Det er vanskelig. Vinden blåser og en kald luft suser inn gjennom vindusåpningen, og inn i soverommet. Et ønske om en innvendig forandring(på innsiden), og et spørsmål om håp. Det har vært litt urolige netter. Jeg har vært skyldig for min motløshet, som jeg rett og slett vil sette et punktum for. Mine bøker er dekket av mye støv, og er uåpnede. Jeg prøver å finne en balanse i en dominerende kraft, som kan være tilfredsstillende i en stil og spenning.
Jeg prøver å redigere et stygt innhold (livs innhold), som dekker en historie (livshistorie) med forstyrrelser og galskap. Jeg vil rett og slett ødelegge et råttent kunstverk, som har ødelagt mine netter i en grusomhet og åpenbaring. Det er en komplisert nåde å omfavne i livet. Det er noe som banker hardt, og farlig i hjertene til mennesker, som har åpnet sine øyner for livet i klokskap og i ydmykhet. Jeg bruker en indre dyktighet, som gjør meg menneskelig sterk i et modent vennskap. Jeg bruker en ydmykhet, som kjærligheten har født fram, for å bli elsket, og få hjelp til å stå på egne bein, og overleve på denne forbanna jordkloden.
Det er et kraftig inngrep av et ubehagelig og smittsom virus i formørkelsen. En ond spredning av et voldsom uakseptabelt hat i mental sykdom, sykdom på kroppen og ego forbannelse, som gjør mennesker syke, og råtne på innsiden. Det er en motiverende ondskap i en opprørsk plan, som er i en risikofase. Ondskapen kjøler opp et ondt temperatur i en formørket verden, som hater Gud i en kald kjærlighet.
En spekulerende teori.
En frykt for døden i livet.
Jeg ser på en håpløs verden.
Jeg kjenner en blodsmak i munnen.
Stillhet…..
Jeg ser på mitt liv.
Mitt hjerte banker sakte og rolig.
Stillhet…..
Jeg vil ikke ha det slik.
Stillhet.
Stillhet.
Stillhet.
Min glede i livsmotet. Min inspirasjon i et ondt og formørket innhold. Det er vanskelig å leve, for å overleve. Vinden blåser på utsiden, og en kald luft suser gjennom en liten vindusåpning, og inn til mitt soverom. Jeg har vært stille og uoppmerksom på forskjellige ting. Jeg fryser av og til på innsiden. Jeg ønsker en følsom forandring på innsiden av meg selv. Det er et spørsmål om håp. Det er spørsmål om framtiden i urolige netter. Jeg vil forandre et innhold, som er innrammet bak forbannelsens og grusomhetens rammer.
Jeg vil rive ned et råttent kunstverk(ondskapen), som maler livet mitt mørkt og farlig.
Jeg puster, og føler meg litt korsfestet på innsiden. I min svakhet, og i stillheten. Hjelp meg.
Det er kvalmende å være meg selv i en vond periode med kalde følelser for livet. Et hjerte som blør godt på innsiden. En følsom spenning i en kjærlig stillhet. Jeg puster og jeg er i live, for å leve.
For å leve.
For å overleve.
For å overleve.
Min frykt er ofte fryktsom i formørkelsens nærvær.
Jeg ønsker rett og slett ikke å frykte.
Men jeg vil leve videre.
Det er en frykt som binder oss mennesker i skygger/mørke faser av livet.
Det er en frykt for døden i livet.
En frykt for døden i livet.
En frykt for døden i livet.
En frykt for døden i livet.
Les mitt forrige innlegg her: Stillheten. Les mitt innlegg om et ubehagelig innhold her: Et ubehagelig innhold. Les mitt innlegg om “En tanke for livet eller døden” her: En tanke for livet eller døden. Les mitt innlegg om “Mine tårer” her: Mine tårer.
