Det er en frykt på innsiden. En følsom plage mot livets omfavnelse. Jeg kan se et instrument på innsiden. Jeg kan føle en bevegelighet på innsiden. En spenning, og en forstyrrende følelse av en ukjent styrke. Det er bankende hjerteslag, men jeg kjenner mitt våpen mot ødeleggende krefter i min atmosfære. Det er en vibrerende kraft i mitt soverom. Jeg tenker kanskje for mye på livet. Jeg har lagt på mitt hjerte at solen skinner med sterke solstråler inn til mitt soverom, og inn på kroppen min, mens livet smiler dramatisk til meg. Jeg er et kraftig (åndelig) menneske i et formørket forhold til ondskapens makt og kunst.
Det finnes en Kjærlighet, som er større enn alt. Det finnes et skjult håp, som er dekket av en brennende kraft. Det er usynlige såremerker i en svevende sjel, som ser mørk og håpløs ut. Jeg vil åpne mine øyner, for å se på livets store bilde bak grusomhetens rammer av ondskap. Jeg vil se og studere hvordan fryktens lenker binder mennesker som går, og puster uten å legge merke til noe.
En reise gjennom ørken og fruktbare steder. En bevisst forståelse på livets mysterium, som er innrullet i en hemmelighet bak usynlige krefter. Et budskap om nåde og håp, men en urovekkende støy i folkemengden, som hater det hellige testamentet.
Det er et spørsmål om frelse, men det er også en forstyrrende kraft i gamle myter. Jeg leiter etter svar på mange ting. Det er så kvalmende å mangle innsikt i en manipulerende felle. Jeg er ikke en kald venn, eller en misforståelse. Jeg er en del av historien, som beskriver hvem vi er som mennesker gjennom hele tidsalderen. Det er kaldt og kjedelig. Det er tomhet og grått. Det er en overraskende høsttid, men livet går framover til nye sider i boken om livet.
Jeg sa at mitt eget hjerte er dekket av altfor mye ondskap.
Hvem kan helbrede meg?
Jeg ser på meg selv i speilet, og smiler ondskapsfullt.
Hvem er jeg i dine øyner?
Vanndråper drypper ned.
Vanndråper drypper ned fra kranen i baderommet.
Jeg hører at.
Vanndråper drypper ned.
Vanndråper drypper ned.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg orker å leve.
En smerte fra innsiden, og et rop fra tunnelen. En sorg, som banker hardt inn i et stort og sårbart hjerte. Ting skjærer seg ut av normaliteten når utakknemligheten slår rot i hjertet. Jeg er ikke redd for å si ifra. Det er en frykt på innsiden. En følsom og ond spenning på innsiden. Jeg tenker kanskje for mye på livet, men jeg kan høre mine hjerteslag, og jeg kan føle en bevegelighet på innsiden.
Det er som å skrive et budskap for de levende i hjertes tavle.
Jeg elsker jo livet og skjønnheten i det. Jeg trenger jo ikke å hate meg selv lenger. Et ord for dagen, og gleden i sollyset og i det gode været.
Det er noen som banker hardt i mitt hjerte. En pågående indre kamp mot livsmotet og helsen i en åndelig livsstil. Jeg er ofte nervøs og rasende. Det er liksom alltid noe, som ikke helt stemmer. Det er ofte deprimerende at jeg blir nødt til å tvinge fram et stort smil. Hvem er jeg i mine venners øyner?
Jeg er annerledes enn en illustrasjon om meg.
Jeg er annerledes enn ryktene om meg.
Jeg er ikke deg.
Men jeg skriver til deg.
Du leser.
Fordi jeg skriver til deg.
Jeg skriver til deg.
Jeg skriver til deg.
Jeg skriver til deg.
Les mitt forrige innlegg her: Mitt hjerte mot ondskap. Les mitt innlegg om “et rop fra tunnelen” her: Et rop fra tunnelen. Les mitt innlegg om terrorisme her: Et valg for livet eller døden. Les mitt innlegg om mitt behov for skrive arbeid her: Et personlig behov (skrive arbeid)
Meld deg på min blogg gruppe Norske bloggere(Mestro06)her: https://facebook.com/groups/537725241965173/.
