Det er viktig

Det er ikke mange som er lik meg. Jeg sliter litt med å forstå akkurat dette hver gang jeg havner i dype samtaler med venner: *Oi, jeg kjenner meg igjen i akkurat det du sa. DU ER JO HELT Lik MEG* eller dette:*Hvorfor har ikke du nevnt dette fra før av, vi er jo HELT like*

Altså

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal korrigere eller forstyrre dem rett og slett. Det er litt urettferdig å bli behandlet på den måten. Det er en ting å håndtere litt humor, men å høre det bestandig hver uke er litt for flaut.

 

Men det er ikke alt dessverre. Jeg har mye på hjertet, men det er enten ved frokost bordet, eller i en telefon krangel med damer, hvor jeg legger merke til at fugler snapper det ut av hodet mitt. Det er kjekt å småprate underveis, men det ligger alltid i min motor å tygge, meditere, observere, reflektere og være litt for opptatt med akkurat det. Slik at jeg bare glir fram uten å nøle, eller lure på noe før jeg skriver det ned i bloggen.

Det er jo så kjekt å snakke med mennesker, som faktisk har peiling på hva jeg driver på med. For det er ikke alle som bryr seg om hva jeg driver på med, men de fleste er bombe sikker på at de kjenner meg altfor godt, og er plutselig helt lik meg.

 

Hallo? Sier jeg uten å være nervøs eller negativ.

 

*Jeg er ikke sur, men herregud* sier jeg ofte for å på en måte forstyrre og forsvare meg selv. 

 

Det er deilig å komme seg opp i en form, som er så sterk og energi utfyllende. Jeg tenker bare at det er fint å nyte formen, for resten av dagen med en dyp og kjærlig takknemlighet. For alle dager er jo ikke like.

Det var liksom det.

 

Men uansett så er det ikke min tur å klage så mye. Fordi jeg er jo så flink til å klage, men det er jo ikke så viktig, fordi jeg kjenner jo meg selv meget godt. Det er ikke vanskelig å uttrykke det i en seriøs krangel, eller i en vond dag rett og slett. Jeg er sikker på at det er mange som kjenner seg igjen i det jeg skriver.

 

Gjerne kommenter, og del innlegget videre. 

 

Hva er det som skjer videre på dagen da?

Spør du meg? Jeg er ikke så veldig opptatt med det. Jeg sørger alltid for at mine viktige regninger blir innbetalt, og at all søppel, som inneholder mat, papp og restavfall blir kastet vekk, og sortert nedi de store søppel boksene.

 

Jeg er ikke akkurat så bekymret. Jeg er bare glad for å finne fram den gode formen, som faktisk gir meg en lyst til å leve en dag til. 

For meg er det veldig viktig. 

 

Det er viktig. 

Det er viktig. 

 

Det er viktig. 

 

 

Hjertet blør

Et hjerte som blør. Et ukjent ansikt. Tårer kommer rennende ut av øyner, som er dekket av sår. Det er få ord, som er hørt. Livet er vanskelig. En kvinne som dro, kom aldri tilbake. En dag, som er dekket av grått med sorg i uværet. Jeg er redd for å miste noen. Det er som å føle seg fremmed i en by som er plaget av uventede gjester.

 

Det er fremdeles noen som fryser, mens andre roper ut om frihet og hjelp i en gate, som er dekket av mye skitten vann og blod. Øyner ser, og galskapen stikker hjertet rett gjennom med en blodig kniv.

En sang om kjærlighet, men det er ikke noen som vil lytte. Dråper av blod faller og plasker hardt på gulvet. De vil ikke elske noen som tramper på norsk jord, men hater livet og forbanner Gud med spott og hatefulle ord.

 

Tårer renner ut av øynene, som er dekket av sår. Livet er vanskelig. Livet er farlig. En kvinne spyttet på meg og forlot meg, men kom aldri tilbake til mitt liv. Det finnes et hat som er vanskelig å beskrive. Jeg er trist og lei meg. Jeg vil helst ikke miste noen. Jeg føler meg mislykket. Jeg føler meg nedtråkket. Det er som å føle seg fremmed i en by, som er plaget av uventede gjester.

 

Hvem er du, som skjuler seg? Hvor er friheten? Jeg hater dem, og jeg hater livet. Jeg spytter og gråter av kvalme i en grått dag, som er dekket av sorg i uværet.

Hun vil ikke ringe meg. Hun vil ikke være sammen med meg. Hennes falske kyss, og falske ord. Hun stakk meg dypt i hjertet med en blodig kniv.

 

Et hjerte som blør. 

 

Det er noen som forstyrrer. Det er noen som ikke kjenner meg. Hjertet blør, og redselen kommer forsiktig inn i luften som en tykk tåke. Det er vanskelig å spise, og det er vanskelig å puste.

 

Det er skremmende kjedelig i en ubehagelig stillhet. Jeg er ikke overrasket. Noen ganger hører jeg at noen gråter. Jeg er ikke overrasket. Det er ikke blod i mine hender. Jeg er ikke ond. 

 

Det er kaldt ute. 

 

Det er noen som ikke har det bra. Det fins et hat som er ubeskrivelig vanskelig å leve med. Hvorfor er jeg rammet av en slik smittende formørkelse? Det er en galskap som herjer i den lille byen. Det er en fryktelig sorg, som torturerer mitt hjerte, og gir meg en forferdelig smerte.

 

Hva har jeg gjort? 

 

Ooh herregud. 

 

Det er få ord. 

 

Kvalmende. 

 

Livet er vanskelig. 

 

Hjertet blør. 

 

 

 

 

En ustoppelig utvikling

Å være seg selv uten å slite med utfordringer. Det er vanskelig å legge merke til en fornuftig måte å forandre seg. Det er dype instinkter i mennesker, som elsker å konkurrere med en kontrollerende forfengelighets kraft mot hverandre i en falsk trygghet. Jeg hater falskhet og utrygghet. Det finnes en myk, indre og uskyldig stemme i oss alle, som faktisk ber om en positiv forandring. Jeg er egentlig lei meg, og forstår at det er en blindhet, som skjuler på dype sannheter om å være ekte og godt selvbilde, og selvfølgelig vokse inn i en sunn personlig utvikling.

 

Jeg står ofte på sidelinjen. Jeg ser ofte noe som gjør hjertet mitt sorgfull. Jeg vil helst ikke peke på noen, men jeg ser en stor stormvind, som ødelegger nesten alt som er nedtråkket, mislykket og misforstått. Det går ikke an å bygge livet sitt på et ustabilt fundament. Ingen kan legge ned et godt fundament for meg og deg. Det trengs et ransakende program i et utdanningssystem, som bruker en stor drivkraft til å utvikle, oppfølge, stabilisere, programmere, oppdra, disiplinere, og til slutt bygge et sterkt fundament, som står urokkelig fast. Slik at vedkommende er godt kjent med seg selv og livet i en sunn og fornuftig person utvikling.

Det er jo også mange andre viktige faktorer, som er i tråd med person utvikling. En god oppdragelse i oppveksten, militæret eller bibelskolen. Det hjelper ikke å hoppe over det som er viktig og grunnleggende, for å fullføre livet med et hjerte fylt av skyld, misunnelse, hat, depresjon, ustabilitet og listen går nedover.

 

Vi ønsker jo alle å oppnå en stor suksess i livet. Et godt og grunnleggende skolesystem, eller fundament har som ofte gitt meg og deg et godt selvbilde. Lærere og hyrder har gitt oss gode lærdommer om karakter bygging. Da er det ikke vanskelig å leve videre som seg selv, og fremdeles være seg selv uten å slite med utfordringer i livet.

 

Men jeg vet jo at det er mer å lære enn dette.

 

Jeg er bare drittlei av å høre at noen av mine venner får aldri til å strekke seg framover i livet på grunn av mangel på et utdanningssystem, eller utdanningsprogram. De velger som ofte å kopiere egenskaper og lidenskapelige talenter/ferdigheter fra kjendiser og bekjente, for å skrive ned en bevisst bekreftelse på en hemmelig godkjenning fra andre mennesker. De lever i en falsk trygghet.

 

Jeg ønsker å hjelpe mennesker rundt meg, og meg selv fra utrygghet og falskhet.

Ingen får tråkke meg eller dere ned uten å være gode og ekte profiler.

Jeg er ikke falsk, men jeg er imot alt som står for falskhet og utrygghet.

 

Det er helt sikkert tusenvis av forskjellige synspunkter om dette. Gjerne del i kommentarfeltet.

 

Les også mer om min utvikling i linken: Hvordan begynte jeg å skrive?

 

Kjærlighet❤️

 

Åpenhjertig

Jeg tenker positivt på noe. Det er ikke uheldigvis et problematisk spørsmål å løse. Det er liksom en rolig balanse i en rolig dag. Jeg er jo egentlig litt kjedelig av og til, men idag kjenner jeg meg mer levende i god form. Det er jo en god lengsel, som bobler opp en varm og varig glede. Jeg er ikke så opptatt av å dykke ned i problemer, som illustrerer et negativt bilde. Jeg tenker liksom på å lengte etter en bedre livskvalitet. Jeg har ikke så stor oversikt, men dere skjønner logikken i det jeg skriver.

 

Mitt hjerte er et kjød hjerte. Jeg vil helst ikke sette en lang pil gjennom hjertet. Det skjedde nesten da kjæresten min forlot meg for mange år siden. Det kan jo også billedlig talt skje, når jeg velger å hoppe ut av normaliteten, som er en del av min trygghet. Jeg er liksom ikke en ond lovbryter, som springer ut for å ødelegge både livet og meg selv.

Jeg er en trivelig forfatter, som er sulten etter å oppdage mer om ting i livet som er både realistisk og innrullet i mysterium. Det er en god lidenskap. Jeg er ikke sulten for noe som er kjedelig og meningsløst. Jeg liker jo egentlig filmer, videospill og musikk. Det er liksom mye mer enn det.

 

Jeg fant ut at bloggplattformen gir meg en trygghet i livet. Det er liksom en plattform og et publikum. Havner jeg for eksempel i en livskrise, så er det alltid noen som kan strekke ut sine hjelpende hender. Det er jo alltid kjekt å blogge. Jeg blogger jo for å blogge, fordi det er kjekt og spennende å leve med. Jeg er også flink til å være i noe som kalles for et pusterom. En sånn slags  stillhet i en forbedring posisjon. Jeg ønsker helst å ikke skrive altfor mye, men dette er en god livsstil, som gir meg mye glede og kontinuerlig utvikling. 

 

Jeg er ikke kjedelig og sur idag. Det er litt kjekt å være sånn åpenhjertig og ærlig noen ganger. Det er noe som oftere blir akseptert i samfunnet og kulturen.

 

Så hva er det som foregår idag?

 

Jeg tenker liksom positivt på noe. Det er ikke et problematisk spørsmål å løse. Det er tanker om livsstil. Det er gode og nyttige tanker. Det er liksom noe som jeg jevnlig tenker på. 

 

Jeg er rett og slett åpenhjertig idag.

 

Les mer om mine spennende planer i et nytt kapittel og i 24 timer her i linker: Et nytt kapittel

24 timer

 

Jeg har ikke noe mer å si.

 

Ha en fin dag videre❤️

 

 

 

Blogg

Da var jeg endelig våken igjen uten ryggsmerter. Det har vært en spennende periode med blogging, og kontakt med lesere i en åpen blogg samtale. Jeg har forresten vært litt friskere ved å bruke en god tid med litt fotografering her og der i mitt hjemsted. Jeg tenkte liksom på et blogg innlegg, som skal være attraktiv og levende. Da er det greit å lime inn litt bilder her og der, for å gjøre bloggen mer levende og akseptert.

 

Jeg har vært inne i dette blogg universet, og blogg samfunnet i knapt en måned. Det er jo egentlig min andre gang jeg melder meg inn i systemet, som blogger i en ny plattform. Jeg var jo en lunken blogger i 2016-2018 før jeg bestemte meg for å slappe av, og være fraværende fra blogg i 6 år. Jeg kom endelig tilbake for en måned siden, for å heller skjerpe inn blogg skriving i en daglig plikt, eller hverdagen.

 

Jeg har også tenkt mye på inntjening av penger for blogging. Jeg har lagt ut i snitt et innlegg på bloggen min hver dag, og har lagt merke til en stor leser trafikk for bloggen.

Jeg lurte på om noen av dere kunne gi meg et par veiledning og tips, om hvordan man kan følge enkle rutine steg, og retningslinjer i samarbeid med gode partnere, for å kunne starte å tjene penger på blogg? Gjerne skriv inn litt om et par ideer i kommentar feltet nederst på innlegget.

Det trenger ikke å være et voldsomt oppsett og styr fra Megapic, som er annonsering lenker, klikk lenker, ditt og datt, for pynt og rosa bloggere.

For jeg er ikke en rosablogger.

Jeg tenkte liksom på en komfortabel metode, som inneholder enkle frimodige steg i samsvar med et gyldig regelverk og retningslinjer, som kan gi meg en mulighet for inntjening av penger på bloggen min.

Jeg blogger jo hver dag, og vil helst ikke leve som fulltids blogger helt gratis. Del noe kreative tanker i kommentarfeltet.

 

Jeg er jo egentlig veldig fornøyd med blogging sånn sett. Jeg har stått på med motiverende styrker, og en brennende ild i mitt hjerte. Jeg gleder meg også i fortsettelsen med blogging, og håper selvfølgelig på en lysere framtid med blogging.

 

Jeg vil bare si med et åpent hjerte at jeg er veldig takknemlig, og glad i alle mine lesere. 

 

Ha en fin dag videre❤️

 

Blogg.

Ord fra hjertet

Et vanskelig spørsmål om håp. Noen skriver ned vanskelige ord i regnværet. Sorgen er tung å bære, men kjærligheten eksisterer. En melodi høres veldig guddommelig, mystisk og kjent ut. En melodi fra havet, som skinner fram med rennende og plaskende toner/havlyd gjennom hav bølger. Det er ikke vanskelig å leve med en fred, som er dyp nok til å verne forstanden. Minutt for minutt i tikkende klokke slag, mens noen fortsetter å skrive ned levende ord i regnværet.

 

Jeg er ikke ensom i skygger av livet. Det er vanskelig å forstå hvorfor livet er så mystisk. Jeg smaker på en kjærlig trøst, som river frykten ut av meg.

Mitt hjerte banker rolig av spenning, og pennen rister på bordet, og glir ned til notatboken. Det er et spørsmål om håp, men Guds store nåde dekker over dagen.

 

Det gjør vondt å smake på noe som gir meg smerter i magen. Det er også rivende tanker, som gir meg smerter i magen. Jeg fryser noen ganger, og venter på forskjellige svar i stillheten. Det er en tørst (åndelig tørst), som kan aldri slukkes. 

 

Det er ikke noe nytt å fortelle i en verden, som skriver ned håpløshet og tomhet i hjertet. Det er urettferdig å leve slik i en mørk dal.

Livet er mystisk. Det er en sorg som lærer meg å omfavne. Det er en glede, som gir meg styrke. Jeg vil ikke for alltid lære å hate, men jeg vil lære mer om en kjærlighet som aldri svikter. 

 

Jeg har venner, som har sviktet meg. 

 

Men jeg kjenner en Guddommelig kjærlighet som aldri svikter. 

 

Det er lett å begynne med hat, men det er vanskelig å tilgi. 

 

Ord fra hjertet. 

 

Ikke gi opp

En drøm om framtiden. En opplevelse av noe spennende. Et hjerte som brenner på grunn av et stort håp, som er innpodet urokkelig fast i hjertet. En streng beskjed til en mistenksom fiende, men en lysere dag for meg. Jeg er glad og takknemlig for livets gode overraskelser. Det er som å legge merke til nye sider av unike fargerike bilder. Et nytt innhold i et nytt kapittel.

 

Jeg sier det klart og tydelig at jeg er ikke trøtt. Jeg stod tidlig opp for å ikke miste motet. Jeg spiste opp frokosten veldig fort. Jeg ville slett ikke kjenne på en dråpe av tvil.

Det er ikke skremmende å få være seg selv i en ny dag, som gir en ny fylde av muligheter, glede og utfordringer i et nytt steg videre i historien. Det er et kraftig løfte, som smelter vekk sorgen. Jeg er egentlig ikke helt ensom. Det er alltid noen som hjelper meg med å gå videre i livets reise. 

 

Jeg er ikke ferdig. Jeg har fiender. De spionerer og undervurderer inspirerende taler, uttalelser og gaver helt feil. De er ikke modne mennesker og ønsker ikke noe annet enn vold og bedrageri. Mange av dem har nesten begravet noen av mine nærmeste ned til jordens nedre deler. 

Noen av dem er homser, og det gjør vondt. 

Jeg er ikke redd for å være meg selv i gode dager og i onde dager. Det er forstyrrelser, som inneholder lenker av redsler. Mine fiender er ikke mine ekte venner. De er som demoner, som plutselig dukker opp i livet når alt går oppover. 

 

Jeg sier at jeg er ikke trøtt. Jeg stod opp tidlig idag for å ikke miste motet. Jeg er ikke redd for noe motstand. Jeg har spist opp frokosten min, og venter på å skrive videre i historien, som handler om mine prosesser i livet. 

Ikke misforstå meg. 

 

Ikke gi opp. 

 

Jeg er ikke imot noen, som forstår meg. Jeg er en trivelig kar, som elsker å se positive forandringer i menneskers liv.

 

Det er noen som er imot meg, men Gud tar seg av dem. Det er mange feller av forskjellige størrelser i livsfelter. Det er alltid noen, som vil spytte på det som jeg står for, og ødelegge mitt mesterverk. 

 

Ikke spytt på meg. 

 

Lev livet. 

 

Ikke hat meg. 

 

Ikke gi opp.  

Les mitt forrige innlegg her: Selvmordsforsøk. Les mitt innlegg om et fryst vennskap her i linken: Vennskapet er fryst. Les mer om å ikke stå alene her: Ikke stå alene.

 

Selvmordsforsøk

Jeg var nær døden. Ingen ville høre på meg. Jeg gikk ofte forbi kirkegården, for å se på  mange av de dødes graver, og jeg frøs meg ihjel. Jeg hørte meg selv rope om hjelp på innsiden, men det var ikke nok. Stien var glatt og tung å gå på. Jeg la merke til et mangfold av forskjellige mennesker, som også gikk på den glatte stien uten balanse. De var blinde og ukloke. Jeg så et stort tåkelag av formørkelse dekke over huset, som jeg bodde i.

 

Jeg var ikke helt meg selv i disse dager. Det var mange ord, som stakk meg dypt i hjertet. Jeg hørte skrekkelig mye, som gjorde meg veldig urolig på innsiden.

Jeg sprang og ble stoppet av motvind og kulde. Jeg la meg ned på sengen, og ble vekket opp av uro og kulde. Det var en fortid. Det var en historie. Jeg hørte ofte en ond latter, som plutselig forsvant, men kom forsiktig tilbake. Det var ingen sammen med meg i huset. Jeg hørte noen banke flere ganger på veggen i soverommet, men det var ikke en eneste sjel å se i huset. Jeg ville ikke smake på en dråpe av kjærlighet. 

 

Jeg ville ikke se inn i øynene til min kjæreste, og si at jeg elsket henne. Jeg ville ikke omfavne livet med kjærlighet. Jeg var redd, og følte meg naken i en skremmende atmosfære, som gav meg store frysninger. 

Jeg mistet jobben, og min kjæreste forlot meg uten varsel. Det var ikke en lett sti å gå på. Det var uro og urolige mennesker i gaten min. 

 

Jeg ble oppmuntret til å benytte sjansen for selvmordsforsøk i en krevende plan. Jeg hadde rett og slett bare lyst til å gi opp livet mitt. Jeg la fram en fryktelig plan. Den skulle gradvis bli fullført og bestått i en festkveld i huset. 

Mine venner fortalte meg om en type alkohol, som inneholder forskjellige ingredienser. Det var snakk om forgiftning og øvrige innhold av veldig farlige stoffer, som kan skape store problemer med bevisstheten. 

Jeg tok sjansen uten å nøle. Festen var i gang, og alkohol flasken stod på bordet rett foran meg. Jeg var sittende i sofaen, og ventet på den perfekte anledningen til å strekke meg fram, og drikke en stor slurk av den giftige alkoholen. 

 

Og det skjedde. 

 

Jeg falt plutselig ned inn i en dyp søvn, som strakk meg lenger ned til bevisstløsheten. Det var plutselig helt svart. Det føltes ut som om jeg var liggende på dødsleiet. Jeg var på en måte på vei nedover. Det skjedde veldig sakte og forsiktig. Jeg hadde ingen følelser, og følte meg ubevegelig og bevisstløs. 

Det ble svartere, og det var nesten som å renne forsiktig ned til en dypere svart avgrunn. Jeg var helt ut av meg selv, og kunne ikke se noen. 

Det var skremmende. 

 

Plutselig hørte jeg venninna min rope flere ganger på navnet mitt. *Kofi* *Kofi* *KOFIII*. Hun ropte og ropte uten stopp. Jeg ble plutselig vekket opp, og så inn til virkeligheten i farger. Jeg så 3-5 venner og venninner riste på meg, og riste på meg, for å vekke meg opp. 

De gav aldri opp. De ristet og ristet på meg med stor makt uten å miste meg. Jeg kom tilbake til den gode formen og fikk bare lyst til å gråte, men jeg lo istedenfor.

 

Jeg er så takknemlig for å være i live. 

 

Det var et selvmordsforsøk. 

 

Det var Gud som egentlig reddet meg.

 

Det var et selvmordsforsøk. 

 

Selvmordsforsøk. (Bildet nedenfor er et bilde av meg som 17 åring.) Det var i den alderen, og i den tiden jeg gjorde selvmordsforsøket, for 17 år siden. 

 

 

Mer enn vennskapet

Det er godt å kjenne seg fullstendig fri fra en fryktsom formørkelse. Jeg vet ikke hvordan dagen min blir, men jeg kjenner på en kjærlig takknemlighet dypt inni meg. Det er kaldt ute, og snøen dekker godt over store deler av Sandnes byen. Jeg er selvfølgelig uten tvil i en spennende form. Det er ikke noe galt med det. Det er kanskje en mening med det. Jeg ønsker jo litt mer detaljer. Jeg ønsker noe mer enn bare den lille trygghet følelsen.

 

Det er noe, som de fleste snakker om. Det er ikke en forstyrrende usikkerhet. Det er noe mer enn en vanlig forståelse av livet. Det er noe bedre enn å være i godt humør i ensomheten.

Det er noe som spikrer inn gleden dypere i mitt hjerte. Folk ønsker ikke å dele slike samtaler med ondskapsfulle mennesker i storbyen. Jeg er ikke redd for noen. Det er ikke tomme ord, men livet gir meg mye godt å tygge på. Det er ikke en svakhet, men en stor styrke i stormvinden.

 

Jeg kjenner noen. Jeg bryr meg mye om folk rundt meg. Det er gjerne et par øl i storbyen, men jeg legger fort merke til en kniv eller to, og en pistol. De vil ikke egentlig være mine venner. De er ikke egentlig mine ekte venner. Noen ramler og dør, mens resten er interessert i mitt liv. De er falske venner med falske innstillinger og forhåpninger. 

Jeg husker enda at en kompis av meg ble skutt i hodet på grunn av svindleri. En annen prøvde å ta selvmord, men ble knivstukket flere ganger i kroppen til nesten døden. Det er ikke alle som har det bra, men folk ønsker å tvanginnkreve noe, som jeg slett ikke skylder dem, og ødelegge mitt liv fordi jeg har det bra. 

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:*Følg etter mine fotspor, og jeg skal rive dere i stykker, hvis jeg legger merke til dere, eller får en mistanke om noe dumt mot meg i det skjulte. *

 

Jeg er ikke redd for noen. 

 

Folk ønsker ikke å dele gode samtaler om meg til ondskapsfulle mennesker i storbyen. 

Det er jo egentlig ikke tomme ord. 

Men jeg liker det slik. Fordi det er noe mer enn en vanlig forståelse av livet. Det er noe mer enn vennskapet. Det er noe som spikrer inn et større mot og en større glede dypt i mitt hjerte. 

 

Jeg er ikke helt ferdig med å skrive. 

 

Jeg kjenner noen, og jeg bryr meg egentlig om folk rundt meg, men jeg kan nesten ikke stole på noen. Jeg må holde fast på en trygghet. Jeg må holde fast på noe veldig dypt og prisverdig. Det handler ikke om å miste seg selv, men holde fast på en dypere kjærlighet, et større mot, et brennende håp, vises ord(visdom) og mye styrke midt i stormen.

 

Dette betyr mye for meg.

 

Mer enn vennskapet.

 

Mer enn vennskapet. 

Rett fra hjertet

Rett fra mitt hjerte. En pågående kamp, og opprøret i en stor stridslyst, for å dempe skyldfølelsen på innsiden. En individuell strid og konflikt på innsiden, for å finne ro og fred. Det har vært en god start, men kjærligheten har blitt skitten og kald. Jeg har spyttet på den, og luftet ut mange tvilsomme tanker om livets reise. Det har ikke vært lett å leve med en slik motstand.

 

Det har ikke vært lett å bedømme livets problemer og utfordringer på en optimistisk måte. Jeg har jo vært levende i over 30 år. Jeg har hatt en god oppdragelse, men stormen har aldri gitt seg.

Døden og dødsriket har prøvd å sluke meg ned til avgrunnen flere ganger. Jeg har ikke gitt opp håpet, som har tent opp en ildfakkel i mitt hjerte. Jeg har gråtet litt, og diktet opp mange gode alternativer som kan være til hjelp mot slutten av livet.

 

 Jeg ropte om hjelp. 

 

Det var noen som gav meg mye hat på innsiden. Det var tomme ord og falske ord fra venner og bekjente. De løy og bedro meg i det skjulte. De løy og bedro en folkemengde i det skjulte. De fikk seg et stort smell i en stor og voldsom storm. 

 

Noen har spyttet på meg, men jeg har tørket vekk spyttklyser og spyttdråper fra ansiktet mitt flere ganger. 

Noen har slått meg til blods(blødende), men jeg har tørket vekk blod flekker og blod dråper fra ansiktet mitt flere ganger. 

 

Noen har prøvd å drepe meg, men jeg har rømt og skjult meg i flere dager. Jeg ropte på Gud, som også gav meg fred og tilgivelse fra mine fiender. Jeg har tørket vekk mine dråper av tårer fra ansiktet mitt flere ganger. 

 

Jeg har falt og reist meg opp. Jeg har druknet i et stort vann basseng, men fikk plutselig en hjelpende hånd, som dro meg fort opp til live fra dypet. Det var en stor redning. Jeg var jo bare et lite barn den gangen.

 

Men det var ikke alt. 

 

Jeg tenkte på frykt og håp. 

 

Jeg tenkte på en lysere framtid. 

 

Jeg tenkte på å skrive ned alt dette med ærlige ord. 

 

Rett fra hjertet. 

 

Rett fra hjertet. 

 

Continue reading “Rett fra hjertet”

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top