fikk beskjed om at de var begge drept og død.

Jeg hadde ikke behag i disse dager. Det var ikke bare mitt liv det var snakk om. Det var en stor merkelig felle, som høstet inn en stor mengde av mitt folk. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det var en tid hvor alt gikk bra, også forsvant mange plutselig. Det var noe ondt som stakk meg dypt i hjertet. Det var et valg for livet eller døden fikk jeg høre. Jeg fikk ikke fred, og fikk uheldigvis ikke overbevist politiet godt nok til å gripe inn. 

Det var religiøse grupper som rekrutterte inn forskjellige mennesker av ulike raser. Det var noe bevegelig stort for brutalitet og makt demonstrasjon. Det var en falsk religiøs organisasjon, som fikk utøve en stor menneskelig makt og utryddet mennesker i en langvarig historie. 

Det var fremdeles lite snakk om denne saken, men jeg fikk ikke sove. Noen kalte det for spekulasjoner, og radioen var nesten helt stille om dette. Forførelsen kom snikende inn med mange lenker av redsler.

Jeg stod opp en dag fra sengen, for å be for mine forfulgte venner, men ble plutselig stoppet av en ubehagelig kulde. Jeg stod helt stille, og fikk lyst til å gråte. Jeg følte meg hjelpeløs, og fikk lyst til å hate. 

Det var en tid hvor alt gikk bra, også plutselig forsvant mange i et vindkast. De forlot Norge, og ble etter kort tid drept i henrettelser. 

Mine venner hatet meg. 

Mine venner var merkelige. 

Mine venner forlot meg. 

Livet var komplisert. 

Jeg spiste ofte uten øyekontakt. Jeg var trist og motløs på innsiden. Jeg la merke til noe. Noe som plaget meg i perioder med lite søvn. Det var for seint.

Det var for seint.

Livet var komplisert. 

Et valg for livet eller døden. 

Et valg for livet eller døden. 

Les mitt innlegg om forstyrrelser her: Forstyrrelser. Les mitt innlegg om fornærmelse her: Fornærmet. Les mitt innlegg om selvmord her i linken: Selvmordsforsøk.

Å være seg selv uten å slite med utfordringer. Det er vanskelig å legge merke til en fornuftig måte å forandre seg. Det er dype instinkter i mennesker, som elsker å konkurrere med en kontrollerende forfengelighets kraft mot hverandre i en falsk trygghet. Jeg hater falskhet og utrygghet. Det finnes en myk, indre og uskyldig stemme i oss alle, som faktisk ber om en positiv forandring. Jeg er egentlig lei meg, og forstår at det er en blindhet, som skjuler på dype sannheter om å være ekte og godt selvbilde, og selvfølgelig vokse inn i en sunn personlig utvikling.

Jeg står ofte på sidelinjen. Jeg ser ofte noe som gjør hjertet mitt sorgfull. Jeg vil helst ikke peke på noen, men jeg ser en stor stormvind, som ødelegger nesten alt som er nedtråkket, mislykket og misforstått. Det går ikke an å bygge livet sitt på et ustabilt fundament. Ingen kan legge ned et godt fundament for meg og deg. Det trengs et ransakende program i et utdanningssystem, som bruker en stor drivkraft til å utvikle, oppfølge, stabilisere, programmere, oppdra, disiplinere, og til slutt bygge et sterkt fundament, som står urokkelig fast. Slik at vedkommende er godt kjent med seg selv og livet i en sunn og fornuftig person utvikling.

Det er jo også mange andre viktige faktorer, som er i tråd med person utvikling. En god oppdragelse i oppveksten, militæret eller bibelskolen. Det hjelper ikke å hoppe over det som er viktig og grunnleggende, for å fullføre livet med et hjerte fylt av skyld, misunnelse, hat, depresjon, ustabilitet og listen går nedover.

Vi ønsker jo alle å oppnå en stor suksess i livet. Et godt og grunnleggende skolesystem, eller fundament har som ofte gitt meg og deg et godt selvbilde. Lærere og hyrder har gitt oss gode lærdommer om karakter bygging. Da er det ikke vanskelig å leve videre som seg selv, og fremdeles være seg selv uten å slite med utfordringer i livet.

Men jeg vet jo at det er mer å lære enn dette.

Jeg er bare drittlei av å høre at noen av mine venner får aldri til å strekke seg framover i livet på grunn av mangel på et utdanningssystem, eller utdanningsprogram. De velger som ofte å kopiere egenskaper og lidenskapelige talenter/ferdigheter fra kjendiser og bekjente, for å skrive ned en bevisst bekreftelse på en hemmelig godkjenning fra andre mennesker. De lever i en falsk trygghet.

Jeg ønsker å hjelpe mennesker rundt meg, og meg selv fra utrygghet og falskhet.

Ingen får tråkke meg eller dere ned uten å være gode og ekte profiler.

Jeg er ikke falsk, men jeg er imot alt som står for falskhet og utrygghet.

Det er helt sikkert tusenvis av forskjellige synspunkter om dette. Gjerne del i kommentarfeltet.

Les også mer om min utvikling i linken: Hvordan begynte jeg å skrive?

Kjærlighet❤️

Et vanskelig spørsmål om håp. Noen skriver ned vanskelige ord i regnværet. Sorgen er tung å bære, men kjærligheten eksisterer. En melodi høres veldig guddommelig, mystisk og kjent ut. En melodi fra havet, som skinner fram med rennende og plaskende toner/havlyd gjennom hav bølger. Det er ikke vanskelig å leve med en fred, som er dyp nok til å verne forstanden. Minutt for minutt i tikkende klokke slag, mens noen fortsetter å skrive ned levende ord i regnværet.

Jeg er ikke ensom i skygger av livet. Det er vanskelig å forstå hvorfor livet er så mystisk. Jeg smaker på en kjærlig trøst, som river frykten ut av meg.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Mitt hjerte banker rolig av spenning, og pennen rister på bordet, og glir ned til notatboken. Det er et spørsmål om håp, men Guds store nåde dekker over dagen.

Det gjør vondt å smake på noe som gir meg smerter i magen. Det er også rivende tanker, som gir meg smerter i magen. Jeg fryser noen ganger, og venter på forskjellige svar i stillheten. Det er en tørst (åndelig tørst), som kan aldri slukkes. 

Det er ikke noe nytt å fortelle i en verden, som skriver ned håpløshet og tomhet i hjertet. Det er urettferdig å leve slik i en mørk dal.

Livet er mystisk. Det er en sorg som lærer meg å omfavne. Det er en glede, som gir meg styrke. Jeg vil ikke for alltid lære å hate, men jeg vil lære mer om en kjærlighet som aldri svikter. 

Jeg har venner, som har sviktet meg. 

Men jeg kjenner en Guddommelig kjærlighet som aldri svikter. 

Det er lett å begynne med hat, men det er vanskelig å tilgi. 

Ord fra hjertet. 

Les mitt forrige innlegg her: Ikke gi opp. Les mitt innlegg om tøffe tak, mens hjertet blør her: Hjertet blør. Les mitt innlegg om å være åpenhjertig her: Åpenhjertig.

Jeg var nær døden. Ingen ville høre på meg. Jeg gikk ofte forbi kirkegården, for å se på  mange av de dødes graver, og jeg frøs meg ihjel. Jeg hørte meg selv rope om hjelp på innsiden, men det var ikke nok. Stien var glatt og tung å gå på. Jeg la merke til et mangfold av forskjellige mennesker, som også gikk på den glatte stien uten balanse. De var blinde og ukloke. Jeg så et stort tåkelag av formørkelse dekke over huset, som jeg bodde i.

Jeg var ikke helt meg selv i disse dager. Det var mange ord, som stakk meg dypt i hjertet. Jeg hørte skrekkelig mye, som gjorde meg veldig urolig på innsiden.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg sprang og ble stoppet av motvind og kulde. Jeg la meg ned på sengen, og ble vekket opp av uro og kulde. Det var en fortid. Det var en historie. Jeg hørte ofte en ond latter, som plutselig forsvant, men kom forsiktig tilbake. Det var ingen sammen med meg i huset. Jeg hørte noen banke flere ganger på veggen i soverommet, men det var ikke en eneste sjel å se i huset. Jeg ville ikke smake på en dråpe av kjærlighet. 

Jeg ville ikke se inn i øynene til min kjæreste, og si at jeg elsket henne. Jeg ville ikke omfavne livet med kjærlighet. Jeg var redd, og følte meg naken i en skremmende atmosfære, som gav meg store frysninger. 

Jeg mistet jobben, og min kjæreste forlot meg uten varsel. Det var ikke en lett sti å gå på. Det var uro og urolige mennesker i gaten min. 

Jeg ble oppmuntret til å benytte sjansen for selvmordsforsøk i en krevende plan. Jeg hadde rett og slett bare lyst til å gi opp livet mitt. Jeg la fram en fryktelig plan. Den skulle gradvis bli fullført og bestått i en festkveld i huset. 

Mine venner fortalte meg om en type alkohol, som inneholder forskjellige ingredienser. Det var snakk om forgiftning og øvrige innhold av veldig farlige stoffer, som kan skape store problemer med bevisstheten. 

Jeg tok sjansen uten å nøle. Festen var i gang, og alkohol flasken stod på bordet rett foran meg. Jeg var sittende i sofaen, og ventet på den perfekte anledningen til å strekke meg fram, og drikke en stor slurk av den giftige alkoholen. 

Og det skjedde. 

Jeg falt plutselig ned inn i en dyp søvn, som strakk meg lenger ned til bevisstløsheten. Det var plutselig helt svart. Det føltes ut som om jeg var liggende på dødsleiet. Jeg var på en måte på vei nedover. Det skjedde veldig sakte og forsiktig. Jeg hadde ingen følelser, og følte meg ubevegelig og bevisstløs. 

Det ble svartere, og det var nesten som å renne forsiktig ned til en dypere svart avgrunn. Jeg var helt ut av meg selv, og kunne ikke se noen. 

Det var skremmende. 

Plutselig hørte jeg venninna min rope flere ganger på navnet mitt. *Kofi* *Kofi* *KOFIII*. Hun ropte og ropte uten stopp. Jeg ble plutselig vekket opp, og så inn til virkeligheten i farger. Jeg så 3-5 venner og venninner riste på meg, og riste på meg, for å vekke meg opp. 

De gav aldri opp. De ristet og ristet på meg med stor makt uten å miste meg. Jeg kom tilbake til den gode formen og fikk bare lyst til å gråte, men jeg lo istedenfor.

Jeg er så takknemlig for å være i live. 

Det var et selvmordsforsøk. 

Det var Gud som egentlig reddet meg.

Det var et selvmordsforsøk. 

Selvmordsforsøk. (Bildet nedenfor er et bilde av meg som 17 åring.) Det var i den alderen, og i den tiden jeg gjorde selvmordsforsøket, for 17 år siden. 

Les mitt innlegg om å ikke gi opp her: Ikke gi opp. Les mitt innlegg om å overleve her: Overlever. Les mitt innlegg om en ond kunst her: La mine ord være få.

En kamp for livet. Noen faller bestandig. De slåss om frihet og makt, for å vinne en proklamerende seier. Dette livet handler om mye krigføring i forskjellige livsfelter. Noen ganger må vi utfordre og slåss for våres rettigheter. Vi må kjempe for en rettferdig fordeling i en god og rettferdig balanse.

Det er noe som heter et farlig terningkast. Det vil si minoriteter, som består av forskjellige folkegrupper, eller muslimer, kaster et terningkast på Norge, som gir dem et vurderende resultat av et farlig terningkast. De velger å enten elske dette landet etter en grundig og farlig vurdering, eller stikk motsatt på grunn av et farlig terningkast.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg har lagt merke til mye hat mot vårt politisk system. Det er noen som ønsker å rive ned både monarkiet og demokratiet i vårt fredelig land. Vi vet lite om hva som skjer bak lukkede dører hos terroristene i vårt land.

Vi bruker gode stemmer for å ta vare på en ytringsfrihet, som korrigerer avgjørelser for saklig tema i Stortinget og regjeringen. Vi lever i et fritt, og demokratisk land. Vi bruker en komfortabel strenghet mot lovbrytere og terrorisme.

Det er noen ukjente norske innbyggere som ønsker å utføre et farlig kupp. En rask, lovstridig overtagelse av makten i vårt land. Vi ser ikke roten til dette store problemet, som kan skape mye frykt og konflikter i vårt politisk samfunn. 

Vi har arvet en Guds velsignelse, som er et resultat i et bønnesvar av store bønner til Gud under 2. Verdenskrig. Vi ble satt ut i frihet fra Tysklands og nazistenes makt under Hitler den 8. Mai i 1945 (Norges frigjøringsdag). Det var Gud som svarte på våres store bønner. Idag misbruker vi på en måte den velsignelsen ved å fjerne vekk kristendommen i Norge.

Det er en innsprøyting av ondskap fra Satan og hans demoner. Vi har tatt imot terrorister og fornærmende folkemengder fra Midtøsten. Det er mye som skjer bak lukkede dører hos terrorister i vårt fredelig land. 

Det er noen som kaster et farlig terningkast på Norge. 

Det er noen som ønsker ikke noe annet enn krig og konflikt i dette landet, for å innføre en regjering som er underlagt Islam, eller andre religiøse og radikale system. 

Jeg ønsker en lysere framtid for Norge. Jeg elsker Norge, og ber hver dag for dette kjære landet. Vi trenger tid til å granske litt mer internt om dette. Vi er et selvstendig land, og et land av integritet. Det er så viktig at regjeringen fjerner vekk terrorismen, som forstyrrer og forsterker en voldelig makt på norsk jord.

Vi trenger hverandre. 

Et farlig terningkast. 

Les mitt forrige innlegg her: Vennskapet er fryst. Les mitt innlegg om politikk her: Et hjerte for politikk. Les mitt innlegg om 17.Mai hilsen her: 17. Mai hilsen.