Det er varmt og stille. En følsom glede i sjelen og en fred, som dekker over uro og frustrasjon i en spennende periode. Jeg renser mitt hjerte, og føler meg trøstet i et ydmykt hjerte. Jeg har tatt forskjellige valg, og venter på å åpne en ny dør for livet. Det har vært en smertelig prosess, som inkluderer en dramatisk beslutning i en rask snuoperasjon. Det var en dårlig arbeidstrivsel, som gav meg en utrygghet. Det var konfronterende mennesker, som hørte at jeg forlot virksomheten med en umiddelbar handling. Det er en dør, som jeg har lukket uten å angre.
Det er ytre utfordringer i livets motgang i perioder med lite søvn, og en deprimerende motstand. Det er ikke enkelt å legge ned en kortvarig plan, for å åpne opp et nytt kapittel i møte med framtiden. Jeg er streng mot ondskapens innvendige forstyrrelser (i arbeidsmiljø) , som kan være en stor sammensydd felle i en orkestisk plan. Jeg vet hvordan mye av ondskapen opereres i en stor falskhet mot uønskede gjester. Jeg er ikke et menneske som lar seg bli bedratt i enkle vindkrefter. Hele arbeidsforholdet var en stor misforståelse i min misnøye mot en falsk representasjon av jobb stillingen.
Jeg skrev en tydelig beskjed med en lang forklaring på hvorfor retten var min å bruke i utførelsen, for å avslutte arbeidsforholdet med en umiddelbar handling og virkning. Jeg tenkte på min egen sikkerhet i en trygghet, som definitivt skal være i tråd med en god trivsel. Jeg er i en god form med et fredelig sinnelag til tross for en lukket dør i arbeidslivet. Jeg er ikke ferdig med å leite etter noe overraskende nytt og spennende. Det er liksom på tide å komme seg videre til noe større og ferskere.
Jeg kjenner meg selv.
Og livet ser mørkt ut noen ganger.
Jeg vil ut av faresoner, som inneholder farlige signaler.
Jeg vil høre på deg, som vil hjelpe meg.
Jeg kjenner meg selv.
Men livet er urettferdig og kortvarig.
Jeg puster.
Jeg puster.
For å leve.
Det er tydeligvis litt drama, og innvendige konflikter i arbeidsmiljøet etter min bortgang. Jeg har jo det selvfølgelig mye bedre med meg selv. Det er en rensende kraft i å ta et oppgjør med et saklig problem i livet. Det er en god stadfestet lærdom i en relevant livserfaring. Jeg snakker ikke bare om meg selv, men jeg snakker om livets utfordringer med et bredt innhold i et samfunns relatert emne.
Vi tror at vi er så dyktige, og komfortable i store mengder av framgang og medvind. Men det er bare en del av hele bildet, som er realistisk ondt, urettferdig, vanskelig, men kjekt, lønnsom og litt trivsel i trygge soner.
Jeg er jo en sterk person, og en følsom person, som er flink til å ta vare på meg selv i gode og onde dager av livet. I arbeidslivet og utenfor arbeidslivet. Jeg tenker på en livsstil, som produserer en livsglede og tømmer vekk tvilsomme bakterier i tankelivet. Jeg tenker på en jobb, som man trives godt i. Jeg tenker på en lysere framtid i en strukturert plan. I minutter kan jeg tvile på mye, men følelseslivet er noe annet enn vekten og tyngden i et innhold for dagen, som kan farge dagen grått (ondt) eller lysere (godt). Det handler om å observere med en bevisst forståelse på hvordan man skal veie opp et livsinnhold i livskvaliteten, som gir deg og meg en glede, et godt inntrykk og et lykkelig liv.
Så jeg er ikke ferdig med å løpe.
Jeg er ikke ferdig med blogglivet.
Jeg har lukket en dør.
Men livet er mystisk, og fylt av overraskelser.
Jeg slår meg på brystet.
Og tar meg godt sammen.
Jeg puster.
Jeg puster.
Jeg puster.
Jeg puster.
Les mitt forrige innlegg her: Mareritt (del 2) les mitt innlegg “Jeg er ikke ferdig. (blogg) ” her: Jeg er ikke ferdig (blogg) Les mitt innlegg om et norsk hjerte her: Et norsk hjerte. Les mitt innlegg om “et rop fra tunnelen” her: Et rop fra tunnelen.
